Dagens sene kveldstimer
Takket være fullmånen blir det lite søvn og mye tanker. Noen ganger ender tankene opp i en fantasibok og noen ganger ender de kun opp i egne refleksjoner. Det er nå en gang i blant viktig å reflektere litt over hva man kanskje kunne øve seg på å bli bedre til? Akkurat nå er mine to punkter "øve seg på å se positivt på endringer" og "øve seg på å si ha-det". he-he...
"Øve seg på å se positivt på endringer" handler om å ikke grue seg så fælt hver eneste gang en ny fase i livet skal begynne. Nå for eksempel gruer jeg meg veldig til å begynne på den ordentlige voksne fasen. Min definisjon på den ordentlige voksne fasen vil være som følger; få seg fast og relevant jobb i forhold til utdanningen, kjøpe seg egen bopel og betale regninger av mesteparten av lønna. Samt gifte seg og få barn. Jeg har klart å lure meg unna den fasen i mange år ved å ta meg en tur jorda rundt, studere litt der og nå litt her...og nå er denne studietida over om ett lite blunk. Startskuddet for idemyldringen til selve bacholoroppgaven gikk i dag.
Ikke for det, både da det gjaldt å bli ferdig på videregående, begynne på høgskolen, avslutte høgskolen for tidlig, begynne å jobbe i barnehage, flytte fra dit til der og der til hit, og begynne på ny høgskole så har jeg alltid følt på denne store klumpen i magen som prøver å fortelle meg at det blir forferdelig å forlate det trygge (det som forsåvidt også var skummelt en gang) til fordel for noe nytt....(og spennende?) Jeg vil bli kvitt klumpen. Så nå prøver jeg til stadighet å fortelle meg selv at det nye blir trygt etterhvert, og da man velger å bevege seg inn i noe nytt (og spennende?) så møter man mange nye mennesker og hendelser som gjør at man stadig lærer noe nytt. Hvor hadde jeg vært uten alle disse menneskene som var så ukjente, som jeg har endt opp med å åpne opp hjertet for, som nå er i min aller nærmeste omgangskrets? Tenk på det du, Mari, da du liksom skal inn i den ordentlige voksne fasen. Dessuten tror jeg nå heller ikke at jeg vips blir voksen i slutten av mai, bare fordi jeg står med et vitnemål i hånda og er på utkikk etter leilighet.
Så kommer "øve seg på å si ha-det". Jeg har en tendens til bare å forsvinne i stedenfor å si ordentlig ha-det, om det er ha-det for noen skal hjem fra skole eller jobb, eller om det er et slags "for-alltid-ha-det" spiller nesten ingen rolle. Noen grunn for det er det kanskje ikke.. Det er liksom lettere å bare forlate en plass og en stemning sånn det er, og ikke lage noe videre drama ut av det... Jeg har et ha-det som jeg gruer meg veldig til, som skjer i juni. Det handler vel "bare" om at en familie flytter fra sør til nord - i landet.. men lell, så gruer jeg meg. Frem til da skal jeg øve meg på at ha-det ikke nødvendigvis betyr annet enn en flytur unna, ikke for en evighet... :-)
Sist, men ikke minst skal jeg ta vare på alle de gode stundene jeg åpner opp for eller får servert imellom både disse fase-endringene og ha-det'ene...
bildet lånt fra www.weheartit.com
God natt :-)
