En hverdag i 1997

Hverdagene glemmer man fort. Det skjer mye og man får mange inntrykk iløpet av en dag, men det er en brøkdel av dagene vi faktisk husker. Enkelte dager husker man, og det er jo somregel de dagene som skiller seg veldig ut fra hverdagene. Det er slike dager man på forhånd vet at man kommer til å huske i fremtiden. Jeg husker foreksempel at jeg ble konfirmert 12.mai, for den datoen var satt i god tid og det var en hyggelig dag med god mat, familie og gaver. En dag fylt med forventning. 

Så er det, blant andre, en hverdag som tydeligvis har gjort inntrykk. For den husker jeg, jeg husker til og med datoen. Det var 11.desember, det var snø ute og en helt vanlig hverdag i adventstiden. Etter en helt vanlig skoledag, som jeg ikke husker noe speiselt fra, ble min venninne Elin med hjem til meg. Jeg husker så godt at Elin, mamma og jeg hørte på julekassetter og satt ved kjøkkenbordet med den røde juleduken og laget hvite kake-menn og -koner. Et av samtaleemnene var at Elin fylte 10 og et halvt år akkurat den dagen. Det feiret vi med ferdigstekte hvite kake-menn og -koner. Da lillesøstra og moren til Elin kom for å hente henne kledde vi på oss og gikk ut for å leke, jeg husker så godt at vi lekte Amalies Jul og at en av oss skulle miste votten, akkurat som i julekalenderen som det året ble vist på nrk. Vi var nissefar, nissemor og lille nisseungen. Og leken ble avbrutt fordi de måtte dra hjem. Egentlig så vet jeg ikke hvorfor jeg husker den dagen så godt. Men jeg vil tro at det er fordi det var en utrolig fin dag. Det er så fint å tenke på, at en helt vanlig hverdag kan være så fin at man husker den 17 år senere. 

Det som er enda finere er at jeg fortsatt kan dele den historien med Elin. I går var vi på julebord. Til bords satt seks venninner som har delt klasserom i minst tre år, på ungdomsskolen. To og to og to av oss som satt der har delt hele ti år i samme klasserom. Praten gikk lett og etterhvert kom vi inn på tema adventsbarnetv, og dermed Amalies Jul. Da fortalte jeg Elin om dagen som tydeligvis gjorde inntrykk på meg i positiv forstand. Det fine er at hun også husker den dagen godt. Det forsterker jo tanken min om at det var en fin hverdag. Det å kunne dele en sånn historie, nesten tjue år tilbake i tid og enda sitte rundt samme bord og fortsatt snakke om dagens hverdag sammen. Det er trygt, og det er godt. Jeg er så takknemlig for den flokken jeg har rundt meg. Det er jo de, alle som en, som bidrar til at jeg er den jeg er. De jeg deler gleder, sorger, hverdag, fest og ikke minst felles historie med. Det betyr alt.

 «Ikke vær et 1-tall på jorden. Bry deg om flokken din.» sitat Per Fugelli. Jeg er enig. 

 

God førjulstid!

Alt skær væra som det alltid har vøri

I fjor gikk jeg på leting etter en følelse som aldri kom. Slike år da den riktige følelsen aldri kommer så er det fint at man har kjent på den tidligere år...for da kan man jo bare tenke tilbake på de episodene som ga julestemning...sånn som her.

Det er en plass i landet, et hus i universet hvor "alt skær væra som det alltid har vøri" til jul. Nemlig hemme. Juleplakater skal henge oppe, lysestaken med engler som plinger hører like mye hjemme på julemiddagsbordet som ribba og julekrybba skal stå der den alltid har stått. Vi kan godt snakke litt om den julekrybba. Da jeg var lita sto den oppå en stor ovn som vi aldri brukte. Jeg husker at tanta mi og jeg laget bakgrunn til den et år. Det var to store blå ark som vi limte gule stjerner på som vi hadde klippet ut selv. Etter det jeg kan erindre så kan man peke ut hvilke stjerner hvem av oss hadde klippet ut, men det er vel endel av sjarmen. Jeg var spent på hvor julekrybba skulle stå det året mamma bestemte seg for å fjerne den ovnen julekrybba alltid sto på. Men heldigvis kom jeg hjem til jul og oppdaget at hun hadde plassert julekrybba på et bord i det hjørnet ovnen hadde vært. Men var det ikke noe som manglet allikevel? Jeg sto og så på den, og alle delene var intakt....eller var de det? Jesusbarnet lå i krybba si, Josef og Maria passet på, det var både dyr og vise menn... Men hva var det jeg så? Det var bare en gjeter som passet på sauene? Det stemte ikke. Hvor var de to andre gjeterene? De jeg laget av eggekartong og filt i alle regnbuens farger i barnehagen.. Da jeg var lita falt det meg aldri inn at mamma hadde plassert de ved julekrybba bare fordi jeg hadde laget dem. Nå, så mange år etter har jeg jo tenkt den tanken...Men nå hører de hjemme der. Alt skær væra som det alltid har vøri, og jeg håper gjeterene er på plass til jul.

Julemagien har allerede meldt seg i år. Jeg har hørt på julemusikk en stund allerede, og jobben min hjelper også på. For barn og jul hører sammen. Jeg gleder meg med jubelrop til desember i barnehagen...og på hjemmebane. Her hjemme har vi jo allerede pyntet juletreet en gang. Det fant sted torsdag kveld 13. november. Litt tidlig, syns du? Det syns jeg også. Men har jeg fått en plan i hodet blir det somregel sånn...nesten. 

I november i fjor prøvde vi oss på et mislykket prosjekt her hjemme. Nemlig julekortfotografering. Ingen av bildene med hjemmestrikka nisselue på fjolla vår ble særlig vellykket, så da venninna mi som virkelig kan å ta bilder spurte om vi ikke skulle ta julekortbilder en gang vi var på besøk var svaret kort og greit JA. Hun hadde allerede en haug av ideer og fant frem både det ene og det andre. Vi hengte opp et mørkt teppe til bakgrunn, jeg fikk på meg hel nissedrakt. Jeg slapp heldigvis unna nissemaska, men nisseskjegget måtte på. Fjolla fikk på seg en fin rød og hjemmestrikka dress og nisselue, og vi fikk heldigvis mange fine bilder å velge mellom. I år fant jeg ut at jeg måtte da klare dette på egenhånd. En ide dukket opp i hodet, og sånn skulle det bli, mente jeg. Litt forberedelse måtte til, for for å få til noen bilder innså jeg at dette ikke kunne ta for lang tid. Så på en torsdag kveld tok jeg turen ned i den skumle boden og hentet julekassene. Jeg satte opp juletreet. Så kom jeg på at vi jo ikke har hatt annet juletre enn et bittelite ferdigpynta et tidligere år. Heldigvis har jeg kjøpt julekuler som jeg har dekorert julebord og krukker med tidligere år, så jeg satte meg ned og tredde i tråd i alle julekulene sånn at de var klare til å brukes på treet. Men for å få stemningen på bildet jeg hadde sett for meg måtte jeg jo ha lys på treet. Endelig kom den til nytte, den enorme lyslenken jeg skaffet meg et år og som viste seg å være ubrukelig da jeg kom hjem etter handleturen. Den var ikke så ubrukelig allikevel, og plutselig ble det en god stemning i stua med lysende og glitrende juletre og røde julegardiner. Kvelden etter var det tid for julefotografering. Jeg hadde linet opp, gubben hadde ladet kamerabatteriet og fjolla var kledd opp i passende klær. Hun syns klærne var fine, men at hun skulle stå stille og se på treet i stua? Altså, mamma hadde satt opp et tre i stua...og ikke minst hengt opp en haug med kuler som det blinket så fint i...og så skulle hun ikke dra ned de fra treet, hun skulle stå og se på? Nei. Alternativet med at hun kunne holde i en vogn med gaver da, kanskje... Ja, det fungerte i to sekunder. Altså, har noen pakket inn en gave skal den vel pakkes opp? Og etter en stund var det absolutt morsomtste å ta julekulene ned fra treet og løpe rundt i stua. Vi tok 70 bilder, og hadde to bilder å velge i da vi skulle bestille julekort. De fleste var som følger:


Sånn kan det gå, da det ikke går som planlagt. Jeg må jo si at jeg liker det sånn. At man har en plan, men uansett om det blir som den eller ikke, så blir det alltid en arti historie.
 

Nå lurer jeg på hva fjolla etterhvert mener med at "Alt skær væra som det alltid har vøri" for at det skal bli den riktige julestemningen. Kanskje jeg også må krype til korset og ha rosa,grønne,svarte og blå hyrder på marken om noen år og for all fremtid? Jeg håper mine gjetere står parat til å passe på sauene til jul, hemme hos mamma. For i år skær je hemmat tell jul, og det gleder jeg meg til! ...og jeg går og venter på at vi skal pynte treet for andre gang i år...

En liten kveldshistorie

<<ett år og fire måneder tilbake i tid.

Det var snart dags. Termindatoen nærmet seg med stormskritt, og jeg trøstet meg med at det fra gammelt av betydde ulykke om alt var klart før den nye verdensborgeren kom. For skruene til sprinkelsenga viste seg å være borte den dagen vi bestemte oss for å sette den opp. Man får høre og man kan lese mye og mangt om samsoving, og vi var fast bestemt på at vårt lille nurk skulle ha en egen seng, ja. Vi skulle ikke ligge på nåler hver natt og være redd for å rulle over den lille bylten, og vi skulle heller ikke ha noe av at ungen vår hadde fast plass mellom oss i senga. Heldigvis fant vi skruene etter en stund med leting. Som med så mye annet her i huset hadde vi lagt de på en lur plass. Spør meg ikke hvorfor vi (antageligvis kan du lese: jeg) anså sokkeskuffen som en lur plass for skruene til sprinkelsenga, men det var nå der de var, og fremtidsutsiktene var lyse for at vi kunne ha 90cm å sove på hver selv etter familieforøkelsen.

>>ett år og fire måneder frem i tid. 

Jeg våkner med en arm og et bein dovnet bort etter at de har tilbragt natten på utsiden av senga. Resten av meg ligger som en stiv stokk langs kanten på senga. Jeg snur meg og ser at samboeren min om noen minutter antageligvis våkner på akkurat samme måte som meg, bare med motsatt arm og bein dovnet bort. I midten ligger ei frøken og sover fornøyd. Hun har beina godt plantet i ryggen på faren og hun har nettopp dratt armen sin til seg etter at jeg nesten la meg oppå den da jeg skulle snu meg. At et menneske på åtti centimeter kan ta så stor plass annet enn i hjertet hadde jeg nok aldri forestilt meg. Men hva gjør man ikke for noen timer eller minutters sammenhengende søvn?

 Kvelden i forvegen la hun seg og sov søtt fra halv sju til ti. Klokka ti var hun klar for en ny dag, mens foreldrene snart var klare for en god natts søvn. Jeg sto bøyd over sprinkelsenga og sang nattasang etter nattasang, jeg satt ved siden av senga med hånda gjennom sprinklene og sang nattasang etter nattasang...og to vidåpne og våkne øyne stirret på meg mens hun flirte og lo. Da jeg til slutt ga opp nattasangen og bare fortsatte å stryke på henne reiste hun seg opp og sa klart ifra at hun var ferdig med nattesøvnen. Jeg var veldig klar for min, så tok henne opp for å prøve å lulle og lalle henne i søvn. Om det fungerte denne gangen? Nei. Om hun ikke har vist særlig stor interesse for tallerkenhylla med bøker på rommet sitt før var det nå dags. Hun akte seg bort fra meg og tok frem den ene boka etter den andre og bladde litt. Til slutt fant hun favorittboka: Albert Åberg. Hun tok den med seg og akte bort til hylla si. Reiste seg opp og dro ut og så på hver eneste bamse hun har i hylla og la de pent ned på gulvet. Hun plukket opp boka hun hadde tatt med seg og la den inn i hylla. Hun bladde om en side og mora hadde ikke slått på lyset så hun måtte bøye hodet godt inn for å kunne se i boka si. Noen lysstråler fra gangen rakk antageligvis frem. For hun flira litt og sa "dæææ" og pekte i boka før hun bladde om til neste side, og sa "dæææ" igjen. Dette gjentok hun for alle de fem sidene i boka.

Ok, tenkte jeg. Kanskje hun roer seg og vil sove om jeg leser litt for henne? Den gang ei. Hun fortsatte bare å flire, peke og skravle og var tydeligvis ikke enig i at det var natta. Pappaen stakk hodet inn og sa at han gikk og la seg, og litt etter det så jeg på klokka igjen, og den hadde passert halv tolv. Jeg kjente på meg at jeg også var ganske moden for noen timers søvn, så da endte det jo med at jeg tok med vesle fjolla inn på vårt rom. Der fortsatte hun showet med å skravle, peke (les trykke hardt) på nesene våre, sette seg opp, ake seg rundt og flire og le. På ett eller annet tidspunkt sovnet vi alle tre. Og morgenen etter våknet jeg altså med bortdovnet arm og bein.

Jeg må innrømme at selv om jeg var aldri så trøtt da jeg satt og fulgte med på hennes lille kveldsshow så var det en utrolig fin stund. Vel vitende om at det ikke var den riktige måten å gjøre det på, så var jeg jo med på det. Og det var fint. Om ikke vi to voksne fikk den beste søvnen, så sov hun i alle fall godt. Det er ikke første gangen hun har sovet mellom oss, men det er langt fra hver natt hun gjør det.

Jeg liker at livet inneholder fine stunder sammen, og dette var historien om en av mange i vår lille familie.

 

Hoi hvor det går!

Ammetåke er et kjent begrep. Jeg tror ikke på ammetåke, jeg tror det kan kalles tilpasse-seg-småbarnsliv-tåke. Selv etter at jeg hadde sluttet å amme måtte jeg dobbeltsjekke at jeg hadde på både genser og bukse før jeg gikk ut døra hjemme. Det er nok lurt at jeg fortsetter med det. For nå har det vist seg at den stressende hverdagen har innhentet selv oss. Vi som har snakket om at vi ikke skal la oss stresse...

For et par uker siden hadde veslefrøkna noen reale hostekuler på natterstid. Hver hostekule begynte i det sekundet jeg hadde falt i søvn. Så da kan du kanskje tenke deg hvor mye søvn jeg fikk den natta. En time sammenhengende tipper jeg at det ble tilsammen. Jeg sjelte meg gjennom en dag på jobb og jeg dro endelig for og hente fjolla i barnehagen. Jeg hentet henne, satte henne inn i bilstolen, festet beltet hennes mens jeg satt vedsidenav i baksetet og gikk så og satte meg i førersetet og forlot barnehagens parkeringsplass.

Vi hadde kjørt i nærmere en kilometer og møtte vår første rundkjøring. Jeg kjørte rundt den med forkjørsretten på min side, men en bil til høyre for meg valgte allikevel å ligge på hornet. Han tuta helt vilt og jeg tenkte at "kjære vene slike hissige sjåfører altså.. kanskje han har ei fødende kone ved sin side og skal bort på riksen.." Så kom jeg meg ut av rundkjøringen og der møtte jeg jammen i meg enda en bil som lå på tuta. Bilsjåføren lå her i tillegg over rattet sitt og pekte ivrig på meg. Jeg begynte å ane at da to biler tuter på meg, og han siste i tillegg pekte på meg var det noe galt med bilen min. Jeg svingte derfor inn på nærmeste "lomme" og gikk ut av bilen. Umiddelbart så jeg hvorfor de hadde vært så ivrig på tuta. Det lå nemlig en rosa barnehagesekk på taket! "ops" tenkte jeg og plukket den ned. Det er jo helt utrolig at den har holdt seg på samme plass som jeg la den før jeg satte meg inn for å feste veslefrøkna i bilstolen. Tusen takk til dere to greie bilister som varslet meg! Selv om jeg var oppgitt over dere med en gang, så snudde det fort til takknemlighet ;-) 

I dag tidlig sto jeg opp med vesle fjolla etter at pappaen hennes hadde dratt på jobb. Vi trengte begge en dusj, så vi fikk dusja og vaska oss begge to. Jeg fikk kledd på oss og fikk i oss mat begge to. Fjolla ble levert i barnehagen og heldigvis var hun fortsatt blid da jeg gikk ut døra derfra. Jeg kom inn på jobb og fikk mange klemmer fra de små barna "mine" der. Vi lekte både ute og inne før det var klart for samlingsstund. Barna trakk sangkort og vi sang og sang og sang..og så var det et barn som tok frem et bilde av en edderkopp. Vi satte i gang..Satte venstre tommelfinger og høyre pekefinger mot hverandre og de klatret oppover mens vi sang "Lille Petteredderkopp som klatret på min.." akkurat der traff fingrene mine hodet mitt. Jeg kjente det med en gang. I dag fikk balsamen virkelig virke i håret mitt. Håret som fingrene mine traff var nemlig litt klissete og hang i "remser" nedover. Jeg kunne ikke annet enn å le. 

Jeg tror rett og slett ikke at ammetåke har noe med amming å gjøre. Jeg tror heller det handler om at man tilegner seg en ny livsstil og hverdag! 

På andre siden av gjerdet

Det nye livet vårt hadde vart i nesten to uker. På morgenen var vi begge to med på å levere vesle fjolla vår til en dag med lek sammen med hennes nye venner. Og for første gang begynte hun å gråte da vi skulle gå. Jeg er vant til å være på den andre siden av gjerdet i den situasjonen. Mange ganger har jeg sagt "det går bra, mamma og pappa skal på jobben og så skal du være her sammen med oss å leke.. og så kommer mamma og pappa og henter deg igjen" og "Det går bra, det går fort over. Vi kan sende deg en melding om hvordan det går om litt". Nå var det min tur til å få høre det. Jeg sto på motsatt side av gjerdet. Jeg kjente at klumpen i magen kom, hendene mine stresset litt og jeg sa "detta går bra, vi kommer og henter dæ etterpå, ha det bra!" og så snudde jeg på helen og gikk ut døra med pappaen på slep. 

For det er jo det rådet jeg gir, og som jeg er trygg på at er riktig da jeg er på jobb. Ikke drøy tida ved levering. Det beste er at vi leverer henne, sier ha det og går. Jeg fikk virkelig smake på hvordan det er å være på andre siden av gjerdet. Jeg vet at hun har det fint i barnehagen, det merker jeg jo både på henne og på hva de voksne på avdelingen forteller oss om dagene hennes. Hun viser dem sitt sanne jeg og fornøyd viser hun oss leker hun leker med da vi henter henne. En ny fase og en ny opplevelse - for oss alle tre.

"Jaaada ho skær binne i barnehagen da ho er litt over året... i august.. det går nok så bra så" har jeg med sindig tone sagt til flere som har spurt iløpet av sommeren. Jeg fikk rett, det har jo gått veldig fint med vesle fjolla vår i barnehagen. Jeg har følt meg heldig denne siste tiden. Jeg vet hva som foregår i en barnehage. Jeg vet at de spiser mat ca klokka elleve og ca klokka to. Jeg vet at de har kompetente voksne som tar seg av barna, som leker med dem, som steller med dem og som vil deres beste. At de lærer barnet mitt å kjenne fort fordi de har samme ønske som meg, nemlig at barnet mitt skal trives i barnehagen. Nettopp av den grunnen at jeg vet mye om hva en barnehage er bestemte vi oss for at pappaen skulle få følge på første tilvenningsdag.

 

Det har seg jo sånn at man ikke alltid kan være forberedt på alt. Det var en ting jeg ikke hadde tenkt på. 

Dagen kom. Første dag i barnehagen. Før jeg dro på jobb var vesle fjolla påkledd, hadde sekk på ryggen og trillet gåtralla inn på soverommet for å vekke pappa'n. Jeg sto bak med tårer i øynene. Det kjentes som et slags lynnedslag i meg. Som dere antageligvis har forstått var jeg relativt avslappet til både barnehagehverdagen og tilvenningsperioden som lå foran oss. Men følelsen som slo ned i meg gikk rett inn i hjertet mitt. Min lille fjolle har på et blunk blitt "stor"! Livet går alltid i faser, og hennes første milepæl var nådd. Nå innhentet plutselig hverdagen oss alle tre. Hun skal ut og møte nye mennesker og lære dem å kjenne uten at vi er tilstede - hele tiden. Hun som traska av gårde med gåtralla og sekk på ryggen sto, uten å helt være klar over det selv, foran sitt første møte med verden uten mamma eller pappa vedsiden av hvert minutt. Rent egoistisk sett som forelder kjenner jeg på følelsen av at det er så rart. Vi blir jo hver dag fortalt hva hun har gjort og vært med på, og hvem hun har vært med. Men vi har ikke vært der da det skjer. Vi har ikke sett på og ikke vært tilstede i øyeblikkene. 

På min kjente side av gjerdet har jeg tenkt to tanker ganske ofte. Det ene er "Hm..de virker ikke som de er interessert i det vi forteller om dagen.. de er mest opptatt av hvor mye mat det er igjen i matboksen fremfor det jeg forteller...det er jo litt rart" og det andre har vært "Vil de ikke bare komme inn og gi barnet sitt en klem og si hei her er jeg nå skal vi hjem..nå da de kommer for å hente". Jeg har tenkt at de har lengtet etter barnet sitt hele dagen, så hvorfor vil de ikke bare forte seg å hente barnet sitt med en eneste gang de kommer inn døra? Nå står jeg også på den andre siden av gjerdet, og jeg har besvart spørsmålene mine selv. Allerede første dagen ble de spørsmålene besvart - av meg selv. 

Da man ikke er der i alle de fine og kanskje de vanskelige øyeblikkene så klarer man ikke helt å få med seg all informasjonen. Man får med seg at hun har spist godt, sovet godt og at hun kanskje har vært med på en eller annen aktivitet. Og så er man kanskje mest opptatt av å komme seg hjem så man får starte på middagen sånn at man kan få litt tid sammen med barnet sitt før det skal legge seg. Man vil jo ha den lille tiden som er igjen av dagen sammen. Men som forelder tar man seg også ofte tid til å stoppe opp på hjørnet for å titte inn på avdelingen bare for å se barnet sitt i selskap med sine nye venner. For en liten stund være flue på veggen. På den måten får man kanskje med seg ett og annet av de øyeblikkene man går glipp av da man er på jobb. Det er ganske fint, det også.

Jeg har fortsatt samme ønske for fjolla mi som jeg hadde da hun kom til verden. At hun skal bli ei sosial lita frøken og etterhvert ei sosial stor frøken. Jeg håper hun kan få seg mange gode venner i barnehagen. Så langt ser det lovende ut. Barnehagelivet er fint det, både på den ene og den andre siden av gjerdet, egentlig! :-) 

1 år

Det var så varmt at både byen og jeg nesten kokte. Jeg sto bøyd med armene over rekkverket på verandaen. Kulemagen som hang tungt ned under meg laget en real svai i ryggen min. Det var fire dager etter termindatoen og jeg grein. Det var over et døgn siden jeg hadde kjent noe liv i magen. Jeg sto bøyd og hulket så tårene traff verandagulvet med plask og mellom hulkene prøvde jeg å forklarte jordmora på sykehuset at jeg hadde drukket mange glass med iskald saft uten at det hadde noen innvirkning på livet i magen. Overbevist om at den angstrivende tanken jeg hadde gått med i seks måneder hadde blitt realitet, dro vi til sykehuset. Noen timer etter dro vi lettet hjem og la oss, de fant hjerterytmen hennes raskt. 

Formiddagen etter kom du, og plutselig var vi en familie på tre.


Hvis jeg kjenner etter kan jeg huske hvordan det føltes å ligge og bare se på deg de første dagene. Jeg husker også svært godt de timene jeg lå på overvåkningen. Jeg visste at jeg burde  sove, men jeg bare klarte det ikke. Jeg hadde jo blitt mamma, for aller første gang! Det eneste jeg klarte å tenke på var at jeg snart skulle få være med den lille jenta vår som hadde kommet til verden.

 

Stuebordet vårt er helt reint. Det har et totalt fravær av duker, lysestaker, serviettholder, blader, penner, glass og ellers alt som har pleid å samle seg både oppå og på hylla under. Du går nemlig runde på runde, på runde på runde - på runde. Gjerne hele dagen om du får. Hvis du kommer til å få øye på en "fruktsmootiepose" på ene enden av bordet er du ikke sein om å travle deg dit. Du tar styrkedrikken din på en-to-tre og traver videre rundt. Du kommer deg fra bordet og bort til sofaen og videre derfra om det er noe å støtte seg til. Boms, sier det innimellom og du blir sittende på gulvet. Tydelig skuffet over deg selv kjefter du litt før du plutselig finner noe annet interessant rett ved siden av deg.

Det er så moro å se hvor nyskjerrig du er på omgivelsene. At du ser muligheter foran begrensninger er til tider tydelig. Jeg har iherdig ligget på gulvet et lite stykke foran deg og lokket med en av favorittlekene dine, mens du bare har tittet på meg med et blikk som sier "Tror du jeg gidder å prøve å krype meg frem til deg der, jeg har jo denne fine leken her!" Og så har du begynt å plukke på og leke med en leke ved siden av deg som du aldri har vist interesse for tidligere.

Rundt påsketider satt du stolt i tripptrappen din og strakte arma så høyt opp i været som du klarte hver gang vi spurte deg hvor stor du var. Samtlige venner og familiemedlemmer spurte deg hele påskeferien om hvor stor du var, og til slutt tror jeg nesten at du gikk lei. Så det ble med halvhjerta forsøk etterhvert. Det så til slutt ut som at du viste oss hvor sterk du var, i stedenfor hvor stor du var. Så etter at vi hadde spurt deg hvor sterk du var flekset du armene dine litt fremover og tok i så du ble helt rød i toppen! Så sterk er du faktisk! :-)

"Ha'faaaa" hørte jeg og tittet inn i stua hvor ei lita hånd strakte seg opp mot meg. Den første uka tilbake i jobb var over for min del, og det vil si at pappaen hadde vært hjemme i akkurat en uke. De to hjemmeværende hadde hatt et intensivt kurs den uka. Nemlig å lære seg "High Five!" Kurset var bestått, og nå "Ha'faaaa'er" du med alle du møter, hvis du selv finner det for godt at du vil gjøre det da, selvfølgelig.

 

Det var så varmt at både vi og resten av det lille tettstedet omtrent kokte. Gradestokken hadde nok ikke vist under 20 varmegrader på hele natta, og da du begynte å skravle med bamsen din på morgenkvisten kjente jeg at det hadde vært en natt med dårlig søvn. Pappaen din hjalp deg opp så du fikk tak i kanten på reisesenga og sto stolt og tittet over kanten. Øynene mine var smale, og det var så vidt jeg skimtet noe gjennom de trøtte gluggene mine. "Hallooo", sa jeg bare til deg. Du strålte opp med det fineste smilet jeg vet. Stolt tok du hånda opp til øret og svarte: "Aloooo". Man klarer ikke være morgengretten da man møtes med slike smil og hendelser. 

Eller etter tropenatta og "telefonsamtalen" vi hadde på morgenkvisten, da kom vi ut på kjøkkenet hvor du og venninna di ble satt i hver deres stol inntil frokostbordet og dere bare så på hverandre og fniste sammen. Det gjør et mammahjerte så utrolig stolt og glad.

 

Tenk det, at i helga skal vi feire din aller første bursdag! <3

 

Kjolen som krympet i skapet

Årets sommerferie står for tur!

Jeg hadde pakket ferdig kofferten til veslefrøkna og min egen sto for tur. Jeg fant frem de aller fleste plaggene jeg hadde planlagt å pakke. Denne koffertpakkinga har jeg nemlig planlagt en stund. Vi bestilte denne ferieturen i vinter, og vi reiser sammen med en vennefamilie. Venninna mi og jeg har hele våren snakket om hva vi skal ha med og på både oss selv og barna den ene sommerferieuka. Tidligere i vår var vi også en tur innom et kjøpesenter sammen, og vi fant oss hver vår sommerkjole som vi spanderte på oss selv. "For den kan vi jo bruke på ferieturen vår!" Jeg må innrømme at jeg har brukt kjolen litt i smug nå før ferieturen også, fordi det har jo vært så knallfint vær i juni! Det skulle vise seg å være lurt...for hvem vet hva som skjer med plagg som ligger i skapet!

Da jeg hadde lagt nedi de fleste plaggene i kofferten kom jeg plutselig på den kjolen og fant den igjen, klar til å legge den ned i kofferten... Men det var da merkelig så liten den egentlig var? Jeg tok en kjapp titt på lappen i nakken... S for small! Dere som kjenner meg vet at jeg ikke akkurat er en typisk S for Small! Selv om jeg syns den så liten ut, tenkte jeg at jeg måtte prøve den på i tifelle den var feilmerket fra produsenten. Samboeren min trodde det var en topp og ikke en kjole...så da kunne vi jo raskt konstantere at den ikke var feilmerket fra produsenten... Så nå har jeg altså en hvit- og svartstripete sommerkjole i størrelse small.

Jeg har mer enn en gang vasket et plagg på litt for høy temperatur i vaskemaskina, da har jeg også fått plagg som er for små til min kropp... men at vaskemaskinen også korrigerer størrelsen på plagget? Ikke vært borti før.. Mange snakker også om at bunader og andre plagg man ikke bruker så ofte krymper i skapet... Jeg har hele tiden glist av det og syns det har vært en vittig kommentar til at man kanskje har kost seg litt siden sist man brukte det plagget. Men nå.. nå tror jeg faktisk det har skjedd!

Hvis du som leser dette nå sitter og føler at du svømmer i den hvit- og svartstripete sommerkjolen din, så kan det hende du blir skuffet når du leser på merkelappen i nakken...Du har nok ikke gått ned så mye i cm som du kanskje trodde... For det kan hende vi har bytta kjoler, uten at vi vet at det har skjedd! Nå håper jeg at kjolen blir i riktig størrelse for kroppen min igjen i kofferten på vei til feriedestinasjonen!

...og heldigvis for meg så fikk jeg igjen på skatten i år, og da gikk jeg bananas på kjoleshopping! Så jeg har et par andre kjoler å bruke....Så ferietur blir det uansett!

Betongsofa som kjøkkentram

Noe av blodet som suser i årene mine er innvandrer-blod. Det er i grunn en underdrivelse å si at det er noe av blodet. For det er vel okring 75 prosent hvis man ser på slektstreet mitt. Jeg er alltid på farten...og det skylder jeg på dette blodsrelaterte forholdet mitt til de dype skoger for. Finneblodet. 

Her en kveld fikk jeg også erfart at blodet som suser i årene mine påvirker en annen del av meg også. Jeg liker å sitte og grave litt lenger inn i mitt tidvise melankolske og dype sinn. Helt alene kan jeg sitte og reflektere over samtaler, relasjoner, tanker og allerede forfattede ord som skaper magi.

Jeg var hjemme alene og var ikke helt i humør til å være nettopp det, alene. Selskap var det jeg trengte. Først prøvde jeg å skru på radioen, som pleier å være mitt beste selskap da jeg rusler rundt her alene hjemme. Der var det fotballsending. Det appelerte ikke til meg akkurat da. Så jeg satte på tv'en. Der var det tilfeldigvis et program som gjorde at jeg ble sittende helt klistret til tv'en. Det var et program som hyllet den store dikteren fra de dype skoger, nemlig Hans Børli.

Plutselig følte jeg på melankolien i meg. Jeg følte meg nesten dypere enn de grønne granskogene jeg sokner til. Jeg syns det er så vakkert med dikt. Det er så imponerende slik Hans Børli klarte å sette sammen noen få, men velvalgte, ord for å få frem nydelige tolkninger av de store følelsene. 



I kveld har jeg sittet ute på en betongsofa med fargerike lykter, fargerike stoler og fargerike plastikkblomster sammen med en av de mest fargerike personene jeg omgås. Vi surret oss inn i utallige temaer og jeg kjente på så mange følelser. En fantastisk junikveld som har gitt meg så mye. Vi sto med beina på jorda, men hadde hugu i himmel'n, som 'n Børli har sagt selv. Jeg er så takknemlig for slike stunder. Selv om vi satt så midt i bygryta som man kan komme, så langt fra de dype skoger som det går an...så fungerte betongsofaen som kjøkkentram i kveld...

Vi sitter i slørblå junikveld
og svaler oss ute på trammen.
Og alt vi ser har dobbelt liv,
fordi vi sanser det sammen.

Se - Skogsjøen ligger og skinner rødt
av sunkne solefalls-riker.
Og balnkt som en ting av gammelt sølv
er skriket som lomen skriker.

Og heggen ved grinda brenner så stilt
av nykveikte blomsterkvaster.
Nå skjelver de kvitt i et pust av vind,
- det er som om noe haster...

Å, flytt deg nærmere inntil meg
her på kjøkkentrammen!
Den er så svimlende kort den stund
vi mennesker er sammen.
-Hans Børli 

 

Takk.

Hvordan vi får det til?

"Hvordan får dere til det, egentlig?" Dette spørsmålet fikk veninna mi. Hun hadde nettopp fortalt noe fra turen vår til København. To småbarnsmødre og to små babyer på 3-4 måneder på cruise! "Jo, de henger med og det er jo hva man gjør det til", svarte venninna mi.

Vi møttes i Mari-tid, som jeg liker å kalle det. Mari-tid tilsvarer et par, tre, fire dusin minutter før alle andre hadde møtt opp til en avtale. Etter en liten matbit/slurk pakket vi bilen - full. Først to babyer med tilhørende stoler stoler inn i baksetet, så en og en halv barnevogn i bagasjen, en voksen og en halv barnevogn i passasjersetet, resten av bagasjen på gulvet i baksetet - og jeg med kortest bein i førersetet. Ja, det var et litt av et syn. Et nå-koser-vi-oss-moment for instagram var det, men vi lot være å forevige det der. Vi kom oss til kaia i Mari-tid og kom oss ombord på båten. 

Lugaren vår ble umiddelbart forvandlet om til en labyrint. Vi gikk ut og inn på tur over, under og forbi vogner og bagasje før vi fant ut at vi skulle få oss en matbit. Min lille frøken var litt irritert, og jeg vet enda ikke helt hvorfor. (Kanskje det var fordi faren hadde satt ned foten før vi dro og beordret at hun ikke skulle få være på disco lenger enn til klokka sju?) Etter kort tid roet hun seg og sovnet søtt i vognen sin. Vi satte oss ned på det eneste stedet det var åpen matservering og spiste et bedre måltid. Måltidet ble dog fortært i rekordfart grunnet en eldre dame uten respekt for sovende babyer. Man skal vel aldri vekke en baby som sover? Jeg trodde det var almenn viten. Tok feil.

Kvelden gikk med til skravling, ei lita frøken som sov med armene rett til værs og ei frøken som viste at hun kunne tørke seg selv med serviett. I tillegg viste hun oss diverse dansemoves hun sikkert kunne tenkt seg å bruke på dansegulvet på diskoteket, men med en sovende venninne ble det lite med discodans!

Vi var vel av de få ombord på båten som var klare for København lenge før vekke-meldingen kom over høytaleranlegget, og vi kom oss ut av båten, ombord på bussen til sentrum og tuslet rundt i de fine sentrumsgatene. Noen utfordringer er det jo med barnevogn i slike handlegater, det er trapper meg her - og kun lov å sitte ute meg der. Men det er da inget hinder? Å kose seg klarer man uansett - det er jo bare hva man gjør det til! Mette barn er glade barn og mette foreldre er glade foreldre.

Grunnen til at de gladelig deler ut gratis turer med disse båtene er vel fordi de vil fylle opp lugarene og regner med at de vil tjene godt på alt gratispassasjerene bruker inne på båten? De lurte ikke oss! Med gårsdagens middag friskt i minnet tok vi med oss take away-middag fra sentrum inn på båten, og vi gikk hver vår kjappe tur innom taxfreen mens den andre passet på begge babyene på lugaren. Etter klokka halv sju var alle iført pysjamas, lugaren hadde en dunkel belysning, to små babyer sov - den ene med arma rett til værs og den andre med beina rett til værs, og med den durende båtlyden som bakgrunnsmusikk fikk vi mødrene løst verdensproblemer over hver vår colaboks, lukseriøs (og mer eller heller mindre lunken) take-awaymiddag og pose med smågodt. Morgenen etter var vi vel hjemme i Norge igjen etter en utrolig koselig og fin tur!

 

Hvordan vi får det til? Med litt is i magen og løsningsorienterte hoder, mye omsorg for både hverandre som mødre og for begge babyene som er med på tur, eventyrlyst og et motto som "alt går" får vi det til! Den skolerte delen av meg har prøvd å stille meg det belærende spørsmålet "blir ikke veslefrøkna di stresset av at du tar henne med ut på disse eventyrene?" Men jeg svarer meg selv med, og får til stadighet bekreftet, at hun trives så lenge jeg trives. Så lenge hun får maten hun trenger, søvnen hun trenger, kosen og omsorgen hun trenger... så blir hun faktisk et sosialt barn av disse eventyrene! Hun er vant til å omgås forskjellige mennesker og vet at mammaen aldri er langt unna. Jeg ser, og andre ser og kommenterer, at veslefrøkna mi virker så trygg og tilfreds. Og det er noen av mine ønsker for mitt barn, at hun skal være trygg og tilfreds. 

Om en drøy ukes tid skal vi utforske et nytt cruiseskip og en ny by! Denne gangen skal fedrene få være med på moroa også! Har hørt rykter om at de har billig barneutstyr der!
Ready, set, go! 

Ut på tur, aldri sur!

I vinter tok noen freidige gjester seg til rette i kjellerboden vår. Jeg var sjeleglad for at de valgte å ta seg inn i boden og ikke inn i selve leiligheten vår. For det må være en utrolig ekkel følelse - at noen helt ukjente, og helt sikkert ekle, mennesker har vært og snoket i private ting der man selv bor. Det er i aller høyeste grad private ting man oppbevarer i en kjellerbod også, men det begrenser seg stort sett til ski, bildekk, halvfulle malingsspann og man lever ikke akkurat i boden. Først så det kun ut som de hadde rotet noe voldsomt der inne. Men etter noen dager ble det plutselig ganske mange kuldegrader ute og jeg gikk ned for å hente dunparkasen min. Da oppdaget jeg at de hadde forsynt seg litt allikevel. Alle vinterklærne våre var borte, og vi dro av sted og fikk handlet inn nytt. Da viste det seg at man fikk en gratistur til Kiel i to døgn hvis man handlet for så-så mye på sportsbutikken.

Jeg tok gladelig imot gavekortet, og vi inviterte med oss et vennepar og deres barn på tur også, så nå blir det båttur på oss småbarnsfamilier! Vi skal tilbringe åtte timer i Kiel, og i løpet av de åtte timene er eneste gyldige legitimasjon pass. Greit nok for oss voksne som allerede har det, men babyene må også ha pass. Jeg er ofte (les: alltid) ute i god tid og tenkte at det var lurt å ordne pass med det samme. Da er vi i alle fall sikre på at ingen skal tro vi har kidnappet med oss en baby til Kiel i åtte timer. Så i går dro vi av sted til byens sentrum. Der politihuset ligger.

Vi gikk til tbanen og satte oss på den. Frøkna var våken på tbanen for første gang, noe jeg tror hun syns var kjempespennende! Det var jo så mye lyder og mange nye folk å se på! Hun skravlet litt med en mann som verken forsto eller snakket norsk, kikket rart ut av vinduet da vi plutselig var over bakken og det ble lyst igjen, hun snudde seg og tittet rundt og rundt for å få studert de aller fleste som var med på tbaneturen. Omsider kom vi oss av, og jeg fant diskret frem gps på mobilen for å ikke gå meg vill der nede i bygryta.

Etter at vi hadde vært innom en kiosk og kjøpt litt drikke kom jeg plutselig til å legge merke til at det var veldig tomt under vogna! Vi hadde det jo egentlig ikke så travelt på morgenen, men jeg hadde tydeligvis vært litt stressa akkurat i det vi forlot leiligheten, for stellebagen sto igjen i gangen hjemme! Og jeg som trodde jeg begynte å bli en erfaren småbarnsmor med det meste på stell? Jeg slo meg til ro med at det umulig kunne ta så lang tid å få bestilt et pass til en baby på en mandags formiddag, så vi fortsatte i retningen gpsen hadde sendt oss. Etter at frøkna hadde fått studert alle kjoler og gevanter som glitret i butikkvinduene og vi hadde strebet oss gjennom grupper med folk som sto i klynger fant vi til slutt frem til politihuset.

Jeg trakk en kølapp. Det var «bare» 80 foran oss i køen. «Dette går nok helt sikkert radig», tenkte optimisten i meg. Vi trillet bort til fotoboksene og jeg leste bruksanvisningen nøye for at billedtagningen ikke skulle ta for lang tid. Men å få til et godt passbilde er ikke bare-bare. Jeg satte meg på taburetten og satte frøkna mi på fanget. Hun så rett inn på bildet av seg selv og gransket det hun så. «Dette går jo som en lek!», tenkte optimisten i meg. Jeg trykket på knappen og en alvorlig frøken ble avbildet. Det var da bare som søren at jeg ikke hadde klart å strekke halsen opp som en giraff. For bak den søte, men alvorlige frøkna ruvet min dobbelthake. Det sto jo klart og tydelig i bruksanvisningen at andre enn barnet ikke skulle synes på bildet.

På forhånd hadde jeg fryktet at fotomodellen jeg hadde med meg bare skulle fjase og ikke klare å se rett i kamera, men så var det altså dobbelthaka til mora som ble problemet. Lettere oppgitt over meg selv ble jeg enda litt mer oppgitt da jeg selvfølgelig klarte å trykke på print-knappen istedenfor prøv-igjen-knappen. Så vi måtte vente, og ut kom fire bilder av en alvorlig frøken og dobbelthaka til mor. Mens jeg ventet fant jeg en hvit firkantet skjerm inne i fotoboksen. Hadde det vært noen som så meg bak forhenget hadde de sikkert sett en stor lyspære over hodet mitt, for jeg tenkte «aha!» og satte meg ned igjen med frøkna på fanget.

Har du noen gang prøvd å sitte stille på en taburett samtidig som du holder i en ti kilos baby som vrir seg i alle kanter, som skal prøve å trykke på alle knappene som lyser, samtidig som du holder en hvit stor firkantet skjerm imellom deg og babyen?  Optimisten i meg begynte å falme. Frøkna hadde jo allerede studert ferdig babyen i kamera, så den var ikke like spennende lenger! De lysende knappene som hun hadde oppdaget derimot, de var spennende! Etter mye om og men og litt "Bæbælillelam" i rekordfart fikk jeg henne til å se på babyen i kameraet, og hun smilte som en liten luring, men så fort jeg skulle trykke på knappen som tok bildet oppdaget hun knappene på nytt... Til slutt fikk jeg trykket på knappen som tok bildet samtidig som hun så i kamera. Selv om hun helst skulle ha munnen lukket på bildet og tommelen min syntes ved magen hennes tenkte jeg at etter så mye strev så fikk bildet være bra nok.

Vi gikk ut igjen og satte oss. Optimisten i meg hadde tenkt at dette måtte gå radig og at det sikkert snart var vår tur. Jeg tok grundig feil. Optimisten var «long gone» og så satt vi der da. Det var heldigvis veldig mange spennende mennesker å studere for veslefrøkna. Jeg satt og tenkte på at jeg var glad hun hadde spist veldig mye til frokost den dagen, for da holdt det litt lenger til neste måltid. Etter at det hadde gått en time og vi hadde rykket  kun åtte plasser frem i køen tok vi oss en tur ut.

Jeg trillet og trillet rundt i parken der. Tenkte at jo flere runder jeg gikk jo nærmere kom vi skranken. Jeg gikk også og ventet på å få se Benny og Kjell vente på Egon som skulle komme ut med nok en god plan fra fengselet der. Det var ingen å se og det er jo ikke så rart, for de legger jo sikkert mange lure planer der de er oppe i himmelen. Men hvitveisene blomstret så fint og sola skinte så godt. Så en fin trilletur og en dupp senere var det nå bare tretti foran oss i kø!

Etter enda litt venting og skravling med en liten gutt og hans mamma var det endelig vår tur. Skjemaet tok maks fire minutter å fylle ut og bildet ble godkjent selv med tommelen til mor synlig og veslefrøkna med åpen munn.  Vips var vi ferdige. Vi småløp tilbake til tbanen og fikk en god trimtur hjem. Jammen var jeg glad da vi kom hjem og det tror jeg veslefrøkna var også. For etter en god porsjon mat og ren bleie sovnet hun godt og drømte sikkert om glitter og gevanter hun hadde studert store deler av dagen.

 

At så mange skal ha pass en mandag formiddag syns jeg er rart, og det aner meg at det ikke er kun mandags morgener det er såpass med kø der nede?Så til alle som skal fornye passet sitt her i byen anbefaler jeg en dag totalt blottet for planer, og det gjør ikke noe om du ikke rekker å kjøpe med deg en kaffekopp på tur til politihuset, for du har jammen i meg god tid til å gå å kjøpe deg en kaffe mens du venter! 

Fem meter mellom inngangsdørene

Jeg var veldig lei av pendling med buss inn til byen og sjekket stadig markedet for leilighetsleie i storbyen. Samboeren min mente det ikke kunne være så ille å pendle inn til byen fra der vi bodde. Helt til kontoret hans også flyttet inn til storbyen og han for første gang skulle ta toget. Og det ikke kom. Da var det plutselig litt ille å pendle fra der vi bodde allikevel. Så da sjekket vi plutselig begge markedet for leieleiligheter i storbyen. Til slutt var jeg så lei av pendling at jeg skrev en oppsigelse på leiligheten vi på tiden leide, og leverte den på selveste nyttårsaften. En måned til vi måtte være utflyttet og vi ble vel litt stressa begge to. Særlig da vi ved en misforståelse fikk avslag på en plass vi hadde vært på visning på. Men plutselig fikk vi leid oss et lite krypinn.

Vi flyttet rett og slett inn i en dobbel garasje. Det var kjelleren på en villa, og det var to garasjeporter som var dekket av glassdører som kunne åpnes helt. Det var stue og kjøkken i ett, en sovealkove og et lite bad. Ingen bodplass, så på vinteren hadde vi både sommerdekk til bilen og langrennski stablet i et hjørne i stua. Hvis vi ikke hadde lamellene trukket for til enhver tid kunne alle som leverte i nabobarnehagen samt andre naboer se rett inn på hele leiligheten vår. Det kunne faktisk til tider føles som om vi bodde i et utstillingsvindu. Men vi hadde det så utrolig godt der!

Hele kjelleretasjen på villaen vi bodde i besto av tre separate leiligheter. Da vi hadde bodd i leiligheten vår noen måneder skulle plutselig nærmeste naboen vår flytte. Huseieren lurte på om vi ikke tilfeldigvis visste om noen som trengte å leie et lite krypinn, og det gjorde vi jo tilfeldigvis. En av samboeren min sine beste kamerater flyttet inn, og han hadde noe på gang med en av mine beste venninner. For en fin greie. Etter enda en liten stund var det bare knappe fem meter mellom vår inngangsdør og deres inngangsdør.

De hadde også blitt samboere, og bodde nå i det lille krypinnet sammen. Vi hadde på en måte to leiligheter til disposisjon. Gutta satt i ei stue og så fotballkamper på tv, mens vi jentene hadde andre stua og tven der til vår disposisjon. Vi hadde vaffelkvelder, brettspillkvelder, vinogølkvelder, timesvis med skravling og vi kjente vår besøkstid. Vi delte hagemøbler på den lille grønne flekken rett utenfor inngangsdørene våre og spleiset på voksduk til utebordet. Fuglene kvitret i buskasene utenfor, vi delte kulegrill, tok rips av huseieren til dessert og hadde alltid noen å henge sammen med om vi var selskapssyke. Fantastisk fint, morsomt og hyggelig på en gang. Men med fuktighet og mugg på veggene, for ikke å snakke om rotte som forsynte seg i skuffer og skap, så varte ikke idyllen lenger enn knapt års tid. Men to år etter er vi fortsatt veldig gode venner alle fire.

Det er så godt å omgåes mennesker man har vært nær venn med lenge. Det er de som kjenner deg både på godt og vondt, men samtidig velger å være vennene dine. Jeg kjenner meg både så heldig og stolt som har mange av denne typen venner i livet mitt. For meg er de gode vennskapene en egen del av min familie.



Nå ønsker jeg meg bare en tomannsbolig hvor begge naboene skal selge samtidig, som ligger på "riktig plass" og som vi fire kan flytte inn i. Vi kan ha hver vår grill altså, men vi kan jo lettere treffes da enn nå da det er 15 mil imellom oss. For jeg savner den tida da det var fem meter mellom inngangsdørene våre. 

Nyt

Instagram og mange blogger florerer av bilder og tekster som oser av hverdagslykke. Bider av spreke mennesker som står på fjelltopper og jubler, friske blomster i pastellfargede vaser, barn som gladelig hjelper til med alt fra støvtørking til matlaging og kjærlighet to mennesker imellom blomstrer i takt med innholdet i de pastellfargede vasene. Både bildene og tekstene er jo som oftest fantastiske, og jeg blir ofte glad av å se dem. Man unner andre lykka samtidig som man jo leiter etter denna lykka, denna hverdagslykka. Noen ganger kan den virke ganske fjern, men hvis man bare lar være å leite så fælt, så kanskje den er akkurat der man er.




Sånn som i dag. Veslefrøkna sa tydelig ifra at hun ville sove en dupp, sola og benken på verandaen fristet for a mor. Jeg trillet vogna ut på verandaen, kokte meg en kopp kaffe, tok ei bok under armen og satte meg i sola på benken. Jeg rugget vogna med ene foten samtidig som jeg hørte byen summe og sola varmet litt i kinnene. Med ett kjente jeg følelsen inni meg, den fine følelsen av at våren er på vei. Da veslefrøkna sovnet fikk jeg endelig tid og mulighet til å lese i den boka som har stått og ropt mot meg i bokhylla lenge, men som jeg aldri har fått tid eller mulighet til å ta ut og starte på. Endelig kjente jeg på den følelsen som alle kaller "Nyt", og jeg kan love deg at jeg nøt. Øyeblikket av hverdagslykke og vårfølelse smeltet sammen til ett eneste stort "nyt"!

Hæls hemmat

Det slo litt imot meg "Hils datter og mannen", en hyggelig kommentar på et bilde på Instagram. Det burde jo ikke være en overraskende kommentar, jeg har jo tross alt vært mor i seks måneder og fire dager. Til ei lita og nydelig jente, som jeg kan gå gjennom ild og vann for. Men noen ganger, sånn som i kveld, så har jeg et behov for å bare være meg. Mari. Mari uten gulpeklut på skudlra og Mari uten ørene stilt inn for å lytte etter barnegråt. Og da er det så rart å tenke på at jeg faktisk har både mann og ikke minst ei datter... hjemme.

Tidligere har jeg fått høre om mange damer som mister mange av sine venner da de får barn. Det har nok hendt med meg også, det. Noen faller fra. Kanskje tenker de at det er ubehagelig å henge med en tidligere venn som har fått barn? For tenk om de kun snakker om bleieskift og barnemating, disse mødrene? Kanskje tenker de at ei som har fått barn ikke har tid til venner lenger. Det er helt greit det, at noen tror det. Det kan nok hende at jeg selv også har tenkt akkurat de tankene om andre damer som har fått barn. Men i mitt tilfelle så er det ikke helt sånn. Jeg syns det er utrolig godt å kunne slenge håndveska over skuldra fremfor gulpekluten en gang i blant, og komme meg en tur ut. Uten å måtte planlegge aktivitetene ut fra når neste måltid skal være, eller når og hvor neste bleieskift antageligvis skal finne sted. Noen ganger så er det så godt å bare være meg, slik jeg var før, og slik jeg faktisk fortsatt er. For det er ikke sånn at man over en natt blir en helt annen person da man får et nytt liv å ta vare på. Enkelte prioriteringer må selvsagt bli tatt hensyn til, men man blir jo ikke en annen person av den grunn.

 


Derfor er jeg så utrolig takknemlig for de vennene som faktisk er der, enda. Som inviterer inn, og som tar imot invitasjoner. Vi flirer og koser oss i hverandres selskap. Og ut i de sene natterstimer kommer jeg hjem til en musestille leilighet. Jeg lister meg forsiktig inn så jeg ikke skal vekke de to som sover. Så kjenner jeg at jeg blir varm inni meg, da jeg ser på disse to, og vet at i morgen skal vi få en fin dag sammen. Så er det ikke så urovekkende for meg at jeg skulle "hilse dattra og mannen" allikevel. For så utrolig heldig jeg er, som kan hilse hjem til akkurat disse to.

Det bare virket så fremmed akkurat i det jeg leste det på vei hjem etter en kveld hvor jeg kun har vært Mari.

Te før massasje

Vi hadde vært på reise i fem uker, og var mette på inntrykk. Egentlig ønsket vi bare å ligge rett ut å sole oss og bade da vi først hadde kommet oss til Thailand. At familien vi bodde hos hadde et helt hundekor til å vokte eiendommen for uvedkommende nattrangler gjorde at nattesøvnen ikke var helt optimal, men vi smilte så høflig vi kunne og akte rundt og ble enda mer mette på inntrykk. Etter en liten stund på besøk hos familien vi var hos fikk vi spørsmål om hva vi ønsket å gjøre mens vi var der. Makan til gjestfrie folk skal man lete lenge etter. De tok oss med på elvesafari i en gammel kano, på den turen så vi et hav av lysende ildfluer langs elva, folk som laget mat på bål utenfor elvehusene sine og fisk som spratt opp i den lille kanoen vi satt i og svømte videre mellom føttene våre. Vi fikk også påspandert busstur til og opphold på stranda Patong. Noe vi også ønsket oss da vi var på ferietur i Thailand var massasje. Hadde jo hørt så mye om disse superbillige massasjene nordmenn benytter seg av daglig på ferie i Thailand. Det turistene da opplever er sikkert massasje blant solsengene nede på stranda. 

Vi så for oss at vi skulle bli fraktet til noe sånt, vi også. Altså til en massasjebenk med en parasoll over på ei strand. Men nei, vi ble fraktet og henvist inn på et ordentlig spa. Hvor vi fikk sitte og vente i lobbyen en lang stund og fikk servert te. Noen små thaidamer i silkekåper fylte tekoppene så fort vi kunne skimte bånn i tekoppen. Vi hadde ikke så mye annet å gjøre mens vi ventet, så vi drakk da noen kopper te, da. Plutselig fikk vi på armkavende vis forklart at vi skulle gå inn i garderoben og kle på oss bikini og morgenkåpen, så skulle de komme og hente oss igjen før massasjen. Ganske kort tid etter vi hadde kommet oss inn i skifterommet ble vi hentet ut igjen. Vi tok med tingene våre og ble geleidet inn på hvert vårt rom for massasje. 

Den lille dama begynte å massere. Venninna mi som vi var på besøk hos, som også var vår turguide og tolk hadde bestilt massasje for oss. Hun hadde slått på stortromma og bestilt hel kroppsmassasje på oss. Dama masserte, og etter en liten stund med massasje på armene kom jeg plutselig på at jeg hadde glemt håndvesken min inne i garderoben hvor jeg skiftet til bikini! Shit. Hvordan skulle jeg forklare for ei dame som var i full gang med å massere mine såre muskler og ikke kunne ei eneste glose engelsk at jeg måtte løpe og hente den. Jeg ville jo ikke at noen andre enn jeg skulle ha glede av å bruke pengene på bankkortet mitt. Ei heller telefonen med norsk mobilabonnement. Jeg prøvde meg med noen engelske gloser som "sorry, my purse, get it" og ellers gikk det mest i armkaving. Dama sto igjen som et spørsmålstegn da jeg løp ut av rommet med morgenkåpa halvveis slengt på. Heldigvis fant jeg veska mi kjapt inne i avlukket jeg hadde skiftet i. Dama smilte forståelsesfullt og lo da jeg kom løpende inn igjen og veivet med veska.




Så lå jeg tilbake på benken, klar for å nyte resten av denne massasjen. Dama masserte og masserte, og med i denne hel kroppsmassasjen som guiden vår hadde bestilt hørte det med å massere under føttene. Det er sjeldent aktuelt at noen får ta meg under føttene. For å forklare tilstanden litt kan jeg fortelle at da jeg var under utredning for manglende luktesans skulle de teste alle sanser og om resten av kroppen fungerte som den skulle, og refleksen under føttene var vel den som fungerte best på hele meg. Jeg trakk til meg foten før legen prøvde å ta under der med en pinne. Det samme gjorde jeg med massasjedama. Jeg trakk beina til meg, men hun ga seg ikke. "Ta et hint" tenkte jeg der jeg lå og var frustrert over kommunikasjonsvanskene våre. Da hun ikke forsto hintet da jeg trakk beina til meg prøvde jeg å krølle tærne hardt sammen sånn at hun skulle forstå at jeg ikke likte det og at hun bare kunne gå videre. Neida. Dama gjorde jobben sin. Så jeg lå der og ble pint litt, mens hun garantert var ganske oppgitt over denne norske turisten som lå der og knøt hver lille muskel hun prøvde å få til å slappe av.

Etter at jeg hadde fått fotmassasje gikk det ganske greit, men jeg hadde for lengst begynt å merke at teen (som alltid) gikk tvers igjennom meg. Blæra var relativt full. Men jeg tenkte som så at jeg sikkert klarte å holde ut, for det kunne jo umulig være lenge igjen. Jeg kunne jo ikke begynne å kave med armene igjen nå som jeg først hadde kavet og løpt ut av rommet etter håndvesken min for så å krølle tærne hardt under massasjen.. Ett minutt er ganske kort om man har dårlig tid. Ett minutt er ganske lang tid om man venter på noe, og nå ventet jeg sårt på at denne massasjeseansen kunne være over så jeg kunne få tømt ut teen fra blæra. Ett minutt føltes plutselig som ti minutter da massasjedama tok siste massasjedelen, nemlig magen! Takk, takk skal du ha. Før jeg gikk inn på massasjen bøttet jeg innpå med te som de serverte, og etter en time med massasje skulle teen tydeligvis masseres ut igjen også! Jeg har nok aldri vært så letta som da hun sa thank you og timen med massasje var over. Reisekompanjongen min og jeg hadde samme oppelvelse og styrtet begge til do, og lo. Vi ler av det enda, sju år etter.

 

Takke meg til rygg- og nakkemassasje på Flisa Spa. Det skal jeg på neste fredag. Gleder meg til det, altså! 

Hemme

Knirk-kniirk....Knirk-kniirk... Kroken som holdt vinduet passelig oppe knirket med den svale vinden og ble akkopagnert av nabogårdens høytørke. Dagboka mi fra fjortistida hadde blitt lest fra perm til perm, og jeg lå og priste meg lykkelig for at det ikke var noe som het "blogg" på den tiden jeg forfattet dagboka mi med alle mulige humørsvingninger og tankene disse medfører for en tenåring. Det er ganske trygt å vite at de tankene ble notert ned der, og at jeg er eneste leseren. Lys våken lå jeg der og hørte på knirkingen, visste at jeg om få timer kom til å bli vekket av traktor og slåmaskin på jordet, men jeg fikk ikke sove. Lydene og atmosfæren gjorde at jeg hadde en så god følelse inni meg, jeg følte meg hjemme. Eller hemme, som jeg sier.

Da jeg går hjem fra jobb eller andre ærender her i byen sier jeg jo at jeg skal hemmat. Det er jo det jeg egentlig skal, jeg skal jo hjem til leiligheten jeg eier og har mine ting i. Her jeg bor med samboeren og veslefrøkna. Men jeg skal aldri slik hemmat som jeg skal når jeg skal hemmat tell Solør. 

Nå i jula sov vi to netter hemme. Samboeren hadde tuslet ut i det kattefrie huset sitt i hagen og jeg lå på "rommet mitt" og hørte kun pusten til den sovende veslefrøkna i senga ved siden av meg. I vinduskarmen lyste adventsstaken, den ga meg julestemning - på ordentlig. Igjen følte jeg meg så hjemme som bare den plassen kan få meg til å føle meg.




Vi var borte i en uke nå i jula, og veslefrøkna ble sendt fra fang til fang og hilste på like mange nye mennesker på den uka som hun hadde gjort frem til da i sitt fem måneder gamle liv. Hun var stort sett blid og fornøyd hun, for oppmerksomhet er det ingen tvil om at hun liker! Samtidig ble hun nok litt mettet på nye ansikter og fang. Så da vi kom til byen igjen, og hun fikk ligge på teppet sitt og leke klarte hun ikke slutte å smile. Hun bare kikket seg rundt og smilte, og det kunne virke som hun lå der og tenkte "åh, endelig er jeg hjemme". Jeg kjente jo igjen gleden hennes, for det er jo slik jeg føler det hver gang jeg er hemme...og det er jo litt uvant for meg, at plassen jeg ser på som en plass jeg bor for en periode er "hemme" for henne. At trafikkstøyen utenfor leiligheten vår får henne til å føle seg hjemme slik knirkinga av vinduet og høytørka hemme gjør for meg...

Det er på soverommet det skjer!

Her i leiligheten er det på soverommet det skjer! Da jeg var gravid drømte jeg i hytt og gevær om alt mulig rart, og jeg trodde det var fordi jeg var gravid. Men nå har jeg begynt å tro at det bare er sånn at jeg har en enda bedre fantasi når jeg sover enn når jeg er våken. Tre netter på rad nå har jeg drømt merkelige drømmer.

Den første natta søkte jeg nye utfordringer i arbeidslivet. En jeg kjenner jobber på oljeplattform og jeg var med han på jobb! Jeg rapellerte ned fra plattformen og ned mot vannet. Det var skikkelig skummelt og jeg klamret meg til tauet jeg hengte i nedover mot vannflaten. Da jeg hang og dinglet et par meter over vannet fikk jeg plutselig en dytt, og jeg ble sendt bortover mot et krystallklart vann. Den husketuren var veldig morsom, og da jeg landet ble jeg satt rett i arbeid. Der sto jeg i "vanlige" klær blant alle de oljearbeiderkledde gubbene. Jeg ble satt til å skru på ulike duppedingser. Så var drømmen over.

Neste natt var jeg med i en konkurranse. Jeg er enda litt usikker på hva konkurransen gikk ut på, men jeg sto på en søyle. Hver gang dommerene likte det jeg gjorde hevet søylet seg og jeg fòr i været. Hver gang dommerene ikke likte det jeg gjorde senket søylen seg og jeg fòr nedover. Opp og ned, opp og ned, opp og ned i stor fart. Jeg var nesten sjøsyk da jeg våknet fra alle disse opp- og nedturene. 

Den tredje og siste natta var jeg på min arbeidsplass. Vi manglet hvite tegneark, og jeg leita over hele barnehagen, men det var helt tomt for disse hvite arkene. Hvite ark måtte jeg tydeligvis bare ha, for plutselig befant jeg meg inne i en butikk for å kjøpe noen. Butikken var liten og lå i en trang, liten gate blant mange andre bittesmå butikker. Innenfor dørene var det fullt av reoler og det var trangt mellom dem, men jeg fant hvite tegneark og sto med de under armen da en av mine kollegaer kom mot meg. Hun kom ikke gående som normalt, hun satt og hoppet bortover mot meg på en pineata som lignet på en fargerik gris. Ikke nok med det, men hun sang "Hvem er på ferde, hvem kan det være, hohoho det er nissen såklart!" Og jeg LOOO i drømmen, og jeg våknet med et smil og måtte le da også. 

Nå er ikke jeg noen drømmetyder akkurat, men jeg kan jo late som at det er en sammenheng mellom disse tre drømmene. Først søkte jeg nye arbeidserfaringer, så ble jeg bedømt opp og ned for så å finne ut at jeg har en veldig morsom jobb og ikke minst artige kollegaer! Så hovedkonklusjonen min er vel at jeg gleder meg til jeg skal tilbake i jobb igjen om et halvt års tid!

 

Her ei natt så våknet lille frøkna og var ikke helt tilfreds, så jeg tok med meg henne og smokken hennes opp i vår seng. Den tidlige, tidlige, morgenstunden øvet hun seg nok på "p-lyden" og hun sa "ph ph ph" så smokken fòr ut av munnen hennes, og så sovnet hun. Halv sju våknet hun igjen og gråt, så jeg begynte å kjenne etter smokken hennes for å trøste henne litt. Jeg leita og leita, leita og leita rundt henne, men den var ikke der. Da jeg hadde leita i hele voksensenga sto jeg opp og leitet over hele hennes seng. Ingen smokk var å finne. Samboeren min sto opp for å gå på jobb og før han gikk på badet leitet han også etter den uten hell. Vi konkluderte med at den sikkert hadde falt ned mellom senga og sengegavelen. Jeg sto opp og laget mat til frøkna mens han var på badet, og vi gikk begge inn på soverommet igjen samtidig. Og der, MIDT i sprinkelsenga lå smokken pent dandert! Det spørs nok ikke om det var noen som hjalp til og fjernet og la tilbake smokken. Kanskje noen "hjelpere" mente at 'a mor måtte komme seg opp om morgenen og gjøre julerent i leiligheta...?

 

Så jeg kan trygt si at det er på soverommet det skjer her i leiligheta!

God jul!

Hærti kommer'n?

Det er en desemberkveld og bekkmørkt utenfor de store kjøkkenvinduene. Det eneste som lyser opp ute er lysene fra utejuletreet og gjenskinnet av disse små lampene i snøen. På innsiden av vinduene henger de samme julegardinene som i alle år har hengt der i desember. Fra kassettspilleren på benken synger Wenche Myhre en god blanding av livlige og fine julesanger så det ljomer, og ved det store kjøkkenbordet med juleduk sitter jeg. Jeg nynner med på alle sangene til Wenche. Jeg kan de utenat, for jeg har hørt de om-igjen og om-igjen hver desember. Jeg vet når jeg må stoppe blyanten fordi jeg må reise meg og snu kassetten. Jo lenger jeg sitter der med blyant, fargeblyanter, blanke og fylte ark og julemusikk i rommet øker  den gode stemningen inni meg. Julestemningen. Tegning på tegning blir produsert, og julegavene begynner dermed å bli ferdig. Jeg kjenner den følelsen, julestemningen. Himmel på jord.

 

Det er fredag kveld og vi er egentlig for gamle til å leke. Men ingen vil jo se at vi bruker kreativiteten vår fordi vi vil der vi er. Vi setter på oss bobledressene, luer og votter, vi skal jo være ute i den kalde snøen en stund. I fjor laget vi en snømann lengst ned i det nederste jordet før vi la oss og så på stjernehimmelen. I år er det nok av snø å ta av oppe på gårdsplassen. Så vi setter igang med hver våre små snøballer. Etterhvert ballet de på seg, ball etter ball. Mange små, store og mellomstore. Etter mange timer med snøballrulling, latter og dekorering av snøen sto det en hel nissefamilie ute på gårdsplassen og så mot hovedhuset. Vel fornøyd med produktet gikk vi inn og drakk julebrus og spiste julemarsipan. Underveis kom julestemningen snikende. Himmel på jord. 




Hver kveld i desember stilte jeg den blå vekkerklokka mi sånn at hun ringte noen minutter før den egentlig pleide på morgenene. Hver morgen spratt jeg opp og klatret gladelig ned stigen og fortet meg ned i stua. På veggen hang det en slags plakat. Et år var det bilde av innsiden av et nissehus, året etter var det bilde fra julegården ute, sånn byttet det på litt ettersom mamma følte for da hun skulle heneg den opp for årets adventsitd. På en trenisse vedsiden av plakaten hang det små grønne poser med nummer på. I hver liten pose var det en liten pappfigur. Smånisser og smådyr som jeg hengte opp der jeg syns det passet på plakaten. Det er den fineste adventskalenderen jeg noen gang har hatt. Jo færre poser det hang igjen på nissen, og jo flere nisser og dyr som kom opp på plakaten, jo nærmere var julaften! Jeg kjente på ventetiden og julestemningen den førte med seg. Himmel på jord.

 

Jeg satt der med gjengen min. Kjente at uniformsbuksa i ullstoff klødde omkapp med forventningene til pakkene som lå under treet hjemme. Vi hadde sittet der store deler av dagen og øvd på de forskjellige julesangene fra både det blå og det hvite heftet. Jeg syns de fineste julesangene befant seg i det blå heftet, men det var visst julesangene i det hvite heftet som egnet seg til julegudstjenesten. Kirka fylte seg opp til randen mens vi som satt klare med korpsuniformer og instrumenter oppe ved alteret diskuterte hva vi trodde ventet i pakkene som lå hjemme. Presten fortalte juleevangeliet, vi i korpset spilte noen sanger og til slutt kom det. Opptakt, første vers med bare korps og menighetssang og andre vers med bare orgel og menighetssang og så slo vi til med både orggel, korps og menighetssang tredje verset og det hørtes så mektig ut at gåsehuden sto som resultat av julestemningen sangen Deilig Er Jorden ga meg! Himmel på jord.




Julestemning og himmel på jord kan aldri kjøpes for penger. Det er noe å huske på da man løper rundt på kjøpesenter og uffer seg over at ikke snøen kommer, eller om den kommer. Men jeg lurer fortsatt på hærti julestemningen kommer til meg i år. Kanskje den kommer i morgen, kanskje på Luciadagen eller kanskje på kvelden 1. juledag?

Men det spiller jo ingen rolle når, bare den kommer!

Mange nye oppdagelser...

Så tar vi høyre hånda frem, så tar vi høyre hånda bak, så tar vi høyre hånda frem og titter litt på den.
Og vugger boogie woogie, og ser oss omkring så var vi der igjen.
Så tar vi venstre hånda frem, så tar vi venstre hånda bak, så tar vi venstre hånda frem og smaker litt på den.
Og vugger boogie woogie og ser oss om kring, og ops! Der var det en fot og, og en til! Den må man jo prøve å få tak i...
Så tar vi høyre hånda frem, så tar vi høyre hånda bak, så tar vi høyre hånda frem og vips får vi tak i foten vi akkurat fikk øye på!
Og vugger boggie woogie, og ser oss omkring, så var vi der igjen! 

Det er en bratt utviklings- og læringskurve for små babyer. Vi ser at veslefrøkna oppdager og lærer seg nye ting fra uke til uke. For flere uker tilbake oppdaget hun hendene sine, hun brukte litt tid så fant hun ut at hendene kunne møtes og ta på hverandre. Før det hadde hendene kun fungert som slagvåpen på babygymmen, men hun fant fort ut at hendene kunne holde fast i lekene og ikke bare slå på dem. Nå har vi nok snart en liten Pippi i hus, og babygymstativet flyr vel snart vegg-i-mellom her!
Hun så litt forundret ut da hun oppdaget føttene sine for første gang, og nå har hun forstått at hendene kan brukes til å holde i dem også.
Denne uka har hun begynt å spise grøt, og det var tydelig en spesiell opplevelse at maten kom på skje og ikke med flaske.
Det går fort, dette her. Akkurat som alle forteller oss.

Jeg sier det igjen, det er bare å henge på, snart kan vi danse boogie woogie på stuegulvet sammen alle tre!

Klovn med klønegen

Mine tanker er ofte dype, og mine tanker om meg selv serveres somregel med en god posjon selvironi. I løpet av livet har jeg lært meg å le av meg selv. Man er vel rett og slett nødt til å tilegne seg den egenskapen da man kom til verden med et ekstra klønegen. Da man står og later som man er en bauta i forsvarsrekka på fotballbanen, ser ballen kommer susende høyt gjennom lufta, motstanderen kommer gallopperende som en hest på Øvrevoll imot deg for å ta ballen, en tenker at eneste mulighet man har for å få ballen unna i denne situasjonen er å sparke den så hardt man klarer over til den andre banehalvdelen igjen... Da tar man sats, sveiver godfoten bakover, legger seg litt til siden for å få til et realt spark... I det ballen treffer bakken, og spretter under godfoten og jeg tar skikkelig i og sparker ut i lause lufta hvor det ikke finnes noe motstand.. Da havnet jeg på rumpa da. Bauta'n i forsvarsrekka. Jeg kunne valgt å legge meg til å grine av frustrasjon fordi jeg hadde driti meg ut. Hvor langt kommer man da? Kanskje det er sånn at om man er født med dette klønegenet så har man automatisk litt mindre konkurranseinnstinkt. For i slike situasjoner så føler jeg alltid at jeg når litt lenger ved å le. Le av mæsjæl. Det syns jeg er lov. 

Nå ler jeg også av meg selv for noe jeg presterte for noen år tilbake. Akkurat da den klønete situasjonen oppsto grein jeg, jeg grein skikkelig. Men da jeg, etter en ukes tid, kom til megselv igjen, så klarte jeg å le av den. Vil du høre hva kløna presterte? Jeg var førsteårsstudent, og på slutten av andre semester var det duket for eksamensmaraton. Skriftlig eksamen i religion var akkurat overstått, jeg kom hjem og gledet meg over at oppgavene vi hadde fått passet utmerket til hvilken del av pensumet jeg hadde vektlagt i eksamenslesingen. Dette var en fredag. Fredagen en uke etter skulle vi ha en svært omfattende skriftlig eksamen i pedagogikk. Den eksamenen hadde jeg lagt litt til side mens jeg leste til religionseksamen, for jeg skulle jo nirepetere pensum en hel uke. Men denne fredagskvelden, fornøyd med min religionseksamensbesvarelse bestemte jeg meg for at jeg skulle legge meg tidlig og lese en skjønnlitterær bok fremfor pensumbøker i pedagogikk. Jeg gikk i bokhylla og plukket ut en lettfordøyelig bok, hoppet inn i pysjen og deretter tok et enda større hopp opp i senga. Puta var litt ugrei akkurat denne kvelden, for idet jeg landet på den fra hoppet mitt opp i senga ga puta mi hodet mitt en real sprett (som vi kalte det på trampolina i mine yngre dager) og bæng, der smalt bakhodet mitt inn i murveggen. Digg. Jeg grein, har aldri hatt så vondt og på legevakta dagen etter fikk jeg konstantert hjernerystelse. Hvem andre enn ei som er født med et ekstra klønegen klarer å ha så uflaks at man smeller bakhodet i murveggen da man skal legge seg for kvelden, en uke før en avgjørende eksamen? Jeg er enda svært takknemlig for at jeg har ei god venninne som ringte meg daglig og fortalte hva hun hadde lest. Selv satt jeg i stresslessen i stua med mørke gardiner for vinduene, og den eneste underholdningen jeg hadde var radioen. Jeg klarte å le av meg selv og settingen fredagen, en uke etter hjernerystelseslaget, da jeg satt i eksamenslokalet med rosa gigastore solbriller og besvarte en skriftlig eksamen i flere timer. Tro det eller ei, så ble det resultater jeg er svært fornøyd med på begge eksamenene.

For ikke å snakke om den morgenen jeg fant ut at jeg var gravid. Høstens første snøfall hadde skjedd natta før, jeg begynte halv åtte på jobb. Skulle gå hjemmefra klokka sju, fant ut at jeg var gravid, fortalte det til gubben, gikk ut. Sklei og falt ned en hel bratt bakke utenfor blokka. "Det var det" tenkte jeg, klarte ikke helt å le av det med det samme. Tenkte mer at det var så innmari typisk at noe sånt skulle skje meg. Nå, etter at alt har gått bra gliser jeg litt av hendelsen.




For om man er født med dette ekstra klønegenet, så blir man jo sett på som nettopp det, ei kløne. Blir man sett på som ei kløne så lærer man seg fort å le av seg selv. Selvironi er vel og bra i veldig mange situasjoner. Jeg elsker jo å få folk til å le, og jeg bruker stort sett meg selv for å få folk til å le. Som oftest syns jeg det er veldig morsomt å le av meg selv sammen med andre. Men så plutselig møter man en eller annen person som man ikke har særlig god kjemi med. Om jeg skal få si det selv så er det svært få jeg absolutt ikke kommer overens med. Noe som er ganske avgjørende for at man skal komme godt overens og bli så godt kjent som man kanskje må så må man forstå hverandres humor. Men når en person som er blottet for selvironi møter en person som har vært klovn hele livet kan det bli litt utfordrende. Klovnen kan jo komme i skade for å tråkke på tærne til den som har vært så uheldig å gå glipp av selvironien. Det kan også oppstå en ganske klein situasjon om den som ikke aner hva å le av seg selv er prøver å gjøre narr av klovnen for å være morsom. Ingen av partene forstår kanskje helt hvor den andres grenser da går. Men jeg har nå erfart at det er lettere for klovnen å respektere at noen ikke klarer å le av seg selv, det er nok vanskeligere for den andre å forstå at en klovn med klønegen har grenser for hva som er greit å le av og ikke av det man gjør. 

Jeg håper datra mi har klart å sno seg unna klønegenet. Jeg håper hun får et sunt forhold til seg selv med ei god dose selvrespekt, men samtidig være i stand til å kunne le av seg selv. Selv om jeg til tider forbanner det klønegenet mitt, så syns jeg det har lært meg noe svært viktig; at jeg ikke skal ta meg selv så innmari selvhøytidlig.

Det er lov å le av sæ sjæl folkens!

Livet og verden utenfor

Langt, langt, skikkelig langt inn i skogen der bodde bestemora mi. Hver kveld så hun ut av stuevinduet og fulgte med på om og at lysene ble slått på eller slukket i de andre husene i den lille grenda. På formiddagene fant du henne sannsynligvis med albuene lent på kjøkkenbenken og med blikket vendt ut av kjøkkenvinduet. Utenfor hennes kjøkkenvindu var det ikke så mye som skjedde, men det kunne jo hende en rev kom og snappet til seg matrestene hun hadde lagt ut i det faste hullet ved åkerkanten, eller kanskje det kom en majestetisk elg vandrende bedagelig over jordet. Et av de største høydepunktene på formiddagene var vel å følge med på om postmannen kom med dagens nyheter og brev. Bestemora mi var ikke av den lett gjenkjennelige bygdekjerringa som satt med kikkerten klar for å få med seg siste nytt for så å løpe gårdimellom for å fortelle nyeste sladderen i bygda. Så at hun syns det var så interressant at naboene slo på eller av lysene sine på kveldstid, eller om reven kom og spiste opp matrestene tror jeg ikke. Men jeg tror kanskje hun syns det var litt koselig å se på livet. Livet utenfor. 

Her i niende etasje i en blokk i landets hovedstad lever vi. Vi svever med en fantastisk utsikt over hele hovedstaden. Utsikten vi har fra kjøkkenvinduet vårt er en ganske annen enn den bestemor hadde fra sitt kjkøkkenvindu. Vi har på lik linje med henne mulighet til å se lysene tennes og slukkes utenfor vinduet vårt, ikke bare i grenda vi bor i, men faktisk over hele byen, men jeg har enda tilgode å se en elg passere over overgangsfeltet nede på veien her. Om det, mot formodning, skulle skje at jeg fikk se en elg vandrende her så har jeg mine tvil på at den hadde vært like bedagelig som den er i de dype skoger.

Nå da jeg går hjemme hver eneste dag og passer på og lærer lille babyen vår å kjenne så starter dagen vår mellom åtte og halv ni hver morgen. Etter at vi begge to har fått morgenstellet vårt, så tar vi plass ved kjøkkenbordet. Jeg knepper på knappen som slår på radioen, og de velkjennende og hyggelige tonene fra kjenningsmelodien til nitimen ljomer fra høytaleren på den lille boksen i vinduskarmen. Noen ganger sitter veslefrøkna i tripptrappstolen sin, og noen ganger sitter hun på armen min mens jeg inntar min frokost. Vi har blikket rettet samme vei: ut kjøkkenvinduet. Det er ikke det at det skjer så mye spennende utenfor blokka vår, og det er ikke så mye av det som skjer som er av stor interesse for meg. Det er stort sett biler som kjører rundt svingen, folk som går eller småløper til jobb og nå for tida er det kjempefine høstfarger å se på. Det står ingen kikkert parat i vinduskarmen her, og som sagt så interesserer det meg ikke så veldig det som skjer, men det er bare så koselig å se på livet utenfor. Fundere litt mens man inntar morgenkaffen og brødskivene, samt får med seg mye koselige reportasjer fra radioen i vinduskarmen. Jeg er så takknemlig for at jeg er et morgenmenneske, for koselig er liksom det beste ordet jeg kan finne for våre morgenstunder ved kjøkkenbordet med blikket vendt ut mot livet og verden utenfor. 



Og jeg tror veslefrøkna vår er den eneste babyen i hele verden som sitter på armen til mora si og titter ut av kjøkkenvinduet mens hun hører på nitimen. Tidlig krøkes og så videre.... 

To måneder med magiske øyeblikk

Det er så mye jeg vil huske for alltid. Det skjer så mye i denne tida, som jeg kommer til å angre på at jeg ikke skrev ned, for jeg glemmer. Selv om jeg ikke vil glemme. Små hverdagsøyeblikk. Små magiske øyeblikk. Ja, for det er ganske magisk, det å få oppleve og se et lite liv fra dag til dag vokse seg større og sterkere i rekordfart. Klærne vi fikk i barselsgaver som jeg tenkte "disse var jammen store, kommer sikkert til å passe til barnehagestart om ett år", ja de kommer nok til å passe til nyttår. Noen av dem brukes jo allerede. For da hun legger på seg 10% av vekta si iløpet av ei uke, ja da vet du at det bare er å henge med.Det går så fort... Jeg har også forstått at jeg burde skrive en dagbok, ikke på internett for alt kan ikke deles med hele vide verden, men en liten bok bare for å se tilbake på alle små og store gleder og frustrasjoner disse dagene med et lite spedbarn gir oss. For du vet, tiden er den tiden vi har, bare bruk, ikke spar den... og det skal jeg love deg at lille jenta mi vet å gjøre, hun bruker tida si godt!

For meg er det magisk da babyen min ligger og lager fine lyder, og også litt mindre fine lyder, fra senga si...og jeg står opp og titter oppi senga hennes og møtes av et stort smil...og da jeg smiler tilbake og sier god morgen...så kommer det enda et nydelig smil...

Smilene hennes er så fine, og de kommer noen ganger av en sang, noen gang bare da hun ser oss, og noen ganger bare "ut av det blå"..

De fine første dagene i livet hennes da vi var i bobla vår, og ikke enset andre enn henne. Den bitte lille babyen fikk hvert eneste sekund av vår oppmerksomhet...

Det er også magisk da jeg hører at pappaen sitter og skravler og synger for lille jenta si i naborommet mens jeg gjør litt husarbeid i rommet vedsidenav...

Magisk er det også de stundene vi har sammen da lille jenta vår har grått og grått og grått og til slutt roer seg med at vi går hundremeter på hundremeter med henne på armen og synger fine sanger... og magisk er det også de gangene hun gir tydelig uttrykk for at hun kjenner igjen sangene...

...og jeg smiler litt hver eneste gang hun blir så utrolig glad så hun veiver med både armer og bein da vi legger kluten til haka hennes og hun skjønner at hun skal få mat! Hvordan ansiktsuttrykket hennes endrer seg fra "sulten-frustrasjon" til et eneste stort "endelig-skjønte-mamma-nå-får-jeg-mat-smil".

For pappaen var det nok også magisk nå i helga da han hadde dresset opp datra i Manchester Uniteddrakt og de satt klare for å se på fotballkamp, og datra fulgte konsentrert med på tv'en. Hun så konsentrert i retning tv'en i alle fall...

...og de gangene vi har gått hundremeter på hundremeter rundt i leiligheta og sunget hele reportoaret vi kan av sanger for å roe henne, og hun endelig får sove...da er hun så fredelig og fin... så man får lyst til å hente henne opp igjen for å kose enda litt mer. Men vi har klart å motstå fristelsen til det så langt...for hun trenger jo hvilen sin...

Alle de magiske øyeblikkene vi har i vente sammen fremover...det er svært overveldende å tenke på...

 

Ja, man blir tussete... og vanvittig lettrørt da man er mamma...til verdens fineste og mest sjarmerende lille jente..

Gratulerer til lille fine jenta mi som har vært her med oss i to måneder...og jeg føler at hun alltid har vært en del av oss.

Nå-For-Tida

Det skjer en del, eller rettere sagt ganske mye, med en kvinne når hun er gravid. Mye fint og mye rart, mye helt ok og mye som man visstnok bare må ta med på kjøpet. Jeg skryter ikke på meg et fantastisk svangerskap. Når jeg møter gravide på gata så tenker jeg faktisk hver eneste gang "Stakkars deg!". At andre er gravide syns jeg egentlig at er veldig koselig, men jeg syns ikke det var så veldig fint å være gravid selv. Så kulete mager assosieres ikke med noe videre "åååå så fantastisk" for min del. Bare så det er sagt så er premien etter graviditeten upåklagelig. Veldig klisje å si, men det er sant. Premien er verdt mer enn gull, diamanter, skattekart og alt annet i hele verden for min del. Det går rykter om at mødre kan utløse adrenalin nok til å løfte en bil for å redde barnet sitt. Jeg kan forstå det. Jeg er i stand til å gjøre hva som helst for at datra mi skal ha det bra. Uten videre sammenligning med billøfting, så har prioriteringene og bekymringene mine blitt litt anerledes nå enn før. 

Blant annet...

...så kan jeg faktisk sitte i en forferdelig vond stilling i flerfoldne minutter for at hun skal få i seg nok mat uten å svelge feil. Det hadde jeg nok aldri gjort for noen annen, for komfort er forsåvidt ganske viktig prioritet for meg enda.

...så hender det faktisk ganske ofte at jeg sånn i ett-to-tida, på trilletur ute blant folk, kommer på at jeg ikke har sett meg i speilet enda den dagen. Ved et par anledninger har jeg da hatt gårdagens sminke under øya. Det hører også med til historien at jeg hver gang jeg skal ut døra nå har begynt å se over påkledningen min. Det hadde jo vært flaut å komme ut av heisen i underetasjen uten bukser på? Det har forøvrig (bank i bordet) ikke skjedd enda. Prioritet tre for meg før jeg fikk barn var å se meg ordentlig i speilet før jeg gikk ut døra, nå sjekker jeg somregel bare at jeg har på meg klær, ikke hver dag jeg rekker å tenke over hvordan de ser ut heller.

...så har det seg sånn at jeg spretter opp klokka seks-sju på morgenen og lager mat til datra mi, skrur på tv'en og er i relativt godt humør. Jeg er født A-menneske, og har alltid satt pris på rolige og fine morgenstunder, men en god natts søvn har alltid vært prioritet nummer to for meg. Nå har jeg visst bortprioritert søvnbehovet mitt for en periode. For at datra mi skal ha det bra. Jeg sover ikke lenger like tungt som før, og jeg har vel aldri stått opp med så friskt mot hver eneste morgen i en så lang periode før. Vi snakker åtte uker her nå, inklusive helger og i starten var det opptil flere ganger per natt.

...SÅ... Dam-di-dam! Siden jeg kom til verden selv har min første prioritet her i livet vært mat! Datra mi er forsåvidt lik meg der, det blir ramaskrik om hun ikke får mat akkurat i det sekundet hun har bestemt seg for at hun er sulten og skal ha mat. Sånn er det med meg og, alltid vært sånn. Frem til nå. Nå kan det faktisk gå ganske mange timer fra jeg står opp til jeg får inntatt dagens første måltid. Først og fremst må jo datra mi få i seg mat, så må hun rape litt, og så er det morgenstell. Da det er ferdig er det alltids ett eller annet jeg går forbi som skulle vært ordna. Prøver noen ganger å multitaske så jeg skal få kasta i meg litt mat samtidig som jeg ordner opp i noe annet. Og hold dere fast - enkelte ganger har jeg laget klar frokost til meg selv som står og venter på kjøkkenbenken, og så suller jeg meg inn i andre vers på Bestemor skogmus' sang fra Hakkebakkeskogen om at reven kan spise både deg og meg og trallalei før jeg kommer på at jeg skulle spist den frokosten som står der på kjøkkenbenken! DET skal jeg love dere aldri hadde skjedd før jeg ble mor!

Ellers så syns jeg at jeg er ganske lik den Mari jeg var før jeg ble gravid. Jeg er fortsatt flyfille som elsker å farte rundt og være sosial. Selvfølgelig holder jeg noen dager hellige til rolige stunder med datra mi, men ofte så er vi ute og treffer andre også. Jeg ønsker meg av hele mitt hjerte at jeg får et sosialt barn. Og ellers enn det så har jeg ikke tenkt å brodere ut noe fødselshistorie her, annet enn at kirurgen som opererte ut vår lille keiserinne nok hadde S i søm, for makan så heldig jeg har vært med det! Brodere det kunne 'a. 

Til slutt en liten funfact. På slutten av graviditeten var det for meg som for alle andre gravide bare venting og venting igjen. Mye av denne ventetiden min gikk med til det fantastisk givende spillet Candy Crush! Du vet, der du skal sette sammen tre og tre - og helst flere - like fargede godterier for å få de til å forsvinne. Ja.. Den natta riene startet da... enda jeg var i ørska så forsto jeg at det var fødsel på gang...men jeg var nok litt mer i ørska enn våken allikevel, for første tanken min var som følger: "Nei..men jeg kan jo bare sove litt til, for det kommer ikke ut en unge enda for det må jo være tre inni der for at en skal komme ut vettu...og det er jo bare en der inne". Men ut kom a lell gitt, uten to til på slep!

Og HELT til slutt må jeg si at jeg syns Sigrid som føder på TV er fantastisk morsom, og a Pernille er ikke noe mindre morsom ho heller, bare se her:

Ok, humoren min har også endret seg iløpet av graviditeten. God natt.

MamMari

På den varmeste dagen denne sommeren ble jeg mamma. MamMari, om du vil. Det kom ei bittelita frøken. Og jeg flyttet ganske umiddelbart inn i en liten boble, hvor det eneste jeg enset var henne og hennes behov. Jeg kunne ligge og bare studere den lille skapningen som er verdens nydeligste i mine øyne. Tanken på at hun var så perfekt var helt overveldende og det bringte frem noen tårer. 

 Gleda er mest altfor stor til å bera.
Hei vesle unge, velkommen til jord.
Ubrukt er livet ditt,
Ope ligg verda,
Ventar og gler seg til dine spor.

Vi har kommet oss ut av bobla vår og lever nå livets glade dager hjemme. Dagene innebærer mating, trilling, bleieskift, lulling og synging, soving, grining og smiling! #Livet 

Flodhest kjøper nugatti

Jeg er like rund rundt magen, og den er fortsatt like hard som ei bowlingkule. Det begynner å røyne på tålmodigheten her. Men hun kommer jo...snart. 

Jeg liker å bestemme selv når jeg skal gjøre ting. Om det gjelder noe så enkelt som når jeg skal ta oppvasken eller noe litt mer krevende som når jeg skal hoppe i fallskjerm, så får du meg sjelden til å gjøre det før jeg har bestemt meg for at jeg skal gjøre det. Å mase hjelper i alle fall ikke. Det er tydeligvis en baby som er lik mamma'n sin. Så nå har jeg slutta å be henne komme ut, får se om det hjelper.

Gjennom et svangerskap får man mye informasjon om alt man skal gjøre og hva man absolutt ikke skal gjøre. Fra alle kanter. Det er garantert velmenende, men tro det eller ei, etterhvert lukker man øra og tenker at man får høre på jordmor/lege og at man ut fra den informasjonen vet best selv og lever slik man selv føler er riktig. Man vil jo det beste for babyen sin, så jeg regner med at alle oppegående gravide forstår hva som er direkte farlig og hva som er overtro og hysteri. Jeg har vært relativt flink de siste ni månedene, har holdt meg unna det de sier kan være direkte farlig for babyen. Koffein og sukker har jeg inntatt i moderate mengder. Helt til nå. Da man går rundt som en flodhest i femogtjue varmegrader med føtter som ser ut som hveteboller med knopper på... Ja, da føler man seg ikke noe freshere om man spiser ei gulrot enn en sjokolade uansett. Så i går var jeg innom butikken, med kun ett mål for øyet: Sjokolade.

Jeg vandret målrettet inn og fikk kloa i en boks nugatti, en pakke polarbrød og en pose bamsemums. (Jeg tok med en liten boks med blåbær og, for syns skyld.) Jeg la varene mine på kassebåndet og blikket mitt streifet rundt. Bak meg i køen fikk jeg øye på en mann jeg hadde sett før. Av en eller annen grunn husket jeg han fra det fem timers lange fødselsforbredende kurset vi var på på sykehuset for et par måneder siden. Han la varene sine på båndet etter meg. Det var et par bokser mager kesam, et par bokser cottage cheese, et grovt brød og ei melkepakke, samt litt frukt og grønt. Jeg holdt på å si: "Ser du har blitt far, gratulerer". Men jeg klarte å holde meg, det var jo tross alt ikke sikkert han kjente igjen meg. Men hvis du så på de to ulike haugene som lå på kassabåndet kunne man gjette hvem som hadde baby på innsiden av magen, og hvem som nå hadde den på utsiden av magen.

Jeg dro hjem og nøt et polarbrød med nugatti, om et par uker skal jeg også be samboeren min kjøpe mager kesam og cottage cheese på butikken. 

Den gule kassetten

I går var jeg på biltur, helt alene. Jeg har en trang til å gjøre ting helt alene for tiden. Det er vel kanskje en slags forberedelse på at jeg snart kommer til å måtte tilbringe tid sammen med et annet menneske konstant for en lang periode.

I går var jeg altså på biltur, og på biltur hører jeg på radio. På radioprogrammet spilte de plutselig en sang jeg ikke hadde hørt på ørten år. Det er i alle fall tjue år siden sist. Da jeg hørte 'n Viggo og a Hege synge dro jeg rett tilbake til nittitallet. Jeg kjente følelsen av det ruglete stoffet på bestemors beige sofa med brune striper stikke under låra igjen, jeg så for meg den gule kassetten med påskrifta "Bitten" og jeg fikk lyst til å spole frem og tilbake i sangen. Jeg husket nemlig akkurat hvilke plasser vi syns var hysterisk morsomme. Vi lå nesten og rullet på gulvet mens vi lo av Heges skriking, før vi reiste oss opp igjen og spolet. Kan tenke meg at bestemor trakk et lettelsens sukk i det vi fòr ut døra for å snekre videre på hytta vår og det ble stille fra den gule kassetten.  

Tilbake til gårsdagens biltur.

Etter jeg hadde glist for meg selv mens jeg hørte på "Fishing i Valdres" og så for meg den gule kassetten, samt hadde kjent følelsen av det ruglete stoffet under lårene fløt tankene mine videre inn til nåtiden igjen. Mine to kompanjonger i hyttebygging og kassettspoling har unektelig hatt og har fortsatt en stor plass i mitt liv. To brødre som gjorde som kusina sa, bare de fikk være med på leken. Takk.

Viktigheten av nær relasjon til jevnaldrende er viktig for barn, det kan jeg endel om etter tre års studie om nettopp det. Jeg kan jo også veldig mye om det etter egen erfaring. Jeg har ingen søsken. Men jeg har jo, blant andre, to jevnaldrende fettere som har hatt den viktige plassen i min oppvekst. Så mye glede vi har delt. De og den gleden fikk meg til å tenke på hvem hun som har tilholdssted i magen min kommer til å knytte seg sånn til. Hvem blir hennes betydningsfulle gledesdelere? Jeg håper hun får det like fint i barndommen som jeg hadde. Selv om det er mange år etter og en ganske annen verden som ligger for hennes føtter da hun kommer. 

Takk igjen, gutter!

Rosa Babyshower!

Etter å ha bannlyst både kvalme, uforklarlige tårer og søvnløse netter, men helt klart aldri bannlyst grunnen til alle disse elendighetene, har formen min vært på topp en stund. Jeg har vært ganske mobil (ganske mobil betyr at jeg klarer å gå 250 meter til butikken med kun en sittepause), vært i veldig godt humør og ledd mye. Til og med blodtrykket mitt var normalt.

Men på torsdag kveld snudde det brått. Jeg lå langflat og lurte på hva som egentlig hadde skjedd. Legesjekken dagen etter viste at blodtrykket var tilbake på ville veier, og jeg følte meg rett og slett dårlig. På fredagskvelden hadde vi invitert et vennepar på grilling. Jeg tenkte frem og tilbake på om jeg orket å ha besøk, men tenkte som så at det skulle gå bra. Erik kom hjem fra jobb og jeg lå på sofaen. Han ryddet kjøkkenet, støvsugde gulvene og ryddet. Jeg lå og så på og kom med noen kommentarer som at "Nå får du sette deg litt, det er bare Steffen og Silje som kommer, de har da vært her da det har sett værre ut". Så spurte han meg: "Dusja du i dag tidlig eller?" Jeg himlet med øya og spurte om jeg lukta vondt. "Neida.." Så begynte han å tørke støv! Og jeg bare lukket øya og tenkte at detta får han bare styre med, så nøye er det ikke så dårlig samvittighet for at jeg bare lå på sofaen tenkte jeg aldri på. Han tok med søpla og gikk ut rett før gjestene skulle komme. Så banket det på døra, og jeg ble igjen oppgitt over "morsomhetene" hans, og tenkte at "Du tok da med deg nøkkel da du gikk med søpla!!" Men vraltet meg opp fra sofaen og rugget mot døra. Der låste den opp seg selv og jeg så Silje og sa "Hei!" og tenkte at Erik og Steffen kom bak. Men der var det ingen gutter. Bak Silje var det 7 andre jenter!

Det var duket for rosa babyshower! Med hjemmebakte kaker både med sukker, blåbær, oreo og bleier. De gode jentene hadde med seg fin-fine gaver til vesle frøkna som er ventet om noen uker! (Bildet under viser alt de stelte i stand, i tillegg til en junibolle og en julibolle)

Jeg ble tatt på senga, eller i dette tilfellet på sofaen. Hvordan reagerer man på en sånn fin overraskelse? Sist jeg ble overrasket på denne måten var da jeg var 5-6 år og fikk Barbiehus i bursdagsgave av mamma. Den gangen begynte jeg å leke med barbiedukkene. Men hva skulle jeg gjøre nå? Jeg satte meg ned på en stol jeg. Der ble jeg sittende. 

Morgenen etter våknet jeg og lå og tenkte på hvor utrolig fine venninner jeg har, som tar seg tid og ork til å arrangere og komme på overraskelsesbabyshower! Hormonella ble så rørt av den tanken at tårene trillet. Hun er litt treg i oppfattelsen, kan du si.

- og etter at jeg hadde grått noen gledestårer for mine fine venninner, så gråt jeg noen flere gledestårer fordi jeg kom på tanken om hvor heldig jeg er som har en så god samboer. Det slo meg at jeg aldri tenkte tanken om at noe uvanlig var på gang da han ryddet og vasket hele leiligheten mens jeg lå på sofaen.

Takk til Erik og alle mine fine venninner!
Jeg er veldig heldig!


Hva fikk du servert til frokost i dag?

Hva fikk du servert til frokost i dag? Og hva har det gjort med måten du har reagert på senere på dagen? Jeg fikk i dag servert svært irriterende lyder fra oppussing to etasjer over. Det føltes som om jeg satt i tannlegestolen og fikk samtlige tenner borret, det hørtes i alle fall sånn ut. Den starten er kanskje ikke den beste, men heller ikke den værste. Det har preget dagen min i form av at jeg ville komme meg ut av blokka, og jeg endte opp på Plantasjen. Så resultatet av min frokost ble ikke så værst.

Her for et par dager siden var jeg ute og kjørte. Jeg hadde ikke fått servert sitroner til frokost den dagen og kundeservicen hadde vært god i den butikken jeg hadde vært i. Så fornøyd satt jeg og småsang til musikken på radioen og kom på at jeg skulle ta en annen vei enn jeg pleide fra a til b. Jeg svingte av et par avkjørsler før jeg pleier, og kom kjørende gjennom et boligfelt. Plutselig sto det en ung gutt og lekte manuelt rødt lys på andre siden av et kryss, så jeg stoppet og ventet med den største tålmodighet. Han som kjørte bilen bak meg hadde ikke like god tålmodighet som meg den dagen. Først kjørte han opp på siden av meg, for så å ta sats og kjørte over mot den unge gutten som lekte manuelt rødt lys. Den unge gutten stilte seg foran han og veivet med det røde skiltet sitt, men mannen viste ikke hensyn til gutten og prøvde å kjøre på han. Gutten fikk heldigvis hoppet kjapt unna. Jeg satt helt perpleks i min bil og ble vitne til at en diger suv nesten kjørte ned en ung gutt som lekte manuelt rødt lys. Jeg forsto jo med en gang at han ikke lekte, at det var en reell grunn for at han sto der. Mannen i bilen som hadde kommet bak meg, og som nå nesten hadde kjørt ned den unge gutten forsto nok ikke at gutten ikke lekte før det kom en lang rekke med biler imot han. Han måtte jo stoppe og fikk ikke kjørt før den unge gutten vinket til meg at det var min tur. Jeg var ikke perpleks lenger, og kjente at sinnet kokte i meg. Hvordan i all videste verden kunne noen føle seg så utrolig viktig at de brøyter seg frem og rett og slett hadde kjørt ned en som gjorde jobben sin om ikke han hadde hoppet til side?! Jeg satt og tenkte stygge tanker som at han i bilen foran meg skulle misforstått ordtaket "hvis du har paraply i rumpa, ikke åpne den."

Jeg hadde god tid den dagen, og tålmodig som jeg er lå jeg pent bak han som nettopp hadde prøvd å kjøre ned den unge gutten. Nyskjerrigheten min lurte på hvem denne personen var, og jeg lå bak han helt til han skulle svinge av. Han skulle til venstre - inn til Ullevål sykehus, og jeg skulle rett frem i det krysset. Vi ble liggende ved siden av hverandre i paralelle filer. Jeg stirret inn i bilen vedsiden av med stygt blikk, og der fikk jeg øye på personen som satt bak rattet. Det var en middelaldrene mann som hadde et ansikt tydelig preget av stress og sorg. Han satt og grein.

Og da tenkte jeg.... En middelaldrene mann, som står og skal inn på Ullevål sykehus og griner, og han hadde hatt så dårlig tid at han ikke brydde seg om han hadde kjørt ned en ung gutt... Jeg sier ikke at det unnskylder sistnevnte hendelse på noen måte, men hvilken beskjed hadde han fått servert til frokost?

 

Blond, brun eller gul?

Man undrer seg over hva som skal komme. Hvem denne skapningen i magen er. Ikke minst hvordan jenta ser ut. Med en far som var like kritthvit i håret som Emil i Lønneberget og har knallblå øyer, og med ei mor som er født med mørkebrune øyne og svart hår.. Erik og jeg har veldig ulikt utseende sånn generellt sett og.. Så er vi spente på dette her. 

 

Noe som er ganske kjent er at gravide ofte får dilla på noe. Noen bare MÅ ha grønne epler mens andre sleiker murpuss fra veggen. Jeg har ikke vært så veldig ekstrem på det der med å MÅTTE ha noe, men helt fra oktober har jeg støttet landets gulrotbønder relativt godt. Først fordi det var det eneste som dempet kvalmen litt, og da kvalmen ga seg etter fire måneder så spiser jeg mange gulrøtter - ofte, og det kun fordi jeg har lyst på det og det er det eneste jeg har lyst på. Så jeg sa til Erik her for en stund siden: "Du må ikke bli redd eller overrasket om ungen er gul da den kommer ut så mye gulrøtter som jeg forer den med." Han så litt skeptisk på meg og spurte om det var en unnskyldning for et sidesprang jeg hadde gjort i oktober og nå prøvde å dekke over. Mistanken hans om dette ble ikke mindre da jeg en stund etter karotenunnskyldningen fortalte han hva jeg hadde drømt på natta. Jeg hadde nemlig drømt  at jeg var sammen med en norsk kjendis som har litt plass til overs mellom fortenna og har relativt gulrotfarget hår. Sønnen hans løp etter meg og ropte "stemor, se her!" 

Ja, er det rart vi er spent på hvordan denne babyen ser ut da hun kommer? 

Godt team

Vi er et godt team - du og jeg.

Noen dager så tror jeg du innbiller deg at du er på hoppeloppeland, det humper og spretter og sparker og turnes så magen vår bølger seg skikkelig. På disse bølgedagene føler jeg bare for å sove.

Andre dager hviler du, og da er jeg i full fart.

Sånn er det å være to i en kropp. Fantastisk fint og vanvittig slitsomt.

Assosiasjoner

Hva skal barnet hete?

Det diskuterer vi gjentatte ganger iløpet av ei uke. Valgmulighetene er mange, enda de begrenset seg drastisk i går, er halvparten igjen og det er fortsatt like vanskelig. Navnet skjemmer ingen, sies det... Barnet skal jo bære navnet sitt hele livet, ikke bare som et søtt lite nurk, men også da det sitter i en gyngestol på gamlehjemmet. Ikke for det, da den tid kommer for babyen som nå turner i magen min tilbringes sikkert pensjonisttilværelsen på ei flyvende solseng på Mars, men navnet den får skal den nå ha med seg uansett. 

Ikke nok med at enkelte fine navn rimer på relativt stygge ord, navnet skal matche et rimelig traust etternavn og ikke minst har vi som foreldre blitt kjent med mange folk gjennom årene og får lett assosiasjoner til personer med ulike navn. Vi har vel begge klare favoritter og klare meninger om hvilke navn som er uaktuelle. Å finne et navn som både er fint og samtidig ingen av oss har assosiasjoner til, det viser seg å være umulig.

Sånn som i går poppet det opp et søtt jentenavn i hodet mitt. Lilly. Med det samme jeg hadde begynt å smake på navnet dukket det opp et bilde av ei søt lita dame med et stort smil og ei skål med polkagriser i hånda. Da jeg var 4 år bestemte jeg meg nemlig for å lære meg å spille fiolin. Jeg var for ung til å begynne på musikkskolen, så jeg var fiolinelev hos en gammel mann. Vi spilte "Gamle mækkadonald" som 'n Arne sa. Det var "Old McDonald had a farm - ia-ia-o". Du klarer å forestille deg lyden på en fiolin da det er en 4åring som står for spillinga? Jeg syns den gang at jeg fikk til fint, men nå 22 år senere tror jeg forøvrig at jeg klarte meg best på delen med "ia-ia-o". Mamma og kona til Arne, Lilly, satt i den grønne flanellsofaen og hørte på. Etter hver sang klappet mamma og Lilly entusiastisk. At mamma så på spillingen min som nydelig er vel kanskje ikke så rart. Ei mor er etter hva jeg har skjønt i stand til å bli stolt av hva som helst da det gjelder sitt eget barn. Men hvor Lilly's entusiasme kom fra, ja det har jeg jammen undret meg over. Etter hver spilleøkt kom Lilly trippende med polkagrisskåla så jeg skulle få belønning for spillingen før jeg dro hjem med den bittelille fiolinkassa. 

Når slike assosiasjoner dukker opp til et navn trer Hormonella De Vil frem og presser frem tårer i øyekroken min. Lilly er et fint navn, men kan det passe på mitt barn? Time will show, og vi er to som skal bli enige. Hvis vi ikke kommer til enighet etter seks måneder fra dagen babyen har kommet, så velger folkeregisteret for oss. I det tilfellet vil det da få det navnet som troner på toppen lista av kjønnets navn. Så i det tilfellet blir det vel Emma da. Det er jo absolutt et fint navn det og, men kanskje ikke det jeg hadde forestilt meg på mitt barn... 

 

Les mer i arkivet » Desember 2014 » November 2014 » Oktober 2014
Mari

Mari

27, Oslo

Hei! Her kan du lese om noen av mine små og store tanker. Håper de kan underholde deg litt!

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker

hits