Mari

Vi er halvveis inn i februar måned og det betyr to ting. Først så betyr det at det er den o'såstore Valentinesdagen, nok en amerikansk tradisjon dratt inn i vår kultur av forretningsbransjen som skal hove inn penger. For det andre betyr denne dagen at det er halvveis i måneden til bursdagen min! Tidligere har det vært en jubelnedtelling, og jeg kunne se frem til x antall skiturer opp til postkassa for å se om det hadde kommet kort eller pakke i posten. I år kan jeg telle ned til å begynne i praksis den dagen og muligens gå og kjøpe meg brodder etterpå. Jeg blir nemlig halvveis til femti. Jeg fikk panikk her en kveld da jeg kom på at det også betydde at det kun er igjen fem år til jeg blir tretti. I etterkant har jeg klart å døyve det litt med å innfinne meg med at tjuefem er en minimilepælsalder, men at livet absolutt ikke er over - på langt nær. Men i dag, på selveste Valentinesdagen, har jeg to ganger iløpet av en time fått bekreftet at jeg ser voksen ut. Om det er de innpåsnikende rynkene i ansiktet, eller at jeg gikk med joggesko istedenfor pene støvletter som gjorde at jeg så så voksen ut vet jeg ikke. Først da jeg spurte hvor lang lånetid det var på bøkene på skolebiblioteket fikk jeg til svar at: "Ja, du som jobber her har fire uker, studentene har tre uker.." "Jo, takk, da har jeg tre uker." Sa jeg. Ble kanskje litt snurt, men måtte nok en gang møte det samme faktum at jeg ser veldig voksen ut da jeg kom på utsiden av skolelokalet. Jeg gikk nedover og en mann stoppet meg og sa som følger: "Du ser ut som du jobber her.. hvor er Fyrhuset Cafe på campusen?" Jeg smilte høflig og henviste mannen til Fyrhuset cafe, for der har jeg drukket noen kaffekopper som student de siste tre årene... Samtidig som jeg tenkte "åhå, javel, du er voksen du, Mari..." Så da dro jeg likesågodt hjem og satte meg i sofaen og tenkte at kanskje det ikke var så værst å se voksen ut, for det hadde kanskje vært dumt å se ut som en fjortiss da man er i midten av tjueåra.

Du gamla du fria, sier jeg, og Erik, be my Valentine.