hits

LML 2018. Godt nytt r!

Slutten av 2017 har for min del vrt helt, totalt forskjellig fra tidligere r. Jeg har glemt avtaler. Bare det rydde ut av oppvaskmaskina virker uoverkommelig. Jeg har kommet ut fra butikken med kun en boks blbr da jeg egentlig skulle gjre innkjp for en hel langhelg. Det har mildt sagt oppsttt noen irrasjonelle situasjoner for meg. Men det er jo da det skjer at man merker at ting ikke er som det skal. Og s blir man redd seg selv.
 
Da en person som alltid har vrt punktlig til avtaler, alltid har svart kjapt p henvendelser p telefon, alltid har holdt i alle trdene p en gang bde her og der og holdt hyt tempo, plutselig stopper. Da en som alltid har en sosial aktivitet gende plutselig slutter ta initiativ til snt. Det er da man begynner ane... Det er langt forbi kjipt vre den som opplever disse endringene hos seg selv. Det bare blir snn. Og det er langt forbi vanskelig vre den. Frst syns jeg det var veldig rart, men et par mneder i etterkant ser jeg det selv, at det ikke er s rart at det ble snn. Det er jo ikke s veldig rart at kroppen blir litt handlingslammet nr all energien brukes p noe som ikke synes utad fr det smeller.

All griningen jeg som aldri grter har gjort, har vrt verdt det. Alle timene alene, uten sosial kontakt, har vrt nyttige for at tanketrommelen har blitt tvunget til sakke ned. Da man spinner seg inn i en snn trommel vet jeg ikke om man klarer stoppe den selv uten hjelp. I alle fall er jeg skrudd sammen p den mten at jeg vanligvis bare durer i vei, gjr s godt jeg kan, og knipser ting videre og av skuldrene for s  kaste meg inn i neste utfordring. Men nr man aldri blir ajour, da kommer det drlig samvittighet snikende fra alle kanter, samtidig. I tillegg til den tanketrommelen inni hodet som gr p hygir.

I lpet av arbeidslivet mitt, som ikke er livslangt, men allerede er svrt rikt p erfaringer, har jeg lrt meg teknikker for gi slipp p tanker. Har jeg i alle fall trodd. Til en viss grad vil jeg pst at det har jeg klart ogs. Fordi jeg har skjnt at jeg ikke har kapasitet til alt. Jeg kan ta skjebner jeg har omhender p alvor, men jeg kan ikke bli s involvert at det blir mitt eget. Men s har det vel kanskje kvernet litt allikevel. For nr man str midt oppi et kaos utenfor seg selv, og i tillegg har en tanketrommel snurrende p hyeste gir p innsiden. Jeg lover deg at det ikke fungerer tvinge gassen p trommelen enda hardere for prve n et enda hyere gir. For man kan faktisk ikke n et gir som ikke finnes.

Jeg prvde det. n dette giret som jeg fant ut at ikke fantes, der jeg satt med blbrboksen i hnda og grt i bilen. Etter forsket mitt p gire opp, var det som f en planke brukt som fluesmekker i bakhodet. Man havner p bunn inni seg selv.

ta det med ro, sier legen. Bare gjre ting som gjr meg glad. Tenke p akkurat her og n, ikke alle disse bekymringene og stressende tankene som antageligvis aldri blir noe av uansett. Bde for neste minutt, men ogs for hva som kan skje om mange, mange r. Realistiske problemstillinger, det finnes hos alle, det. Problemet er bare det at alle tankene i tanketrommelen p hygir, de var realistiske de ogs, for meg. Kanskje ikke for deg, og jeg ser n at de ikke burde vrt det for meg heller. I perspektiv ser jeg det. To mneder etter. For selv om det var bekymringer som egentlig hrer til om to, fire eller fjorten r frem i tid fltes de som om de var like realistiske for ntiden. P en mte. Jeg tror ikke jeg ser det s klart som jeg tror enda heller. For dette kommer til ta tid og endre p. Jeg er fdt utlmodig, og trodde oppriktig at dette kunne fikses p to uker. Jeg tok feil, og str n oppi en ganske stor tlmoidghetsprve. Men jeg er p vei i alle fall, med god hjelp i ryggen. Rett ved siden av meg str det s mange jeg er s takknemlige for.

Disse som i medgang er med. Nr man samles, besker, forteller historier og skaper nye minner, man ler, eller danser litt, rett og slett koser seg. Hyppigheten p mtene varierer, og noen ganger er det veldig viktig mte akkurat den ene, og en annen gang er det kanskje en av de andre som str verst p prioriteringslista. Snn er livet med ens nre nettverk. Hele min 30r lange vei har jeg visst at jeg er heldig med nettverket mitt. Det er trygt, stort og fylt av ganske ulike folk fra bde familie og venner. Jeg har ikke hatt forventninger til dem n, for hva kan man forvente av andre nr man ikke kan forvente noe som helst av seg selv?

Men nr det da er snn at ting gr p tverke, og at ingenting er som fr, ja da er de som banker p dra di de ekte vennene dine. Det er jo det ordtaket mange bruker, om at det er i motgang du finner ut hvem dine ekte venner virkelig er. Jada, jada har jeg tenkt. De som mter opp, eller bare sender deg en melding eller du bare kjenner at akkurat den personen kunne jeg trengt vre med n. I mitt tilfelle har det n vrt nr jeg absolutt ikke nsker vre med noen. Ikke fordi noen har gjort meg noe, eller at det er noe galt med noen av de andre. Det er bare noe galt med meg. Noe som krever at jeg er litt alene, litt isolert, for finne ut av ting. Men er det akkurat det jeg har trengt tjuefire timer i dgnet? Hvem er det da som banker p?

Jeg fler meg enda mer heldig enn fr. For det er mobilisert krefter rundt meg. Og det er litt vanskelig sette fingeren p det. Prven har vist at nettverket mitt kjenner bde meg, og sin plass i mitt liv. Alle har bidratt p en helt naturlig mte. Det er helt naturlig f melding fra den ene, men ikke den andre. Men den andre kanskje tropper opp med beskjed om at n skal vi en tur ut og le. Jeg har i hele desember mottatt en julegledekalender p snapchat fra den det er naturlig f det fra. Noen har latt meg sove s lenge jeg har trengt p hyttetur. Andre har tatt meg med p show hvor man ikke trenger st midt i en folkemengde. Andre igjen har p respektfullt vis frt samtaler med innhold med en balanse mellom bde mine tanker og den andres hverdagsutfordringer uten at det har blitt for mye av det ene eller det andre. Ingen har reagert p at de kanskje ikke fr svar fra meg p to dager, nr de normalt opplever at det tar meg to minutter svare.

Opplevelsen av at ingen i mitt nre nettverk har tatt avstand selv om jeg ikke er akkurat som de kjenner meg... At ingen av dere har prvd lse problemet mitt for meg, men bare str der sttt p siden... Det i tillegg til den respekten jeg har opplevd f, det fr meg til vre svrt ydmyk og takknemlig. At det er et bleikt smil dere mter fremfor hylytt latter... At jeg m g unna i noen minutter fr jeg kommer tilbake... At jeg ikke klarer konsentrere meg like lenge i samtaler som fr... At jeg glemmer i hytt og pine...

Jeg har aldri likt klisjeer og en usann fasade om hvor heldig man er og takknemlig og ydmyk. Det hrer til i filmer man ser p nr man skal drmme seg bort. Jeg liker det som er jordnrt, rtt, rlig og vanlig. Men akkurat n kjenner jeg p disse greiene, og jeg fler ikke at det er noen fasade, noe jeg bare sier. Det er ekte, det kjenner jeg fra nederst i magen. Jeg lurer p om det kanskje er akkurat disse verdiene jeg har med meg hemmifr som gjr at selv her jeg str n, langt ned inni meg selv, har jeg et trygt og verdifullt nettverk rundt meg. Disse menneskene har hjulpet meg veldig, og jeg tror det er deres fortjeneste at det det ikke tok lang tid fr ett skritt frem og to tilbake har snudd til bli to skritt frem og ett tilbake. Jeg str her fortsatt. Med en haug av lyspunkter bde foran meg, ved siden av meg og bak meg.

Takk. Jeg lover vre der for dere ogs, nr jeg er tilbake til normalen. Det er absolutt ikke for mye love bort, syns jeg.

 

Rekk opp hnda den som trodde at hun som ofte ler hyt, er relativt fornuftig, nettopp har blitt godt gift, har verdens morsomste, fineste firering, fast jobb i et godt arbeidsmilj, og har et stort og godt sosialt nettverk rundt seg plutselig skal g i svart? Kanskje du, men ikke jeg. Men rlighet varer lengst. S n p randen av 2017 rekker jeg opp hnda.

For 2018 har jeg et stort hp om at ret skal bringe med seg tlmodighet, fremgang og alt det der. LoveMyLife 2018 krysser jeg rett og slett fingra for. Godt nytt r!

 


 


 

mnedens quizmasteroppgaver for mor

"bdse drvan mamma" "h?" "bdse drvan!" "N skjnner jeg ikke helt hva du sier?" "det betyr ha det" ", gjr det, det... p hvilket sprk da?" Jeg tenkte p den gule veggen p avdelingen hennes i barnehagen. Der har de flagg fra veldig mange ulike land, og det hadde ikke vrt s rart om bdse drvan var ha det p somali, litauisk eller dari. "Det betyr ha det p samisk det skjnner du." ", er det p samisk.." sa jeg mens jeg tenkte at jammen kan barne-tv vre lrerikt. "Ja, jeg kan faktisk samisk jeg, faktisk." 

Jeg holder en knapp p at Pippi Langstrmpe var omtrent fire r mentalt nr hun uttalte sitt velkjente sitat "Det har jeg aldri gjort fr, s det kan jeg helt sikkert". Fireringer er herlige, de er relativt fulle av selvtillit, det er nesten ingen grenser for hva man kan hvis man tenker etter da man er fire. I den sammenhengen skal det ikke s mye til heller, det holder kunne si ett ord eller telle litt p et annet sprk, og vips kan man selvsikkert si at "ja, jeg kan det sprket". Og selvflgelig kan man si det, da man er fire r. For da har man skjnt at det er lurt kunne andre sprk enn morsmlet sitt ogs, for gjre seg forsttt bde her og der i verden... "Da vi skal til Spania og jeg skal kjpe meg is skal jeg si tres is. Eller jeg vil ha seks is ikke tre s da sier jeg... uno dos tres cuatro cinco seis... seis is og s fr jeg det da, seks is." 

Sprk er spennende for tiden her i familien vr. Vi har i veldig lang tid frt lange samtaler p morsmlet vrt rundt middagsbordet, p bilturer eller bare nr vi sulrer rundt. Men vi bor i en relativt liten leilighet, og i den bor vi to voksne og ett barn. To voksne som i blant har behov for snakke om ting voksne snakker om, og ett barn med rer du nesten kan se vokse utover i rekordfart om de forstr at det er noe de egentlig ikke skal hre. Noen ganger kan vi i sidesynet se noen hrfjoner som rper at det str ei lita Fjolle snikende ved kjkkenbenken for lytte etter hun egentlig har lagt seg, og noen ganger er hun ikke like diskret. Det er jo opplest og vedtatt at barn rett og slett ikke har godt av f med seg alt voksne snakker om seg i mellom, og i den forbindelse hender det vi bruker vrt ess i ermet, det engelske sprket. Men med tanke p hvor kjapt hun snapper opp sprk p tv, s burde vel gubben og jeg melde oss p latinkurs snart...

All denne snakkingen vr handler jo ikke ene og alene om ordforrd og forstelse, det handler vel s mye om sosiale koder. Hun liker veldig godt skravle, noe hun har etter mora, sier faren... I helga var hun med p julebordsmiddag med noen av vre venner. Fr vi skulle dra sa hun "Jeg hper ikke det er noen barn der, for da kan jeg snakke." Jeg lurer litt p om det ogs betydde at hun kunne f sitte og lytte litt ogs.. Hun snapper opp noen fraser her og der, og vi kan hre bde oss selv og andre nre personers vaner i mten man kommuniserer p. Her om dagen hadde vi vrt innom storsenteret og handlet inn noen julegaver etter barnehagedagen. Vel hjemme satt vi to ved middagsbordet. Jeg var litt betenkt og sa ikke s mye, og nr det skjer merker Fjolla det. Det hender hun sier noe som "Hva har du gjort i dag, da, mamma?" eller "Hvilken nattahistorie skal vi lese i kveld tru?". Rett og slett bare for starte en samtale.. 

Men denne dagen sa hun plutselig: "Har du vrt p middag hos Kongen, mamma?" Igjen tenkte jeg at dette mtte vre noe de hadde snakket om i barnehagen den dagen. Jeg kunne ikke erindre at de hadde vrt p tur til slottet, hun hadde jo nettopp snakket om aketur i parken... "Neei, det har jeg ikke vrt...Jeg lurer p hvordan det hadde vrt.." "Ja, da m man i alle fall bruke gaffel og kniv da man spiser, for det gjr man hos Kongen, det." "Ja, det gjr man somregel alltid da man spiser middag det..." "Ja, hvis man ikke bruker skje. Hva spiser Kongen?" "Hm...kanskje han spiser gselever, eller kanskje han spiser grt som nissen n da det nrmer seg jul?" "N han spiser kanskje pannekaker og snn han tror jeg..  Tenk om jeg skal p middag til Kongen, da m jeg bruke gaffelen og ikke bli grisete p fingrene!" sa hun og lo s det trillet.

Sprket og de sosiale kodene for det har vi i boks... men disse bordmanerene har vi fortsatt litt g p, det gr jo s mye fortere spise uten bestikk... Men kjre Kongen, n er a straks klar for dra p besk nede i sentrum og spise av servise med royalt monogram! Det gr til og med fint om dere har invitert andre gjester ogs, men de br helst snakke norsk, spansk eller samisk, da for at samtalene kan flyte litt lettere.. <3

 

Her satt hun klar og ventet forgjeves p Kafeen som heter nettopp "Kanskje kommer Kongen". Kanskje det kommer en dag for middag med Kongen, Fjolla... uansett hper jeg du aldri gir opp hp og selvtillitt og iver etter lre nye ting og alt det der det er s viktig ha med seg helt innerst i seg selv..

Mamma som statsminister

Hun hadde forsttt at dette var en viktig tur ut, det s man tydelig. For hun hadde valgt stvlene fremfor joggeskoene med litt kranglete borrels. Jakka hang ogs halvveis p. "N skal vi til valglokalet her borte p skolen og stemme fordi det er valgdag", fortsatte jeg samtalen med henne som vi hadde startet ikke i leiligheten.

"Hva velger man da?" Spurte hun. "Man stemmer p det man syns er best for sitt liv i Norge, og velger hvem som skal bli statsminister og bestemme mest i Norge". Hun stoppet opp midt i kapplpet bort for trykke p heisknappen. Jeg kunne se sammensuriumet av tanker som fly rundt inni hodet hennes. Selvanalyserende som jeg kan vre tenkte jeg at min setning hadde vrt altfor lang og surrete for en liten firering. Jeg forkortet setningen min og supplementerte den forrige setningen "alle voksne i Norge skal f vre med og bestemme hvem som blir statsminister." Tankene hennes fortsatte surre p hygir. Jakka hun hadde slengt p seg i farten falt halvveis av i dt hun snudde seg rundt for fortelle meg noe fra tankene sine. Hun s p meg med oppspilte yne "da fr vi se da vi kommer til valglokalet hvem vi velger, da", sa hun. 

Hun rettet opp jakka og fr jeg rakk og tenke ferdig tanken om at jeg nok burde forberedt henne bedre p at hun ikke fikk vre med velge statsminister sa hun "tror du de velger deg som statsminister, mamma?" 

N s jeg plutselig veldig tydelige bilder inni mitt hode fra tankesurret hennes. Hun hadde jo selvflgelig ingen forutsetning for forst hvordan dette foregr, for ved forrige stortingsvalg var hun ca 1,5 mneder gammel. Kanskje hun s for seg at alle som kom til valglokalet stilte seg p rekke, ogs skulle en av de i rekka velges? Fra en firerings perspektiv s er det jo oftest voksne som bestemmer, og hvem er det som bestemmer mye i hennes liv? Jo, mamma. Og hvor stor er en firerings verden? Jo for henne er den ca s stor som mellom Grefsen og Torshov, noen ganger strekker den seg til Solr, Finnskogen og Folldal. Men det er omtrent det livet er i areal. S hvorfor skulle ikke statsministerposten dekkes av noen fra vrt nromrde? 

Jeg har en storebror, eller egentlig storefetter da, som er over gjennomsnittet politisk aktiv. Denne historien delte jeg med ham, og han kom ogs med et veldig godt poeng sett fra fireringsperspektivet. "Hun har skjnt et viktig prinsipp. Blir du valgt er du ndt til stille, til og med om mot egen vilje og overbevisning", sa han. Det er jo noe i det, det er en nr sammenligning ved vre statsminister for moderlandet og vre mamma i en familie. Man gir jernet, svelger noen kameler og gr utenom og forbi seg selv i blant. 

Heldigvis ble ikke jeg valgt til statsministerposten i r. Skjnner ikke det helt? Der jeg sto i k til valgavlukket i oversized regnjakke, stvler til knrne, bustete hr etter jobb (du vet snn det ser ut da man kan ta inn radio fra bde Kina og Zambia p samme tid) og mysende yne p grunn av tidenes hodepine... Men jeg utfrte borgerplikten min. Om jeg fikk valgnsket mitt innfridd, det er jo hemmelig. Men jeg kan jo si spass at jeg kanskje burde gjort meg litt mer flid med mitt ytre fr jeg dro til valglokalet. Kanskje jeg hadde ftt sjansen til bli statsminister? 

I s fall skulle jeg satsa innmari mye p barna. De som lrer s utrolig mye nyttig via leken sin. Tenk for et lsningsorientert, kreativt og nytenkende samfunn vi kunne levd i, om de fikk leke lenger enn de fr lov i dagens system. 

Den lille bygda med det store hjertet

Jeg har de siste sju rene levd som bydame. Det er absolutt anbefale, og det er ikke s verst vre bonde i by'n. Noe jeg trodde fr, jeg trodde nemlig det var det aller verste jeg kunne utsette meg selv for. At det ikke var noe for meg. S feil kan man ta, s jeg er veldig glad for at jeg gikk imot meg selv og fikk litt videre syn p hva som kan vre det verste jeg kan utsette meg selv for. Dette kan jeg komme tilbake senere.

N er jeg bydame, her jeg tar trikken jevnlig, her jeg har et bredt kulturliv boltre meg i, her jeg jobber i barnehage uten tilhrende gapahuk, men med utrolig mange spennende turdestinasjoner, og her bor jeg i hybokk. Selv om jeg lever snn n har jeg fortsatt rtter en plass et godt stykke utenfor Sinsenkrysset. Rtter som ikke fltter. S heldig er jeg faktisk at jeg har rtter i to bygder p en gang. Du kan kanskje si at jeg har festet rttene mine med ett bein i hver bygd. Hver av disse bygdene er forskjellige, tross at de er like. Da det er snakk om bygda viser man ofte til alt omrde utenfor bygrenser, og det er for s vidt sant. Man er enten bybarn eller bygdeunge. "De p bygda er slik og snn", "dessa biflka innafr..." sier man. Vi generaliserer, deler og skaper skiller. Akkurat som vi gjr p andre arenaer i samfunnet. Jeg lurer ofte p hvorfor vi ofte nsker gjre oss bedre enn noen andre? Hvorfor noen tenker at rakke ned p noen vil gjre dem selv eller det de brenner for bedre av den grunn? Hvorfor noen tenker at verden blir bedre av vre oss og dem i stedefor vi? Cant we all just get a long? Og bli enige om vre uenige og heller kjempe for det vi tror p og str for, uten rakke ned p noen andre og deres liv og meninger? Vi m jo huske p at vi til sammen i landet vrt er ganske f sett i verdenssammenheng. Hva har vi tjene p at naboen kan bli s innmari skummel?

Da det kommer til disse bygdene jeg har rtter i har de nok mange fellesnevnere, ogs fordi de ligger nre geografisk sett. Men noen forskjeller er det. Dialektene er bde like og ulike p samme tid, de er preget av det svenske sprket begge to. Den ene bygda er meget mer befolket enn den andre. Men de har omtrent like mye skog og like mange sjer, da. Den ene har nrbutikk, den andre har det ikke. De har begge engasjerte folk som brenner for bygda si. Og det er akkurat dette sistnevnte punktet som fascinerer meg. 

Fulgte du med p tvprogrammet Sommerpent i sommer? Toget tutet og kjrte frem og tilbake p landets jernbaner. Folk sto glade p sidelinja og veivet med flagg, folk mtte opp p stasjoner om sendingen varte i to timer eller to minutter derfra. Bygder og byer fikk vist seg frem. Det er ganske flott! Vi deltok p arrangementet i den ene bygda mi. Det var dramatisert vikingetid, kortreist mat ble solgt, kakebakeren hadde bakt en stor kake og det var utstillinger av bde traktorer og miniatyrtog. Helt rlig var vi der aller mest for mte Fantorangen, og det fikk vi ogs, til stor jubel i heimen. Poenget mitt er at det er ganske rrende faktisk, se alt engasjementet og stoltheten for eget sted. Folk heiste flagg p grdsplassen sin og sto p taket av lysthuset sitt langs elva og veivet med flagget for bevise at det fortsatt bor folk p bygda! Flott!

I bygda der den andre foten min str med sine rtter, der gr det ingen jernbane igjennom, det er stort sett bare den svarte asfaltren som gr fra byen og over til sta bror som er gjennomfartsren. Mange, mange folk har nok kjrt forbi den lille grenda og ikke helt lagt merke til den. Det er ikke s rart, for den er ikke s stor. Men den er nydelig p sin mte. Grenda brer p mange fine minner fra varme sommerdager med bde sol og tordenvr, samt minner fra iskalde vinterdager med sn. Man fr god tid til planlegge, fundere, tenke etter og slappe av med bjrke- og granskogsus som eneste styende lyd. Det hender man hrer ei rdningssag, en gressklipper eller en motorsag ogs, da. Eller en fuglesang eller ti, men elgen, den verken ser eller hrer man s ofte der lenger. Men du vet en snn plass hvor man bare puster dypt inn med nesa, langt ned i magen og ut igjen med munnen i det man setter sine ftter der? Der er det.

P sensommeren deltok min familie og jeg p en grendedag der. En dag med grendas fellesskap i fokus. Det er ganske godt gjort f over 100 prosent i oppmte p arrangementer. Men det klarer de, hvis vi ser p antall mennesker som er fastboende der. For det er nemlig ikke bare de fastboende som er engasjert i fellesskapet der. Hyttefolket, barn, barnebarn og til og med onkelbarn av fastboende og hyttefolk stiller opp. Noen ordner i stand koldtbord til frokost, snn at alle samles p felles frokost p samfunnshuset, fr noen drar hjem igjen, noen kaster hestesko eller stvler som i gamledager, noen spiser seg stappmette p vafler, noen er med og baker steinovnsbakt brd i den gamle badstua p likt vis som de gjorde den gangen finnene innvandret dit. En trubadur synger om kapp med trrne, og noen danser p grdsplassen. P kvelden er det kulturkveld med lokale innslag av folk fra nrmiljet. Til slutt er det loddtrekning og fruktkurven deles ut til en heldig vinner.

Hva skal til for at folk stiller opp p en slik dag? Jeg tror at den eneste drivkraften for f folk med er vre et inkluderende fellesskap. Det er ikke snn at det eneste arrangementet i grenda er denne dagen jeg skrev om. De har arrangementer gjennom hele ret, bde juleverksted, julebord og vinteraktivitetsdag ogs. I denne lille grenda fr de til og med til mtes hver onsdag i sommerhalvret for kaffeslabberas p et fast sted utendrs. Bare for skravle sammen. Det er jo absolutt en god mte ta vare p hverandre p.

Det er s fint at nettopp sm grender fr til dette. Det gjr liv laga. De som bor der er ganske avhengig av holde sammen i det samfunnet de lever i. Det er mer selvflgelig at de tar vare p hverandre da de er f, selv om behovet kanskje er vel s stort i strre samfunnslag. I disse sm bygdene, eller grendene, bor det mange nabokjerringer og nabogubber, det er s flott! De passer p, stiller opp og bidrar til et fellesskap utenfor en skjerm som lyser imot en. Hvis en eller annen har operert ei hoft spr man om de trenger hjelp til noe, er noen nyinnflyttet til grenda mter en eller to naboer opp p dra og inviterer de med p arrangementer og inn i fellesskapet. Om noen ikke har frerkort inviterer noen med frerkort med p tur til byen, eller de bare samkjrer til jobb i byen for spare miljet. For ei slik lita grend er ikke stor nok til f kollektivtilbud, og den ligger for langt unna for en gtur til butikken.

Da jeg var lita gikk det en buss om dagen til nrmeste by. Den bussen kom med avisene til den n nedlagte butikken. S ved at butikken ble nedlagt ble ogs kollektivtilbudet borte ogs. Bestemora mi var daglig en tur p butikken nedi bakken. Jeg tviler p at hun kjpte all verden hver dag, men hun satt der og skravlet med de som jobbet der og ellers andre fra grenda som var ute i samme rend som henne. Da butikken forsvant, forsvant jo ogs det viktige sosiale tilbudet for beboerne. Det er jo ingen tvil om at det i den sammenheng er enda viktigere med disse overnevnte arrangementene og grendecafe p samfunnshuset en gang i blant. Jeg er s stolt over alt de arrangerer og hva de faktisk fr til for flokken sin. De beviser at man ikke trenger vre mange eller store eller hgrsta for f til et inkluderende fellesskap.

Jeg fler meg heldig som tidvis fr ta del i det disse bygdene mine fr til for lokalsamfunnene sine. Det er faktisk en rikdom som jeg kunne nske flere fikk oppleve, og flere fikk forstelse for at er s fint. For ikke snakke om s viktig det er! En forstelse for at det m bevares for bde stoltheten og tilhrigheten man har til et sted, for folkehelsa, og ikke minst for landet vrt. For det er jo snn at folket trenger bonden, tre ganger om dagen, minst. 

 

Og skal det vre liv i landet vrt, bde i bygd og i by, s m man ta vare p og investere i folka som lever over alt i dette langstrakte landet vrt. Man kommer ikke s langt med sitte i byen og fortelle de som bor i bygdene hvordan de skal leve og ha det. Visa versa.

Hilsen hun som har rtter i sm bygder, og hjertet litt spredt ut overalt.

Hverdagssamtalene vre

"Vi tar frstemann ned trappa!" sier Fjolla. "Ja!" svarer venninna. Ned trappa betyr fem steintrapper ned. I en veldig stor barnehage. Midt i hentetida en fredags ettermiddag. Det var litt av en utfordring Fjolla ga venninna. Mora var mest redd for at de sm barna skulle oppleve dette som en eneste stor bowlingbane. Hvor jentene i full fart nedover var bowlingkuler og de sm som s vidt har lrt seg sitte p rumpa nedover trappene skulle fle seg som bowlingkjegler. Heldigvis er disse to "store" fireringene vant til disse trappene s det gikk veldig fint. Fjolla vant nedoverrennet, og venninna var nok egentlig ikke srlig fornyd med sitt eget resultat, s for takle det laget hun en egen konkurranse uten si ifra til hun som vant trappelpet. For nr Fjolla ruslende kom frem til sin plass i garderoben satt allerede venninna og blomstret p sin plass. "Jeg kom frst!" sa hun glad. "Det var ikke om komme frst til plassen, jeg vant ned trappa." "Ja, men jeg kom frst p plassen." sa venninna. S var det liksom greit. Begge hadde ftt hver sin triumf.

"Men hvor er mamma?" sa venninna. Hun hadde nok i kampens hete glemt at mamma hadde tatt heisen. "Jeg vet ikke. Der er mammaen min." Sa Fjolla. Hun var nok beredt for vinne nok en konkurranse. Man vet jo aldri med disse venninnene som finner p nye konkurranser uten si ifra til deltagerene. Jenta satt og ventet tlmodig p plassen sin, og mens Fjolla tok p seg skoene skravlet vi litt alle sammen om dagen i barnehagen. Fjolla var ikke s veldig delaktig i samtalen akkurat, men venninna kunne fortelle at det hadde vrt nok en innholdsrik dag. Fjolla viste tydelig tegn til at mora ble for masete. "Jass, det er s tidlig jeg m begynne belage meg p fle meg som en kjip mor som vil bli kjent med vennene dine, alts" tenkte jeg i mitt stille sinn. "Men vet du veien hjem hvis du m g selv da?" spurte Fjolla. Tydelig litt bekymret over at mora til venninna ikke hadde kommet enda. "Ja, det gjr jeg..." venninna dro litt p det. "Eller nei. Ikke helt" sa hun og s litt bekymret ut. Uttrykket hennes ble litt lettere da Fjolla fortalte at hun ikke visste veien hjem hun heller. Kanskje dette ogs kunne oppleves som en "jeg-vet-veien-hjem-konkurranse"? S kom mora til jenta og vi kunne alle dra hjem til helg. 

Det er s fint vre mamma til en firering. Det er fint og flge med p hvordan hun forholder seg til vennene sine, hvordan hun er nr vi er med henne og f fortalt hvordan hun er nr hun er med andre hun kjenner. Det er s mange tanker, samtaler, sprsml og veldig lite filter p hva som blir sagt. Det er rett fra levra. Samtalene har ogs begynt arte seg til bli velformulerte. Med argumenter, humor, oppflgingssprsml og lsningsorienterte tanker. Det er lyd hele tiden. Og da det ikke er ord, men bare lyd, s kan det fra ei mors perspektiv vre ganske irriterende, faktisk.

En gang tidlig i livet lrte jeg meg at om noen sang en irriterende sang hundre ganger, og helst bare for irritere, s burde man heller synge med enn irritere seg. S da jeg hadde irritert meg lenge nok over disse usammenhengende lydene fra baksetet i bilen p vei hjem, tenkte jeg at jeg fikk slenge meg p. S da satt vi der og laget lyder. Etterhvert kjente jeg et behov for gjre lydene meningsfylte, s nr hun kom med ny tirade sa jeg "Ja, det har du helt rett i, n hper jeg det snart blir grnt lys.." og etter den dagen er det snn samtalene vre foregr p vei hjem. Annenhver gang sier vi lyder som i en setning, og s oversetter den andre hva det betyr. Stort sett betyr det hun sier hva vi skal ha til middag, eller om ting vi passerer p veien. Mine setninger derimot, de heller mer mot kategorien bsj, promp og verdensrommet. Har du med en firering gjre anbefaler jeg denne leken p det sterkeste!

Mange forteller meg det, at da man er forelder lever man med konstant drlig samvittighet for ett eller annet man ikke har ftt gjort. Det er helt sant det, alts. Samtidig som jeg tenker at man ikke kan rekke over alt man nsker gjre sammen med barna sine. Det er kanskje ikke det vi foreldre legger aller strst innsats i f gjennomfrt som blir husket av barnet senere heller. Kanskje det er stikk motsatt? At det man bare gjennomfrer p stende fot som blir risset inn i hukommelsen? Kanskje aller helst det som ikke gr som det skal... Fjolla for eksempel, hun nevner til stadighet at "Husker du da du hadde bursdag mamma, og ville spise middag p pent Bakeri, og s var det stengt p bursdagen din, det ville ikke du at det skulle vre." Det var ikke det at jeg gjorde s innmari stort nummer ut av at det var stengt, men jeg ble jo litt kje da, som vi sier. Det gikk ikke som planlagt. Det skal huskes og minnes p i motsetning til teltturen vi var p i sommer hvor mor og far klarte late som de likte friluftsliv. Det gikk ganske som planlagt, og det nevnes sjelden. 

Det jeg har aller mest drlig samvittighet for i hele verden er at jeg er tom for tlmodighet, tom for lekeenergi og er egentlig ganske ferdig med lyd i ra da jeg kommer hjem fra jobb. Jeg har prvd lete meg frem til strategier for ha igjen noe i disse bankene da jeg kommer hjem. For lunta er kort hver eneste ettermiddag. Og rene flyr, merker jeg. Snart er det for sent vre med henne, for snart vil hun heller ut med venner enn vre med meg. I lpet av dette barnehageret har jeg lovet meg selv at jeg skal gi mer av meg selv og min tid til mitt eget barn. Hvordan, det finner jeg nok ut av.

Heldigvis er det helg, n! Den skal nytes sammen med Fjolla og mannen! Kanskje vi skal drive med oversettelsesbusiness hele helga? Hvem vet...

Min favorittdag i 2017

 

"Jeg skjnner ikke vitsen med gifte seg, ikke i det hele tatt", "Okei, ja, jeg kan forst at det er noen konomiske fordeler ved gifte seg, alts, men...", "Jeg hadde sikkert likt all den oppmerksomheten for en dag jeg, alts, men kjre vene, nei gifte meg ser jeg ingen grunn til..." og "Jeg har ikke lyst til gifte meg i det hele tatt jeg, egentlig..." Dette er fire utsagn som har kommet fra min munn i lpet av de siste rene. Det har heller ikke vrt noen tvil om at jeg har ment det jeg har sagt, for det har jeg gjort. Der og da. Samtidig har jeg til tider vrt snurt fordi jeg ikke har blitt fridd til? Forst det den som kan, men jeg kan vel konkludere med at jeg har hatt svrt f prinsesselignende drmmer for livet mitt. Samtidig som jeg er veldig kvinnelig i den forstand at humret svinger oftere enn i blant og jeg bytter mer enn gjerne meninger like ofte som det inntreffer. 

S da jeg ikke ble fridd til, fridde jeg ikke sjl heller. Men her i huset m man i blant bare bestemme noe for f det gjennomfrt. Bryllupsinvitasjoner ble sendt som overraskelse til familie og venner. (Brudgommen visste om det da...) Den 4.mars var det heldigvis f som hadde andre planer! Etter en tur til sta bror for skaffe kjole sammen med to som muligens flte de var med p "say yes to the dress", og som jeg i etterkant er ganske takknemlige for at var s rlige som de var. Etter noen mter her og der og et heidundrandes utdrikningslag hvorp brura ble lura p morgenen og ikke var i seng fr morgenen etter. Etter sying av kjole, et par frisrbesk, mange telefonsamtaler, etter ha forstyrra presten p vinterferie fordi vi ikke tok notater og var redd vi mtte ha tolv vers av ei salme, og etter ei natt p hotell med gode venner... Og etter en morgen med hotellfrokost og brudepynting var det dags for akkurat det jeg aldri har skjnt vitsen med.

S her sitter jeg med gullring p hyre ringefinger. Og i ettertid s forstr jeg jo hvorfor folk gifter seg, jeg skjnner vitsen. Srlig da man har delt hovedfokus en hel dag sammen med den mannen man bde nsker og har tenkt  dele resten av livet med, og da man var stl i dobbelthaka i flere dager etterp fordi man har ledd og smilt s mye en hel dag. Da man har dansa og svingt seg med bde familie og venner til alt fra Ingemars til Hanson via Matoma, da man har glemt ta familiebilder fordi det var s mye som skjedde hele tiden, da man har ftt utallige fine og morsomme ord i taler, da man har spist nydelig mat og kaker, da man har sltt ut confetti og sjokolade fra en pineata, og kasta brudebuketten til den venninna som er den som hadde fortjent gifte seg fr meg... Da jeg forsto at dette ikke er dmt til  vre en prinsesse- og fasadedag for alle, det var da jeg forsto at dette rett og slett bare var granes arti! Og jeg lever for alt som er akkurat det!

Det er vanskelig sette fingeren p hva som var det fineste av alt den dagen. Men akkurat det at s mange virkelig gjorde alt de kunne for at vi to skulle f en s fin dag som vi fikk, det er i alle fall med p topplista! Det tar litt tid fordye alle inntrykk fra rets 4.mars.

Tusen takk til hver i sr. 


Fotograf: Sigmund Woie Aarhaug (http://www.sigmundaarhaug.com/)

Det er en engangsgreie, detta gifte seg. Og det er jo litt synd at man ikke kan gifte seg hvert r, syns n jeg. I dag. 

"...jeg kan lre den lpe!"

"En arm opp, den andre armen opp, snurr rundt ooooog hopp!", sier du stolt mens du gjr bevegelsene. Dansekooreografien har utviklet seg omkapp med alderen i det siste, og du snurrer rundt p gulvet som en ballerina. Du legger frem Frostbladet ditt p bodet foran meg, og sier bestemt "n m du si hva jeg skal gjre" s gr du ut p stuegulvet og gjr deg klar. Ansiktet ditt forvandler seg til bli Elsa og jeg sier "da tar du frst en arm opp" du strekker en arm opp. "S tar du den andre armen ut til siden", og andre armen din gr ut til siden. "S strekker du det ene benet ditt rett ut bak" sier jeg. Du prver litt fr du, hver gang, strekker benet ut til siden og sier "jeg tar det snn ut til siden, jeg." Og s str du der s lenge balansen holder. 

"Elsaansiktet" ditt s vi frste gang p trersdagen din i sommer. Da du fikk en Elsautkledningskjole. Det er rart hvordan en Disneyprinsesse kan f s stor plass i ei lita jentes liv. I dt kjolen kom p ble ansiktet ditt forvandlet til Elsa. Du sto stiv og strakte armen ut, og jeg tror at du inni hodet ditt gjorde om hele stua vr til is. Du sa "du m vre Anna" og selv om gjestene satt i stua og skravla mtte du og jeg g p rommet ditt og leke. Det vil si, jeg slapp ikke inn p rommet ditt, for det var isslottet ditt, s jeg mtte st og synge "Vil du vre med lage snmann, kom bli med meg og lek, du kommer aldri ut til meg, du skjuler deg, det er som du er vekk" i nkkelhullet og s ropte du inne fra rommet ditt "g VEKK Anna!" Da jeg tittet inn satt du stiv og streng som Elsa i senga di, og da du oppdaget at jeg tittet inn fikk jeg streng beskjed om at Anna ikke skulle komme inn til Elsa. Etterhvert kom Elsa tilbake p bursdagsfesten, da, heldigvis.

Denne innlevelsen i lek er s fantastisk. Alle disse frie tankene og hva man ser for seg som barn. Det er s viktig, og det er viktig bevare. For som voksen kan jeg ogs fantasere meg inn en drmmeverden jeg egentlig vet at ikke finnes, og akkurat det er bde nyttig og fint. Du er heldigvis midt inne i en slik fantasiverden da du leker, og forteller tankerekkene dine ogs, forsvidt. Noen ganger synker hjertet mitt litt nr du skaper deg visse forventninger. 

Som da du til jul fikk et dinosauregg! P selveste nyttrsaften ville du legge dinosauregget i en bolle med vann, snn at det skulle klekkes. Vi hadde gjester som tidligere p kvelden p mirakulst vis hadde tryllet frem raketter, s at en dinosaur plutselig skulle klekkes i stua vr var absolutt ikke utenkelig i din verden. Egget ble lagt i vann, og forventningene var hye. Du mtte st p stolen ved siden av bollen i lang tid for du kunne ikke g glipp av denne hendelsen. Etter utallige forklaringer om at du trygt kunne leke litt og til og med sove litt fr egget klekket fikk vi deg til bli med spille spill. P pakningen sto det nemlig at det tok tre dgn klekke egget, men jeg vet ikke helt om du trodde p oss. I lpet av de tre neste dgnene var forventningene store. Du fulgte nye med bde morgen og kveld. Det gikk relativt fort opp for oss at du trodde at dette var en helt ekte dinosaur. Du sa at den kunne f sove i skuffen p senga di, for du hadde jo plass der. Det som gjorde at hjertet mitt sank litt ekstra var da du forventningsfullt lp over stuegulvet mens du sa "jeg gleder meg jeg. For den dinosaurusen er jo frst liten og kan ikke g, men da den blir litt strre s kan jeg jo lre den det og s kan jeg lre den lpe! Den kan lpe etter meg og leke med meg."

Jeg er jo glad for at den dinosaurusen kom ut i gummi og heller krymper enn blir strre for hver dag som gr. Men det er noen kommentarer som stikker litt dypere inni meg og jeg syns det er litt srt at du har slike forventninger til noe som skal komme. Akkurat som de p din alder som skal bli storessken har til babyene som enda er i magen til mamma'n. Jeg hper du kan f smssken en dag, for de kommer til f det fint med deg som storesster. Du har jo s mye fint lre bort, bde av omsorg, lek og lping! 

 

Da a mor skal ordne julemagi for datra si

Jula er for barna, sier folk. Det er klart at jeg er enig i det, julemagien hrer barndommen til, med alle forventningene og magien man skaper rundt hytiden. Jeg for min del leter alltid etter den magiske julestemningen i tida fr jul, tenker tilbake p og leter etter den flelsen fra barndommen. Den perioden da man har masse lys i vinduene, aller helst ser sn p bakken og koser seg med forberedelsene til jul er fin. Etter jeg fikk barn har jeg funnet ut at man lager en slags forventning for seg selv p at man skal gjre alt man kan for at sitt barn ogs skal oppleve denne gode stemningen, kjenne p alle forventningene, vente spent og at ens eget barn ogs skal f kjenne p julemagien, 

Da Fjolla bare var noen mneder gammel kjpte jeg en bok jeg tenkte kunne vre et bidrag p veien til skape denne julemagien. Boka har gullkanter og et nydelig bilde av to sm barn som str og ser ut vinduet p snen. Bare synet av boka skapte en magisk stemning inni meg, og innholdet i boka er gamle, kjente og kjre historier relatert til jul. Jeg hadde ingen intensjon om lese i denne boka for henne den frste frjulstida hennes, og andre og tredje frjulstida hennes fant jeg ogs ut at vi mtte vente enda litt til. 

I kveld derimot, fant jeg frem boka fra bokhylla og sa "I kveld skal vi lese et nytt nattaeventyr, det tror jeg blir fint!" I det siste har det liksom gtt en loop mellom "Karsten fr ikke sove", "Muldvarpen som ville vite hvem som hadde bsja p hodet hans" og "Snart sover du". Det er ingen tvil om at foreldrene er mer metta p de tre historiene enn Fjolla selv. N da julemneden desember nrmer seg med stormskritt tenker jeg at det er naturlig begynne skape disse forventningene og magien, og jeg ville alts utfordre de kjente nattaeventyrene med et nytt bidrag. 

Jeg s p innholdsfortegnelsen og fant ut at det kanskje ikke var s lurt begynne med "Piken med svovelstikkene" som frste utfordrer. Derimot var det flere historier fra Astrid Lindgren's univers i boka. For min egen del har jeg et slags barndomsromantisk forhold til hennes historier, s i min tankeverden kunne ikke et nattaeventyr fra hennes verden p noen mte sl feil. 

Om det ble feil er jeg usikker p enda, men at det ble et ganske annet utfall enn mine forventninger, det er nok tilfelle. Fjolla hadde ftt p seg pysj og vi satt klare ved siden av hverandre i senga hennes. Hun lurte p om det var Mamma M vi skulle lese. "Nei...Denne boka har ogs gullkanter ja, men dette er en julebok, med julehistorier.. Jeg tenkte vi kulle lese den som heter "Se, Marikken det snr!" "ja" sa Fjolla og vi s p frste bildet. Det fine og magiske bildet som ogs er p forsiden av boka av disse to jentene som str og ser p snen utenfor vinduet. 

Fra min egen barndom husker jeg s inderlig godt hvor fint det var da mamma levde seg inn i historiene hun leste for meg. Da hun laget ulike stemmer p de ulike karakterene, da hun levde seg inn i historien da hun formidlet - s ble jo jeg ogs mer revet med i historien. Disse effektene bruker jeg ogs nr jeg leser bker for barn, selvflgelig inkludert mitt eget barn... Marikken, Lisabet, Alva, Andersons, Hansons, mor og far fikk alle ulike stemmer. Med sorg i stemmen leste jeg om at Marikken fikk feber og ikke kunne bli med p julehandel med Lisabet og Alva. Med en litt ertende og overlegen stemme formidlet jeg at Lisabet fortalte at hun syns det var fint f dra alene med Alva.

Fjolla satt konsentrert ved siden av og fulgte med. "Er det den senga Marikken m ligge i nr hun har feber?", "Er det lekebutikken?" og "Oj, se der da, der er det en hest" spurte hun og var tydelig engasjert. "Flott, dette er koselig" tenkte jeg, og fortsatte lese med innlevelse. Det hrer til den historien at Alva ber Lisabet vente utenfor lekebutikken en liten stund, men Lisabet syns det blir langtekkelig og vil gjre som en kamerat og st bak p en slede. Sleden drar av sted langt innover skogen og Andersons nekter kjre henne tilbake da hun gjr seg bemerket. 

Det varte og det rakk i historien, og Fjolla satt musestille og hrte p og nikket bare da jeg spurte om hun ville at jeg skulle fortsette s vi fikk se om Lisabet kom seg trygt hjem til Marikken, mor og far. Etter langt om lenge kom det en annen hest og slede forbi som tok henne med. P bildet ser vi at Lisabet sitter p fanget til Hansons fru og er p vei hjem. Jeg sang samme salme som Hansons fru sang for Lisabet.. "Blott en dag" sang jeg s fint min sangstemme lar meg synge... og midt i sangen hrte jeg et VRL ved siden av meg. Fjolla pekte p bildet og var opplst i trer. 

Jeg ble s paff. For i flge mine egne tankerekker s var jo ikke historien s skummel lenger. N gikk det jo bra, Lisabet var jo p vei hjem til Junibakken! "Der...Der..Hun skal hjeeeeem" sa Fjolla og pekte p bildet gjentatte ganger. Vi hadde tydeligvis tenkt det samme, vi hadde bare litt ulikt reaksjonsmnster p det hele. "Ble du glad for at noen kom og hjalp Lisabet?" spurte jeg. "Jaaaaaaa!" sa hun og roet seg litt. Vi klemte hverandre og et sekund var jeg litt usikker p om hun egentlig ville at jeg skulle lese videre. Men hun fortalte at hun ville hre at Lisabet kom seg vel hjem. S jeg leste ferdig historien om at Lisabet kom hjem og Marikken ga henne kveldsmat og at de la seg. "Hesten kom og tok med Lisabet hjem den" sa Fjolla da historien var ferdig. "Ja, det gjorde den, Hansons var snille som tok med seg henne. Det var godt at hun kom seg hjem til Marikken og mamman og pappan sin". "Mm", svarte hun. S sang vi nattasang og etter at jeg hadde gtt ut av rommet hrte jeg hun l og fortalte Bolla noen hemmeligheter. Mon tro om Bolla fikk gjenfortalt den fine julehistorien hun nettopp hadde blitt fortalt selv?

Det er ikke bare-bare vre tre r og ha ei mor som er overivrig p formidle historier med innlevelse. Srlig da man blir fortalt p forhnd at man skal f hre et eventyr om sn, og det starter med at de lager snmann og skal kjpe julegaver. Etterhvert kan faktisk historien bli litt for spennende. Det blir mange flelser i sving. Kanskje er det godt kjenne p disse flelsene. At det er s spennende at man m sitte helt stille og hpe og hpe og hpe at det skal g bra, for s slippe ut alt man har kjent p av flelser da man blir s letta for at det ordner seg.  

 

Om ikke julestemningen kommer etter dette nattaeventyret s vet ikke jeg!

Jeg tror vi skal prve oss p "Jul i Bakkebygrenda" i morgen...



 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Smkjresterier og pflgende tanker

Fjolla har hele livet hatt ei fast lekevenninne som er eldre enn mora. Ei som gladelig stiller opp som barnevakt, som er mer leken enn de fleste voksne jeg kjenner, som reflekterer som ei gammel dame og har en iboende egenskap i forst bittesm barn. Det er ikke rart at fjolla har sett p henne som en av sine venner! Stine kan triksene ogs, etter ha hentet Fjolla i barnehagen gr de p kafeen og kjper skolebolle, det betyr jo ikke annet enn stjerne i boka. En dag Fjolla satt i sofaen til Stine og s p Lvenes Konge og koste seg med skolebolle kom det plutselig en mann inn dra hos Stine. Han kunne ogs noen triks og hadde med seg en pose seigmenn. Seigmanntrikset ga ingen stjerne i boka, for Stine var ikke til deles - akkurat som om hun var som en skolebolle man kunne dele i to? Nei, Henrik mtte slukret trekke seg tilbake og komme igjen senere. At Stine hadde ftt seg kjreste, det var en tanke som mtte modnes litt hos lille Fjollemor. Senere samme kveld irriterte nok Fjolla seg litt over foreldrene sine. De hadde nemlig bedt han Henrik om bli med Stine og Fjolla da de skulle komme hjem! Heldigvis kunne Henrik enda et triks! Han kunne nemlig lpe fort-fort med vogna oppover, slik kom han seg i alle fall p plussida p skalaen.

Da livet i blant krever at man m godta ting man ikke kan bestemme over selv er det greit lre seg noen teknikker for takle det som skjer. Fjolla har tillrt seg en spesiell taktikk for takle ulike ting hun egentlig ikke har noen bestemmelsesrett over. Hun protesterer frst, for s bruke litt betenkningstid, fr hun vrir avgjrelsen til bli sin egen. P den mten fler hun muligens at hun er "herre i eget hus". Men det faktum at Stines oppmerksomhet n mtte deles, det krevde litt lengere tid enn mange tidligere avgjrelser som var tatt. Det kan man jo forst, for hvordan i all verden skulle hun f det til bli sin avgjrelse at Stine hadde ftt akkurat Henrik som kjreste? Det var en prosess som gikk i flere mneder!

I august dro vi p Spaniaferie sammen med Stine og Henrik, og selv om hun i lpet av tiden fr hadde snakket bde med og om ham, var det fortsatt litt uvant. P vei ned fant hun endelig en konklusjon som muligens, p barns vis, knyttet henne og Stine enda nrmere sammen. "Stine er kjreste med store-Henrik, og jeg er kjreste med lille-Henrik!" Lille-Henrik har vrt barnehagekompisen til Fjolla i et rs tid, og de skulle rett etter Spaniaferien begynne p samme storebarnsavdeling. Tenk s fint da, ha en s god venn som gjr barnehagehverdagen trygg og fin! P den mten hadde hun og Stine noe likt - de hadde begge en kjreste som het Henrik! P den mten var det egentlig bare gy. Etter Spaniaferien har store-Henrik ftt mange stjerner i boka. Han viste seg jo vre en veldig god lekekamerat, han kunne lese favorittbkene hennes, og ikke minst s kunne han trylle frem lrdagsgodt! I helga skulle Stine passe Fjolla da foreldrene skulle f vifte seg litt p konsert, og da vi fortalte Fjolla at Henrik ogs skulle vre med kom det et gledesutbrudd uten like! Det gr seg med andre ord til.

Frste dag tilbake i barnehagen etter Spaniaferien meddelte Fjolla med lille-Henrik at de var kjrester. Det var greit for lille-Henrik, og de lekte videre som de alltid hadde gjort. Tenk s greit og relativt uproblematisk dette foregr da man er 3 r. Pappaen til Fjolla sukket litt over avgjrelsen, ikke for at det var lille-Henrik for han er en god og hflig liten kar, men han hadde kanskje forventet at det ikke sto friere p dra fr Fjolla var i tenrene. S feil kan man alts ta. 

For i september ble lille-Henrik med hjem etter barnehagen. De lekte brannmann og kokker p rommet, s p Frost og spiste kjttboller. Under middagen lurte de to vennene p om lille-Henrik kunne overnatte for Fjolla hadde jo seng med skuff under som hun kunne dra ut til en ekstra seng. Vi ble enige om at det kanskje var lurt vente litt med det, da. Dagen etter at lille-Henrik hadde vrt p besk meddelte Fjolla en stor nyhet ved middagsbordet. "Jeg skal bli mamma jeg!" ", skal du det?" svarte jeg. Jeg s svetteperlene piplet i panna til pappaen. "Ja! og da, da blir du mormor du mamma!" "Hehe, ja da du blir mamma blir jo jeg mormor, hva blir pappa da?". "Han blir bestefar han da ha-ha..Og lille-Henrik skal bli pappan". Her var alts planen klar. Vi snakket ikke videre om dette, men Fjolla har jevnlig tatt opp temaet, og vi har snakket om at det blir nok noen r til enda.Selv om hun selv lurer p om hun skal bli mamma 2.august.

I dag var en jubelens dag. Hun sto opp og mtte ha p kjole, for i dag var det onsdagen da hun skulle bli med lille-Henrik hjem fra barnehagen! De skulle spise pannekaker for det hadde mammaen til lille-Henrik fortalt. Da jeg kom og hentet henne viste det seg at de hadde storkost seg, selv om det var litt vanskelig dele lekene. Ved middagsbordet hadde Fjolla annonsert at hun skulle bli mamma. Lille-Henrik hadde ogs annonsert at han skulle bli pappa. Om vi skal ta de p deres ord, er jo lille Fjolla ganske tff - som sitter p frste middag hjemme hos svigers og forteller spass store nyheter! Det krever litt av et mot, vil jeg si! "Og lille-Henrik hadde stvsuger en lekestvsuger alts p rommet sitt" "ja, s han kan stvsuge rommet sitt selv han da?" spurte jeg. "Nei det var jeg det, som gjorde det alts". Hun vet bidra da, da hun er borte p besk, det er jo godt vite.

Det er s fint vite at lille Fjolla har s gode venner rundt seg i hverdagen! Og jammen er det gy f vre delaktig i  alle disse tankerekkene og strategiene hun holder p med. 

Kjre deg, det er s lenge siden sist

Det er seks og et halvt r siden sist, og jeg lover deg at tida gr fort. For hvis jeg ikke tenker nye etter kunne jeg funnet p si at det var tre r siden. Tida legger noen skorper som dekker til noen sr ogs. Hvis jeg tenker nye etter s er det for min del faktisk en utdanning, tre bosteder, et barn og fire r i jobb siden. I tillegg er det mange bekjentskaper, erfaringer, samtaler, episoder og til og med 2388 dager siden. Tenk p det. Mer eller mindre har tankene mine streifet om deg i 2388 dager uten at du har vrt fysisk deltagende i livet mitt. Jeg har snakket om deg og, for det syns jeg i aller hyeste grad at du fortjener. bli omtalt som det fantastiske mennesket du var.

Jeg nevner deg i sammenhenger som omhandler det miste en god venn. Det er ikke sjelden du blir nevnt hvis temaet i samtalen er en morsom fest og studenttid. Jeg nevner deg ogs ofte i sammenhenger som omhandler livsvisdom og klokskap. For det forundrer meg til stadighet hvordan du som 22 ring kunne vre i besittelse av s mye livsvisdom og kunne vre s klok og reflektert. Jeg lever enda etter noe av klokskapen jeg lrte av deg og de reflekterende samtalene vi hadde p trappa. Du var nok en gammel sjel i en ung kropp, selv om det til stadighet viste seg at du var akkurat like ung som alderen skulle tilsi ogs. 

Det har aldri hatt seg slik at jeg har kjrt forbi plassen du vokste opp, og endte opp p til slutt. Men det hender noen ganger i lpet av et r at vi passerer plassen der jeg fr klump i magen nr vi kjrer forbi. Sist jeg passerte p vei oppover tenkte jeg at det var rart at plassen var akkurat den samme som den januarkvelden. Det var bare slik n at naturen og hverdagslivet hadde lagt et slr over plassen snn at det ikke lenger var noen tegn til at noe vondt hadde skjedd der. Det var da jeg begynte reflektere over hvor lenge det egentlig var siden. Det var da jeg bestemte meg for at jeg skulle ta turen innom deg p veien hjem igjen.

Det var tross alt bare noen minutters omvei. Noen minutters omvei som gjorde stor forskjell, fant jeg ut. Selv om jeg fortsatt tenker p deg daglig, selv om jeg snakker om deg med vre felles bekjente og folk du ikke aner hvem er, ser p bilder av deg og selv om jeg fortsatt spiller bde Ambitions og Cobrastyle p fest fordi den bringer frem s mange morsomme minner med deg... S ble det i lpet av de minuttene s innmari mye nrmere. Jeg kjente det p kroppen.

Jeg parkerte og s meg om etter noen markblomster jeg kunne plukket med til deg, men de er gode med kantklipperene der oppe. Med klump i magen og mange vekslende bilder i hodet gikk jeg mlrettet rett til steinen navnet ditt str p. Sola skinte, og blomstene p grava de var s fine - akkurat slik jeg tror du hadde likt det, og jeg satte meg ned vedsiden av deg. Innerst inne hper jeg at du hrte alt jeg fortalte deg, for jeg hadde mange nyheter fra de siste seks rene samt noen hemmeligheter dele med deg. 

Da jeg satt der og hvisket nyheter og hemmeligheter til deg s presset trene frem i ynene mine. For det kjennes fortsatt like urettferdig og vondt. Det gjr det uavhengig av hvor jeg befinner meg, for tankene mine streifer som regel innom det ogs hver gang jeg tenker p deg. Jeg mtte bare komme meg opp til bygda di for kjenne det skikkelig p kroppen. Selv om det kjentes bde nrere og vondere der jeg satt, s var det ogs godt, p en mte. Det var vel slik at skorpen ble revet av sret jeg fikk i sjela da du dde, det er det ingen tvil om.

Etter seks og et halvt r vil jeg igjen takke deg for bde vennskapet vrt, de gode minnene og alt du lrte meg om klokskap, kjrlighet, livet og ikke minst Erik. Du kjente han jo tross alt fr meg, og jeg hper du fikk med deg alt jeg hvisket til deg om at vi fortsatt deler livet sammen. Ingen i hele verden kommer til fylle eller ta over rommet ditt i hjertet mitt.

 



Til alle dere andre; Ta vare p flokken deres.

Svaberg, strikkegarn, fantasivenner og sommer

Jeg har et laken som er hvitt med utallige grnne blomster p i skapet. Hver gang jeg fr ye p det lakenet flommer det over av sommerinntrykk fra minnebanken min. Det strmmer p sanseinntrykk av flgende sort:

- Flelsen av svaberg som er varme g barbeint p om sola skinner, og glatte g p om det regner.
- Smaken av skinkeost p lompe til frokost etter ha vknet opp p et hvitt laken med utallige grnne blomster p, og en dyne med grnt dynetrekk med utallige hvite blomster p.
- Gleden jeg flte da vi "endelig" kunne dra p stranda
- P stranda der sanda var kompakt, bunnen var myk g p i vannet, saltvannssmaken smakte sommer og svabergvarmen fra skjrene varmet etter kalde bad. De svabergene vi l p fordi verken mamma eller mormor syns noe srlig om blandingen av klebrig solkrem og klebrig sand.
- Synet av mormor som beiset hytta og vasket stigen og seg selv med whitespirit med hy frekvens
- Flelsen av ligge i ei hengekye sammen med sommervenninna - hun som var noen r eldre og innmari kul
- Gleden da gamletanter og onkler kom innom
- Latteren som fulgte utover kvelden da den eldre garden ikke s forskjell p grnne og bl kort i Uno - og jeg stort sett alltid vant.
- Softis p brygga, den brygga med mange rde hus p rekke og et anker utenfor
- Lyden fra en rd, liten kassettspiller 
- Latteren som runget da klessnora ryk
- Flelsen da man fant markjordbr p den samme plassen som ret fr og ret fr det igjen
- Synet av mamma og tante som tmte utedassen etter sommerens opphold - de ansiktsuttrykkene, og kommentarene som "kunne du ikke holdt deg til vi var nede i sentrum og brukte doene der, Mari(5 r)?"
- Tegnetid i sofakroken ifrt den grnne joggedressen

Det var noen fine sommere der p ya helt ytterst. 
 

BHXwVGJgrmFH6p1hPmuZNeo-vBqccSD4TOBITQ0


 


Ellers var tte ukers sommerferie fylt av hverdagslige aktiviteter, de ogs uten srlig prestisje:

Hvis det regnet tegnet jeg eller fingerheklet opp alt restegarnet til bestemor...
Hvis det var varmt fra morgenen av var det om gjre og vre frstemann til den lokale badeplassen - for da fikk man frsterett p flta som l der...
Jeg lekte med dukkene mine og trillet turer med dukkevogna... og bygget lego - hvis mamma var med... 
Jeg syklet, spiste is og jordbr eller ringte til venninnene mine og s beskte vi hverandre...
Brevvenninnene mine fikk ogs lange brev i sommermnedene, jeg hadde jo ingen skolestiler utgreie p...
Sist, men ikke minst - s kjedet jeg meg en del!

Hres det flt ut? 

Min bardoms sommerferier bar ikke preg av stressende steder, drlig tid for alt man m rekke. Eller kostbare ferier. Mest av alt var det lange og avslappende dager. Det var egentlig helt fantastisk. Srlig den delen med at jeg kjedet meg en del. For hvordan skal man ellers utvikle kreativiteten sin og skape sine egne fantasiverdner? Jeg kunne jo vre bde storesster, lillesster, hund og Tjorven p en dag jeg, og i realiteten s var jeg ute p grdsplassen helt alene i flere timer...

Jeg har ogs vrt p sommerferieturer utenfor Norges grenser i barndommen. Men n sitter jeg og tenker... - og ja da, jeg husker de ogs som gode minner... Det er klart det har gjort inntrykk. Men mest av alt husker jeg egentlig de fine stundene i de vanlige dagene i sommerferien, de uten srlig planlagt innhold - det var jo tross alt de det var flest av.

Akkurat det er jeg s glad for at jeg har i denne minnebanken jeg stadig bruker for fiske etter gode ting tenke p. Og akkurat det er kanskje noen tanker ta med seg... For jeg syns egentlig ikke synd p de som "bare" er hjemme i sommerferien, for det er jo ikke kvantiteten av ting man finner p med barna sine som teller, det teller heller ikke kunne ramse opp utallige plasser du har dratt til - hvis det har vrt preget av et tidsskjema som er like stressende som den overveldende tidsklemma man lever under i hverdagene... Det er kvaliteten p tida med noen man er glad i... og bare prv  se kvaliteten i det og bare slappe av og kjede seg littebittegrann. 

 

God sommer! 

Jeg er voksen, alts...

"Jeg blir voksen" sa Fjolla en dag vi satt ved middagsbordet. "Ja, en dag blir du og voksen, men det er veldig lenge til" svarte jeg samtidig som jeg tenkte "Takk Gud for at det er lenge til, jeg syns det er gy at du bare er to r..." "Ja, da jeg blir fem r da blir jeg voksen. Jeg kan leke voksen". "Ja, leker du voksen noen ganger?" "Ja, i banagen" "Hvordan er det vre voksen da?" "Gy! Halvor er pappa og Elise er mamma og jeg er voksen, du er voksen mamma" "Ja jeg er voksen, men kan jeg leke barn da?" "Ha-ha, ja!" 

Noe av det jeg syns er gy med vre mamma er jo at jeg fr leke igjen! Nr jeg leker, leker jeg jo forsvidt ikke at jeg er barn, jeg bare finner tilbake til barnet i meg, den jeg engang var. Det har seg jo snn at jeg har valgt et yrke hvor jeg fr lov til leke dagen lang, men samtidig bringer jobben min med seg s mye mer enn bare lek, s det leke hjemme er noe annet enn leke p jobb. Her en ettermiddag da vi hadde tatt feil trikk hjem mtte vi g i en time for komme oss hjem etter endt jobb- og barnehagedag. Sparkesykkelen vi hadde med oss hjalp oss i ca fem minutter, til Fjolla falt p rumpa. Da jeg spurte om hun ikke skulle sparke avgrde litt til fikk jeg standardsvaret hennes p alt hun ikke nsker gjre (eller ha p) "Nei, den er for trang for meg". Ettersom tlmodigheten min ikke kunne tle at humret dalte enda mer mtte jeg koble p pedagogen igjen og vi fant ganske mange spennende trr og buskevekster langs veien, og mange steiner vi kunne stoppe se p. Den beste avledningsmanveren p denne turen var "Jakten p Isbilen".

Heldigvis var Isbilen p sin faste runde i boligfeltet vi gikk gjennom, og spilte sin velkjente melodi. Fjolla hadde enda ingen erfaring med Isbilen, men hun vet jo hva is er, og hun liker is! Vi gikk langs veien og tittet oss rundt etter Isbilen, samtidig som vi fantaserte om hva slags is vi skulle kjpt av isbilen, hvordan isen s ut og hvordan den smakte. Jeg husker s godt den rosa og gule saftisen jeg brukte kjpe av isbilen da jeg var lita, den var s innmari god! Vips var vi hjemme igjen. Vi fikk ikke ye p isbilen p veien, men vi hrte den veldig godt. Fjolla bestemte at vi skulle tegne da vi kom hjem. Vi skulle tegne isbilen og vi skulle tegne lekestua hos mormor og huset til mormor og blokka vr og mamma og pappa og Fjolla som kjper is av isbilen. Mens isbilmelodien gikk p repeat i hodet mitt (du vet den, barampampam, barampampam, bararararararabampam") tegna og koste jeg meg Hun skrev bokstaven sin mange ganger p sitt ark, og s fargela vi sammen etterp. En veldig hyggelig ettermiddag, selv om vi tok feil trikk hjem.

I psken var vi innom mamma en tur. Da Fjolla var der p vinterferie der tidligere i r lekte hun masse med mine gamle Barbiedukker og mitt Barbiehus. I psken tenkte jeg at det var p sin plass at jeg ryddet litt p rommet mitt, det er jo tross alt ti r siden jeg bodde der, s plakater ble plukket ned fra veggene og s oppdaget jeg at noe i Barbiehuset var s delagt at det mtte kastes i samme sekk som plakatene. S begynte jeg sortere litt i Barbiedukkene og klrne, og kanskje mblene i huset mtte omorganiseres litt? Etter en times tid oppdaget jeg at Fjolla for lengst var opptatt med grave etter legoklosser i en kasse en annen plass i rommet. Der fant jeg meg selv sittende foran Barbiehuset og lekte med Barbie akkurat som da jeg var ti r. Det var s nostalgisk og fint!

Her en dag kjpte jeg en gigantisk boks med perler, og noen brett som hrer til. Det er en viss enighet i hjemmet om at perlene er bde mamma og Fjolla sine, vi kan dele p dem. Det er vel i bunn og grunn mammaen som er mest enig i det, men heldigvis er Fjolla veldig opptatt av dele og lne bort for tida, s s lenge hun fr velge perlebrett frst s er det ok. Hun velger alltid brettet med bokstaver p, og det er det brettet mammaen har nederst p nskelista, s det gr egentlig ganske greit med delingen. P de store brettene kan man jo lage s mange fine mnster, og man kan jo lage bilder og... I gr kveld for eksempel, da perlet vi en del. Hun perlet bokstaver og en firkant i ulike farger litt random satt p brettet. Jeg perlet litt forskjellige mnster p et annet brett. Da Fjolla hadde sovet stt i senga si i to timer satt jeg enda og perlet. Det ble ei bjrk, et flagg og litt gress og litt blomster fr jeg gikk og satte meg i stua... perle er jo en avkobling p lik linje med fargelegging, som jeg ogs holder p med fra tid til annen. Det er godt glemme tida litt, det gjr man s til de grader da man leker. Det er som de sier "Det er leken som leker oss, ikke vi som leker leken". 

S, ja, det er ikke s vrst vre mamma til en toring som liker leke voksen, s lenge mammaen ogs fr lov til leke barn...og hun som leker voksen er s grei at jeg fr lne lekene hennes i blant.

Sr Afrika Del2

Jeg sitter p kjkkenstolen min og ser ut av kjkkenvinduet. Dattera mi p to r skravler med dokka si inne p soverommet sitt. Det hres ut som hun har det veldig gy, jeg tror hun leker barnehage med dokka. Jeg sitter og ser utover byen som jeg har blitt s glad i, byen som i dag er tkelagt. Jeg tar en slurk av kaffekoppen samtidig som jeg sitter og irriterer meg over det gr vret. Jeg er nemlig s vrsjuk, at p overskyede dager kan jeg bli veldig amper og sur. Det er jo ikke noe gy g ut i slikt vr, og dattera mi p to kan jo i alle fall ikke g ut og leke alene der vi bor. Det er jo masse farer rett utenfor dra. Det er biler som kjrer bde fort og sakte, det kan vre et skummelt menneske med fle intensjoner som str i buskene bak blokka, det kan jo komme en hund opp til henne og hun er jo faktisk veldig skeptisk til hunder.

Da jeg sjekker facebook ser jeg at jeg har mange medsammensvorne, det er mange som irriterer seg over grvret den samme dagen som meg. Mange av dem har riktignok mye gjre i huset sitt, s de skriver om dette husarbeidet de er ndt for gjre. Det fr meg til tenke at om vi bare hadde hatt litt bedre plass, og en hage? S hadde nok slike grvrsdager vrt enklere takle. Leiligheten vr har jo ikke et ekstra rom som vi srt hadde trengt. Det er jo to soverom, men vi skulle hatt det ekstra rommet til alt smtteriet vrt, for stua, kjkkenet og gangen har jo allerede fulle skuffer og skap.

Livet blir nok bedre den dagen vi fr oss et strre hus, med hage. Ekstra jobb, men bedre plass. Sistnevnte trenger vi i alle fall? Jeg tenker p at jeg syns det er vanskelig velge hvilket omrde vi skal kjpe hus i. Vi sitter jo stadig og ser p finn.no, for se om drmmehuset kommer til salgs. Parallelt med at vi nsker oss et passe stort hus i passe bra standard tenker vi mye p hvilket oppvekstmilj vi flytter til eller fra. Hvor vil vi at barnet vrt skal vokse opp? Valgmulighetene er jo s uendelig mange. Vi str jo fritt til velge, s sant vi fr drmmejobben vr dit vi flytter. Vi m jo i det minste jobbe med det vi er utdannet til, men helst s vil vi jo ha en jobb vi trives i p alle mulige mter ogs.

P andre siden av kloden str samtidig ei mor og henger opp klesvasken. Det er viktig at bde hun, mannen hennes og barna hennes er flinke med hygienen. Fr hun gikk ut for henge opp de nyvaskede klrne hadde hun samlet de fem barna sine, og de hadde sagt den faste reglen som de gjorde hver morgen. Den som gr snn: Jeg m pusse tennene mine, s jeg kan spise mat. Jeg m vaske meg s jeg blir ren og s jeg ikke blir syk. Jeg m g p skolen s jeg kan f meg jobb. Det er min kropp og bare min kropp som jeg bestemmer over. Hvis noen tar p den mot min vilje m jeg si ifra til mamma eller noen p skolen. Hun hper at de forstr alvoret i den regla, srlig den siste delen.

P kveldene ligger hun og fr ikke sove. Bekymringene er s mange. N har eldste datteren hennes blitt like gammel som hun selv var da hun ble gravid og fikk henne. Alle fem barna hennes sover der ute i fellesarealet i huset, for tiden bekymrer hun seg mest over tanken om at eldste dattera hennes skal havne i samme ulykka som henne selv. Hun har hrt fra mange av de andre i landsbyen at det skjer flere voldtekter her inne enn de tidligere har vrt klar over. Hun bekymrer seg ogs fordi det i det siste har vrt noen store fester i huset, festene har kommet helt ut av kontroll. En mann hadde knust en flaske i hodet p mannen hennes s han mtte p legevakten og sy. Hun lurer ogs p om det er lenge til de fr denne familieboligen de har blitt lovet. Hun har passet p legge av husleiepengene med en gang hun har ftt penger om hender, for de sier jo at hvis man flger reglene til punkt og prikke fr man egen familieleilighet innen ca ett r. Det fine med de leilighetene er at man betaler leie for dem hver mned, og da man har betalt en viss sum s har man kjpt leiligheten. Hun smiler nr hun tenker p familieleiligheten, for livet kommer til bli s fantastisk nr de fr den leiligheten! Tenk slippe dele rom med to andre familier. Inne p rommet hvor senga de eier str s er de 17 personer som deler rom. Det er litt trangt om plassen, s hun gleder seg veldig til f bedre plass.

At snnen lp fra skoene sine p rommet i dag og n lper rundt i landsbyen barbeint blant knuste glassflasker og annet sppel har hun ikke tid til bekymre seg over. At hun ikke har sett mellomste jenta p to timer har hun heller ikke tid til bekymre seg over, de vet hvor de bor og hvor hun befinner seg. Det er bedre for barna hennes at de er ute og lper og leker sammen med de andre barna i landsbyen enn at de sitter inne i det muggene huset de bor i. Hun hrer latter og skrl i bakgrunnen, og hun synger en sang mens hun henger opp resten av klesvasken. Hun kjenner at tross alle bekymringene sine s har hun s mye hp for en god fremtid for seg selv og familien sin. De har overlevd vokse opp og bo i et skur satt opp av plt, plastikkplater og presenninger, de kan overleve alt i ei fin familieleilighet!

(Historie diktet av meg, Mari, fra informasjon og sanseopplevelser i Townshipen Langa i Cape Town)

I gr s jeg ut av et annet kjkkenvindu. Kjkkenet var malt i en nydelig blturkis farge og det var tre grnne planter i vinduskarmen. Sola skinte fra skyfri himmel utenfor og det var s varmt at bde kjkkenvinduet og kjkkendra sto pent. Det var ingen stoler inne p dette kjkkenet, det var et bord, en vinduskarm med tre planter og resten av rommet var et tomt og hardt betonggulv. Langs veggene var det heist opp fire senger. Vi fikk g videre innover i huset, for innenfor kjkkenet var det fire soverom og bad. I samlet flokk gikk vi, og jeg kjente p et utrolig stort ubehag. Jeg flte vi trampet over noen grenser der vi gikk for se hvordan disse menneskene bodde. P ett soverom var det tre senger, vi var jo forberedt p at det skulle vre trangt inni huset. Guiden vr hadde jo ogs fortalt oss at senga var det man hadde og der man bodde. Men at det var tre familier p henholdsvis 7, 4 og 6 personer som delte ett soverom fikk trene til st i ynene mine. Det betyr 17 personer som deler ett rom p tte kvadratmeter. De delte ogs p to kokeplater, og hadde ikke kjleskap. Barna sov p felles madrasser i oppholdsrommet (tidligere omtalt som kjkkenet) mens foreldrene sov inne p soverommet. Disse husene var i utgangspunktet bygget for mannlige pendlere som jobbet i byen og hadde familie p landsbygda. Etter hvert har familiene flyttet inn til mennene, dermed blir det jo overfylt av folk i disse husene til de fr egne familieleiligheter.

Townchipen vi fikk beske er en av de eldste og best etablerte, s det er relativt greie forhold der imot mange av de nyere townchipene rundt denne byen. Det er ikke f av dem heller. Inne i Langa har det n vokst frem en middelklasse, hvor de har finere hus og disse middelklassefolkene skaffer arbeidsplasser til samfunnet sitt der inne. De er nrmest plikta til ha hushjelp, gartner osv. for gi arbeidsplasser tilbake til samfunnet de lever i. Menneskene vi mtte der var ogs svrt blide og hflige. Det er klart, de tjener noe penger p oss, for de vet jo at vi kjper tingene de lager av vr drlige samvittighet fordi vi har det s bra der vi kommer fra. Samtidig var det en god stemning der blant folka, som gjorde at jeg tror enda mer p utsagnet om at Norges samfunn mistet noe svrt verdifullt den dagen vi ikke trengte lpe over til naboen for lne sukker p en sndag. Eller som Fugelli sier Ta vare p flokken din.

Fy faen, s lite jeg har bekymre meg over. Og Saft Suse s sint jeg er p meg selv fordi jeg har klaget over livet mitt.

Vrt Sr-Afrika-eventyr del1

sovne til lyder fra ville hyener og lvebrl. Det hres jo unektelig spennende ut! Dere skal ligge i telthus som str p pler. Okei. Sist jeg l i telt var jeg 13 og det var i den norske fjellheimen, og jeg sov ikke mer enn et par minutter den natta fordi jeg var redd for at en elg eller en bjrn skulle komme og rive ned teltet vrt. N skulle vi alts sove i telthus p pler og hre p hylende hyener og brlende lver. I elva rett nedenfor teltomrdet hadde vi ogs tidligere p dagen tatt noen blinkskudd med kamera av flodhester som gjespet og dermed viste oss hele tanngarden sin. Tante og jeg hadde satt p aircondition, begge hadde vi vaska oss ute i bambus-utendrs-dusjen vr og vi hadde krabbet opp i senga og lukket igjen myggnettingen rundt for natta. Vi l der og hrte p den vanvittig irriterende airconditionmaskinen som durte og durte. Vi har to valg. sa tante. Vi kan enten ligge og hre p den irriterende lyden der, eller vi kan skru den av og hre p alle dyrelydene som er utenfor. Jeg klarer sove med lyden fra aircondition jeg, alts. svarte jeg kjapt. Snn ble det, dog vknet jeg med en pute under hodet og en pute over hodet, s lyden m ha irritert meg i lpet av natten. Vi sto opp med friskt mot og kom oss bort til safaribilene som skulle ta oss med p safari i Krgerparken for andre dag p rad.






Dagen fr hadde vi for aller frste gang i vre liv sett alle de dyrene som Thorbjrn Egner har hyllet med en sang, og flere til. De var ville. Nr vi tidligere har sett disse typen dyr har de vrt inngjerdet og langt fra de varme strkene hvor de egentlig hrer hjemme. Rollene var n byttet og det var dyrene som gikk fritt, og vi hadde ftt streng beskjed om holde oss innenfor bilens rammer og p teltcampen var det vi som var buret inne p et omrde.

Safaribilen var akkurat snn man ser for seg at en safaribil skal se ut. Den var militrgrnn, hadde et tak, men var ellers ganske pen. Mamma, tante og jeg valgte sette oss bakerst og vi dro av sted. Vi forsto fort hvorfor vi skulle ha p oss litt tykkere jakker. P forhnd hadde vi ftt klar beskjed om at det var restriksjoner p hva slags farger man kunne ha p klrne p safari. Vi kunne ikke ha bl klr, for det tiltrekker seg innsekter. Vi kunne heller ikke ha fargerike klr, for det ville skremme dyrene. Det var anbefalt ha kakigrnne klr, eller mrke klr. Jeg hadde vrt pliktoppfyllende og kjpt meg noen kakigrnne klr til akkurat disse dagene, det jeg derimot ikke hadde tenkt p var at jeg mtte ha p meg jakke p safari. S der satt jeg bakerst i safaribilen og blomstret med knallrosa solbriller og like knallrosa jakke. S vidt jeg vet ble ingen av dyrene videre skremt av meg. Vi kjrte av sted i en durabelig fart, og hret sto rett opp p hodet p oss alle sammen!

Ved fremme innenfor parkens omrde mtte vi tidlig p noen dyr vi aldri hadde sett fr og fotograferte i full fart mens de spratt over veien. Impala, heter de dyrene, og de blir ofte kalt for lvenes svar p McDonalds. De lever i flokk, er sm og er et lett bytte for lvene. Entusiasmen for fotografere disse Impalaene dalte relativt fort, rett og slett fordi vi s de hele tiden. Etter hvert var det som om man skulle se en lemmen p fjellet i et lemmen-r.

Plutselig dukket det derimot opp et dyr vi p forhnd hadde blitt forberedt p at vi antageligvis ikke kom til f se. Rett utenfor bilen vr spankulerte en gepard rundt. Den s seg litt rundt og gikk majestetisk bortover. Rett etterp dukket det opp en gjeng giraffer, visste du at hjertet til giraffen slutter sl s lenge den drikker vann? Eller at de blir mrkere i fargene jo eldre de blir? Utover de grytidlige morgentimene rakk vi ogs se: leoparder, flodhester som duppet i vannet, sebraer som bare ville vise oss rumpene sine, leopardskilpadde som var p vei til en vanndam (regner ikke med at den har kommet frem enda med den toppfarten), en gribb og bde elefantene og nesehornene holdt seg p avstand ? men vi fikk se dem. Etter frokost i en landsby inne i parken s vi stenbukk, kuduer, apekatter, bavianer, vannbukk, krokodille, vortesvin, villhunder som visstnok er veldig sjeldent se og sist, men ikke minst fikk vi ogs en lang betraktningsstopp ved noen lver. Lver er ganske slve og sover helst ca 20 timer i dgnet. Det l fire lver og slappet av under noen trr. Unge hannlver. De var s nydelige, s vi hadde vel alle egentlig lyst til klatre ut av bilen og klappe dem, men heldigvis var vi alle regelryttere der inne i parken. Det er surrealistisk at vi har vrt fem meter unna en helt levende, og vill, lve!





Etter en natts svn bar det ut p ny safari. Vi var tidlig ute denne gangen ogs, og vi fikk se mange dyr den dagen ogs, men dyrene var ikke like lette finne denne dagen. Vi fikk se et vortesvin, eller Pumba som jeg liker kalle dem, som var mer enn villig til posere for kamera. Han lp frem og tilbake med halen rett til vrs, stoppet opp litt og snudde p hodet fr han snudde andre siden til og gjorde det samme. En arti liten skrue. Vi fikk ogs se hyener, de lignet ikke helt p hyenene i lvenes konge filmene, men de var ikke nydelige, akkurat. Vi fikk ogs se mange elefanter p nrt hold, for noen majestetiske dyr, og elefantbabyene er de steste babyene jeg har sett! Nesehorn er en veldig truet dyreart, s de er vanskelig spotte. Denne dagen fant vi to som var p litt nrmere hold enn dagen fr. Grunnen til at de er en truet art er krypskyttere fra andre land. I enkelte land tror nemlig folk p at hornene til nesehornene bde kan hjelpe menn med potensen og ikke minst at de kan gjre kreftsyke friske. I flge vitenskapen bestr disse hornene av kreatin, akkurat som vre negler og vrt hr. Dermed skulle det fungere p samme mte om vi skulle spise vre egne negler eller hrstrene vre.

Da formiddagspausen ved bassengkanten i teltbyen vr var over bar det ut p ny safariferd. Vi kjrte p en skikkelig offroadsafari. Guiden vi hadde, Pete, var helt fantastisk! Han var bde morsom og kunnskapsrik. Han lrte oss bruksomrder for de ulike trrne og bladene. Brene til det ene treet kunne lagres p flasker i tre dager og dermed ble det til Amarulla. Dette treet hadde ogs et annet bruksomrde, og det var at man via denne tresorten kunne n frem til og kommunisere med avdde familiemedlemmer. Vi har vre teorier om at det kanskje skjer lettere etter man har drukket Amarullaen? Da klokka begynte nrme seg solnedgang mttes hele reiseflget vrt p ei slette hvor vi fikk servert Amarulla og ntter mens vi sto og betraktet solnedgangen over fjellene. Vi hrte ingen lvebrl, og heldigvis sier n jeg, men det hadde jo gjort noe med stemningen der ute i bushen.

En stund etter at sola hadde gtt ned ble det skumt, og etter hvert mrkt. Pete lyste med en stor lyskaster for se etter dyr. Vi s noen yne til disse Impalaene og vi kjrte videre. Plutselig fikk vi opp en melding p radioen vr om lver, og Pete satte opp farten s hret vrt sto rett opp p hodet. Vi fikk se to lver som l og varmet seg rett foran bilen vr p den asfalterte veien. De var bedagelige, og vandret rundt. Det var en veldig kul opplevelse!

Safarilivet vil jeg anbefale p det sterkeste. Det har vrt noen helt utrolige opplevelser de siste dagene. Det har vrt veldig mange inntrykk og de fleste helt surrealistiske. Da man syns det er helt normalt at en giraff str og spiser av treet du sitter helt ved siden av? Eller at man ikke blir litt redd en gang nr man lyser med lyskaster p en lve rett foran deg i mrket? Dette har absolutt vrt en once-in-a-lifetime-opplevelse. For jeg tror faktisk ikke jeg vil delegge denne opplevelsen med gjenoppleve det en annen gang?



N venter det nye Sr-Afrikanske eventyr nedover srkysten, vi er klare!

Love my life 21

"ja? Du er fdt i '95 du, da?" spurte jeg da en kollega fortalte meg alderen sin. Plutselig kjente jeg at rynkene i ansiktet mitt ble mye mer synlige, for det gikk vel omtrent akkurat da opp for meg at det er noen r siden jeg var 21. Da jeg var 21 tenkte jeg p de som var rundt tretti som veldig voksne. Anstendige, balanserte, med voksen humor og et velutviklet vokabular. I all hovedsak tenkte jeg vel at man som trettiring hadde full kontroll p livet sitt. Dette har jeg jo gledet meg veldig til at skal skje med meg. At jeg skal bli anstendig, balansert, slutte og synes at promp er morsomt og begynne bruke setninger som "jeg er forsynt", "Skal jeg bruke den lille kaserollen?" eller "De m ha meg unnskyldt, jeg m p klosettet".Om en mned s trer jeg ett skritt nrmere tretti. Skremmende nre tretti. Jeg lover deg at jeg skal ta et museskritt. For jeg er ikke klar.

Jeg skal feire bursdag med utkledningsfest, og i den anledningen har jeg googlet meg frem til ulike kostymealternativer. Jeg scrollet nedover nettsiden og da jeg kom frem til "prompeputekostyme" lo jeg s trene trillet og kunne nske at jeg het Petra s jeg kunne g til anskaffelse av det kostymet. Sannheten er jo at jeg ler sammen med barna p jobb av hele mitt hjerte nr vi "lurer" noen til sette seg p prompeputa vr. Moden nok til kvalifisere for tre inn i trettira?

Det kommende ret har jeg ogs litt jobbe med da det kommer til ordforrdet. For jeg bruker jo mer enn gjerne uttrykk som skulle tilsi at alderen min var nrmere femten enn tretti. For eksempel p nyttrsaften. Etter ha lest et drss av fasadestatuser om hvor fantastisk ret som hadde gtt var og hvor fantastisk innholdsrikt det nye ret skulle bli...kjente jeg at jeg dvva litt av hvor flott folk har det, utad.. Misforst meg rett, jeg unner folk ha det bra, men noen ganger s er det s gjennomsiktig og ptatt. Hvorfor ikke gjre det like enkelt som meg og Pia? Vi valgte ord som femtenringer og vi proklamerte "FML 2015, LML 2016". Er ikke setningen enkel og grei? Det favnet mer eller mindre alt jeg tenkte om ret som hadde gtt og hpet p for det kommende ret.

Voksne og anstendige mennesker, (alts tidligere tenkt de rundt tretti) kler seg pent og anstendig. velse gjr mester, og jeg prvde det senest i gr.Det er jo som kjent veldig kaldt for tida, og inne i det gamle huset jeg jobber er det ogs ganske kaldt. S jeg syns jo det var lurt ha p seg ullklr, og satte p meg ullstrmpebukse og et tykt skjrt. Seks p morgenen ofret jeg ikke en tanke til hva jeg faktisk gjr da jeg er p jobb. Jeg er hyt og lavt, jeg hopper, ligger og ruller, setter meg ned, spretter opp igen, gr, sitter p gulvet og lper litt. Det var upraktsik med skjrt i lpet av dagen, kan du si. Jeg hper ingen av mine kollegaer lurte p om jeg egentlig hadde ftt meg nytt belte eller om det var et skjrt. Men det toppet seg p kvelden da vi var p mte. P mter er jo somregel voksne og anstendige mennesker velkledd, s der hadde jeg jo passet godt inn i mitt antrekk for dagen. Hvis det var et kurs i konomi jeg skulle p, vel og merke. Som du skjnner var det ikke et mte i konomi jeg var p. Jeg var p mte om musikk i barnehagen, og der hadde vi blant annet "Eventyryoga". De som i lpet av sitt liv har vrt p yoga vet at skjrt ikke er egnet som antrekk til det. Her gir jeg meg selv et halvt poeng for at jeg i alle fall kledde meg pent, men jeg har nok litt jobbe med da det gjelder finne en anstendig klesstil som matcher min hverdag.

At livet mitt er i balanse, det kan jeg nok ikke pberope meg. Jeg vippes stadig av pinnen. For uansett hva jeg planlegger for morgendagen m planene endres da dagen kommer. Sant og si er det vel akkurat det, at livet mitt avhenger av spontanitet og aldri er helt i balanse som gjr det spennende, for meg. Mine tanker om dette balanserte livet som trettiring hper jeg egentlig at ikke skal innfris om ett r. Eller om tjue r, for den sakens skyld. Jeg liker tanken om at jeg er lykkeligere om jeg slipper kontrollen, og uten full kontroll tror jeg ikke det kan bli noen balanse, slik jeg hadde tenkt p at det skulle vre.

Her har jeg tydeligvis mye jobbe med det kommende ret. Jeg som tidligere har gledet meg til bli tretti, har n snudd p flisa og begynt grue meg til f alt p stell. Heldigvis har jeg igjen ett r i tjuera til vokse opp og n mine tidligere forventninger til livet. Jeg vet ikke om jeg vil, uansett jeg, alts. Jeg dvver litt av tanken.

LML Forever 21.







Etterp

Etterp.

"Etterp" sier du, der du str med et tydelig skjerpet ansiktsuttrykk. Trene som ligger i yekrokene dine vitner om at du egentlig er veldig frustrert. Du har vrt p leting i leiligheten etter smokken, eller "kokken" som du sier, og endelig fant du den. Du kom snikende inn i stua, skrittende sidelengs, med ryggen mot meg s jeg ikke skulle se hva du hadde funnet p din sken. For du vet s godt at smokken bor i senga. Jeg gjennomskuet deg, og skuffet str du der, tapper, mens du sier "Etterp nr jeg sove". S tar du smokken og tusler inn p rommet ditt og legger smokken oppi senga igjen.

"Etterp mamma" sier du. Vi sitter ved kjkkenbordet og teiper igjen julegaven til bestevenninna di. Du har gledet deg i lange tider til f pakke inn denne gaven. Gaven har ligget klar opp hylla p rommet ditt lenge, og flere ganger har du pekt opp og sagt "lleTille f den meg, vi pakke inn?" Mammaen din har vrt s treg med innkjp av julegavepapir, s flere ganger har vi kommet til konklusjonen om at vi m "vente litt", "en annen dag" eller "etterp en gang". Endelig hadde denne "etterp'en" kommet, og vi satt ved kjkkenbordet. Vi teipet p pakka annenhver gang, og konsentrert satte du de sm teipbitene p pakka - akkurat der du syns de passet best. Da vi nesten var ferdig med innpakkingen spurte du om vi skulle til lleTille med pakka med en gang. "Nei, det kan vi ikke, for n er det snart natta vet du.." svarte jeg. "Etterp mamma", svarte du. "Ja, etterp, en annen dag skal vi til lleTille, og da m vi ikke si hva hun fr for det er hemmelig." "Mm." svarte du kontant.

"Etterp kommer sn!" Sa du. Det var bare september, men du hadde allerede ventet p snen en stund. Etter det jeg har forsttt s har du ventet p snen fordi du vet det er synonymt med ake akebrett. Flere ganger i uka spurte du om vi kunne ake akebrett. Etter flere turer i vinduet for se ut om det hadde kommet sn, etter flere nederlag fordi bakken fortsatt var grnn og etter flere ganger med svar som "nei, vi m nok vente p snen, for akebrettet gr s drlig p asfalt.." TIl slutt ble du s oppgitt over at denne "etterp kommer snen" aldri kom, s du visste rd. Du ba om perler og perlebrett, og vi fant frem. "Jeg ple sn." sa du, "Etterp kommer sn!" sa du, kontant. Jeg hper den etterp'en kommer snart.

For hvis det er noe du har lrt, s er det at etterp er et relativt begrep.

Etterp skal vi ake akebrett p hvit og kald sn. Det gleder jeg meg ogs til, for det er noe av det morsomste jeg vet!

Etterp skal vi pakke inn flere pakker som vi kan gi til julenissen. For han kommer etterp, han ogs. Og den etterp'en er det ikke mange dagene igjen til er der.

Etterp skal vi ogs fortsette p de lange samtalene vre. For eksempel om da mamma var liten. Samtalen har jo allerede gjentatt seg noen ganger og gr som flger. "Mamma liten, bo mo'or. Mamma liten dyne, mo'or stooor dyne. Meg liten, bo mamma, meg liten dyne, mamma stooor dyne." Den andre pgende samtalen vi har kan vi ogs fortsette p etterp en gang. Den samtalen om da du var "biiiiittebitteliten, bo inni magen mamma. Jeg dytta mage mamma. Jeg pne dra komme ut. Liiiiiten grte jeg sulten."

Etterp skal vi ogs leke, skravle, pynte pepperkakehus, beske alle besteforeldrene dine. Sammen skal vi tegne, g p tur, perle, ha hyggelige mltider sammen.Vi skal danse til Rosa Helikopter i stua, vi skal p teater, vi skal lpe rundt og vi skal trykke p knappene i heisen. Etterp. Vi skal krangle og diskutere litt. Vi skal smile og le og tyse. Vi skal kose og ha det fint. Alt dette skal vi gjre etterp.

Og mest av alt hper jeg at som n, s skal du etterp ha det bra. Lille fjolla mi, som blir sur nr jeg sier du er liten. For du er "stor jente to r".

Kjre lille, store deg!

Kjre deg, du lille jenta mi som har blitt stor/du store jenta mi som fortsatt er ganske lita...

...du som kan sitte konsentrert og tegne en time av gangen.

...du som absolutt skal ha p deg vrjakka fra i fjor hver dag. Den jakka som er tre strrelser for liten. Vi skulle jo bare prve den en gang for se om den kanskje passet. Du har en egen evne til snuse deg frem til hvor jeg har gjemt den kvelden i forvegen fordi jeg ikke har hatt tid til g ned p boden med den.

...du som liker s godt se p bilder av deg selv...

...du som syns at hrspennene og strikkene p butikken er s fine, men som nekter ha de i hret...

...du som har laget en egen koreografi til sangen "rosa helikopter". Du veiver entusiastisk med armene til refrenget og gr sidelengs over stuegulvet p versene.

...du som jeg blste spebobler sammen med p balkongen i gr. Vi var like entusiastiske begge to, og pappa sto p kjkkenet og skjnte ingenting da spebobler fly i full fart rett forbi kjkkenvinduet hyt her oppe hvor vi bor...

...du som mistet den heliumsfylte ballongen din ute og ropte "Mine balle!" s hyt du kunne utover hele nabolaget vrt, og ble utrstelig i en times tid...

...du som har etablert vennskap med mange sm p din egen alder i barnehagen din. De du lper inn til hver morgen og sier "hei" til og som du fr mange klemmer av da du skal dra hjem p ettermiddagen...

...du som blir s rasende p meg i blant...

...du som syns at yoghurt er det beste i hele verden...

...du som gjr grimaser hver gang noen skal ta bilde av deg...

...du som aldri vil g av huska og gang p gang teller "tooo teeee" for f oss til dytte deg enda en gang til fr vi gr inn.

...du som lper s fort du kan bortover samtidig som du roper "heia heia" til deg selv...

...jeg heier med deg, og jeg kommer til heie p deg s lenge vi er her p jorda sammen...

...for jeg er s glad i deg!

Oransje lys og glitrende sj

Jeg vknet og pnet ynene. Det var tydelig at sola skinte p utsiden av vinduet for hele rommet jeg l i badet i et spesielt lys. Rommet var lyst opp i samme oransje farge som gardinene som vagt blafret i brisen fra vinduet som sto p gltt. Jeg l i underkyen og madrassen i overkya var tatt ut og flyttet ned p gulvet. P den l venninna mi og begynte vkne hun ogs. Det var enklere skravle fr vi sovnet om vi l vedsiden av hverandre enn om en skulle ligge i overkya.

Vi kledde fort p oss sommerklrne, for vi kjente begge igjen lyset i rommet. Det kunne ikke bety annet enn at det l en strlende sommerdag som bare ventet p oss. Like fort som vi hadde kledd p oss kom vi oss ut dra, vi gikk barbeint langs grusveien med skoa i hnda og over til det andre huset, huset til bestemor hvor vi spiste frokost. Etter at frokosten var fortrt gikk vi ut igjen og nedover grusveien for komme oss til dagens ml, nemlig sjen. P vei nedover fortsatte samtalene vi hadde hatt kvelden i forvegen, slike samtaler venninner i ungdomsskolealder har med hverandre.

Samtidig som vi gikk og skravla kjente venninna mi p lukten av alle blomstene som vokste vilt i grftekanten, og vi kjente sola varmet. Vi gikk nedover veien mot badeplassen. Den veien der det ofte er gjrmete og et eldorado for de bittesm og de litt strre froskene, men denne dagen var den helt trr og uten frosker. Vi hentet rene som sto gjemt bak den faste grana i skogkanten, fikk dyttet den gamle trebten ut i vannet og hoppet oppi. Venninna mi hadde den faste oppgaven ved rene og jeg satt i bakenden av bten og skravla. Vi hadde for flere sommere siden funnet ut at det var den smarteste arbeidsfordelingen om vi i det hele tatt skulle komme oss rundt p sjen og ikke minst inn til land igjen.

Ved fttene mine oppdaget jeg at det kom litt vann piplende inn, s jeg satte storta mi ned i sprekken og vi rodde trygt rundt med ei stort til propp. For hvert retak nrmet vi oss den fine plassen vi hadde en plan om komme frem til. For hver sang vi sang kom vi nrmere. Da vi var fremme i oset kikket vi opp om noen oppholdt seg p plassen i sommerferien sin. Kysten var klar p land og vi la til. Kjorte fast bten i ei bjrk og gikk opp til blomsterenga foran det gule huset. Vi la oss ned i blomsterenga og funderte over livet, bde med ord og i vre egne tanker der vi l. Vi gikk en tur rundt p grusveiene og de mosegrodde stiene hvor blbrlyngen kilte og stakk p leggene. Etter en stund gikk vi tilbake ned til sjen som glitret av alle solstrlene som traff den. Vi kom oss ut p sjen igjen med vre faste oppgaver og da vi kom i land p andre siden av sjen badet vi p badeplassen. Den badeplassen hvor de faste stupesteinene er. De som gjorde at vi en gang sto med skuldrene over vann om vi sto p dem, men n gjorde de at vannet rakk oss til midjen om vi sto p dem.

P veien hjem igjen plukket vi med oss hver vr bukett av blomstene som prydet grftekanten langs grusveien som stvet litt, fordi det var s fint og trt sommervr. Noen av prestekragene ga oss tvetydige svar p samtaleemnene vi hadde hatt i lpet av dagen og det spilte egentlig ingen rolle. Det hadde jo uansett vrt en strlende sommerdag i vrt rolige og fredlige univers.

Jeg fler at jeg kanskje drmmer nr jeg tenker p slike dager, men egentlig s er jeg bare p fisketur etter fine minner fra barndommens minnebank for gjre en gr dag litt finere. Jeg er glad for at minnebanken min er s innholdsrik og fin.

Ordning och reda

"Hvor har du lagt den n? Jeg hadde jo den her, og n har du rydda i mine ting og da finner jeg den ikke!" Jeg har orden i rotet mitt, liker jeg tro. Det stemmer ofte ogs det, alts. Jeg vet ofte at den huskelappen min ligger akkurat der, under den boka som l p stuebordet. Der ligger den sjelden etter at mannen i huset har ryddet i mine ting. Da henger kanskje den huskelappen oppe p kjleskapet. Da blir det krll i systemet mitt, som andre kaller rot.

Ett r dro jeg p pskeferie til fjells med ski - men uten skisko. Det hender jo at det skjer en glipp, og de sto sikkert ikke p det jeg s p som en logisk plass for dem.

I gr spurte en kollega om vi skulle ta oss en skitur p kvelden. Det ville jeg s absolutt vre med p, og skiene mine sto jo klare i boden. I alle fall skiskoene da, viste det seg. For n var det nemlig motsatt av den psketuren. Samboeren min var grei og skulle hente skiutstyret mitt p boden mens jeg skifta til skiklr. Det er vel nrmere tre r siden jeg hadde ski p beina sist. Dermed har nok ikke skiklrne blitt lagt lett tilgjengelig, s de fant jeg rett og slett ikke. S jeg hadde planer om ha p boblebukse, mens jeg sto og vurderte det frem og tilbake ringte telefonen min. Det var han som var p boden som ringte. "Jeg finner da ikke skia dine jeg", sa han. "Finner du dine egne da?", spurte jeg. Det gjorde han og han fant ogs ut at mine skisko passet i hans bindinger. S da kunne jeg jo g p skitur, for jeg kunne jo bare bruke hans.

Da han var p vei opp igjen med skiene streifet jo tanken meg at han er nrmere 30 cm hyere enn meg. Da han kom inn dra inns jeg at det i alle fall utgjr en forskjell p skiutstyr. Stavene var nemlig like hye som meg, og skituppene rakk jeg ikke opp til da jeg sto p sokkelesten. Jeg hadde gledet meg veldig til skituren, s det var ikke noe annet alternativ. Da jeg var p tur inn i boblebuksene sa samboeren min at jeg kom til koke bort i dem, siden gradestokken viste null grader. Dermed fant han frem sin skidress og sa jeg burde ta den. S jeg tok den p og trasket avgrde med skiene og stavene under armen.

Skituren var bde hyggelig og fin den. Vi gikk ca 7 km, og det er jeg veldig fornyd med, da det er tre r siden sist. Undervegs hadde jeg bare en liten utfordring med de lange skiene.. Da jeg l etter kollegaen min i en nedoverbakke uten trikkeskinnelyper...og jeg plutselig hadde skikkelig god gli, og bremselengden min ble litt kortere enn jeg var komfortabel med. Prvde jeg ploge og plutselig kom trikkeskinnene tilbake og hyre skia mi havnet i venstre spor...jeg s antageligvis ut som ei skadeskutt krke der jeg for nedover. Hyreskia var lang og farten var stor, s den rikket seg ikke opp fra sporet den hadde funnet veien inn i. Heldigvis bremset venstreskia akkurat nok - akkurat i tide! Vel hjemme igjen hadde jeg rde roser i kinna og var veldig klar for en ny skitur ganske snart!

Det var jo fantastisk ha like lange staver som meg selv, for jammen ble det fart med de stavtakene!

Vi har ftt nytt navn

For tiden konsentrerer jeg meg mest om leve akkurat n. Jeg har nok med det, og har verken tid eller ork til tenke p hva jeg gjr og hvor jeg er om fem r. Det holder vre her jeg er og den jeg er akkurat n. Akkurat det er uten tvil et godt liv. Da jeg en fredags ettermiddag p jobb tenker at "ah, nei, n ser jeg ikke disse menneskene fr mandag igjen.." og helst skulle dratt p jobb p en lrdag fordi jeg trives s godt. Ja, da velger jeg nyte det. Det trives p jobb er jo ingen selvflge, og er det noe jeg har lrt s er det at livet bestr av blgedaler, derfor velger jeg nyte det n.

Jeg nyter livet p hjemmebane ogs. Jeg har aldri prioritert sokkesortering, men n har jeg jo ikke tid til tenke p hva jeg skal finne p til helga en gang fr helga plutselig er der. Jeg har nok med henge med i svinga p utviklingen til fjolla.

Her hjemme skravles det. Eller bables i alle fall. Vi forstr godt nr fjolla gir oss fornyde strofer, nr hun er bestemt og nr vi egentlig fr seris tilsnakk. Da det gjelder sistnevnte tror jeg vi kan vre glad for at ordene ikke er helt p plass - enda. Fjolla har hele tiden vrt veldig glad i sang og musikk. Da hun var p sin frste korpskonsert i hst kastet hun fra seg Bolla p gulvet og klappet entusiastisk etter nesten hvert nummer. Hun ror gladelig over kategat, headbanger litt til ulike lter p radioen og hun fulgte nye med p deler av nyttrskonserten. Det er vel kanskje en del av henne som setter melodi foran selve ordene. Det gr gjerne litt i surr med ordene, rett og slett. Hun har stlkontroll p at man sier "hei" nr man mter noen og "allooo" nr man svarer i telefonen...men det med familieforhold er nok litt hardere ntt knekke. Vi har nemlig ftt nytt familienavn.

Ved middagsbordet starter samtalen gjerne med at en spr "skal pappa hjelpe deg?" "pappa" sier hun og nikker. S snur hun seg mot bildet p veggen der vi er avbildet alle tre i vr lille familie. "pappa" sier hun igjen og peker opp p bildet. "Ja, der er pappa, der er mamma og der er du" sier en av oss og peker p bildet. Hun ser alvorlig ut. "Mamma" sier jeg igjen og peker p megselv, og "pappa" sier pappaen og peker p seg, og s peker vi p henne og sier navnet hennes. S gjentar hun "pappa" og peker p pappan, "pappa" og peker p meg og "pappa" og peker p seg selv. Det er ikke greit holde styr p alt, alltid.

Hun har det i alle fall det viktigste klart. Det at vi hrer sammen, vi som er en familie.

En hverdag i 1997

Hverdagene glemmer man fort. Det skjer mye og man fr mange inntrykk ilpet av en dag, men det er en brkdel av dagene vi faktisk husker. Enkelte dager husker man, og det er jo somregel de dagene som skiller seg veldig ut fra hverdagene. Det er slike dager man p forhnd vet at man kommer til huske i fremtiden. Jeg husker foreksempel at jeg ble konfirmert 12.mai, for den datoen var satt i god tid og det var en hyggelig dag med god mat, familie og gaver. En dag fylt med forventning.

S er det, blant andre, en hverdag som tydeligvis har gjort inntrykk. For den husker jeg, jeg husker til og med datoen. Det var 11.desember, det var sn ute og en helt vanlig hverdag i adventstiden. Etter en helt vanlig skoledag, som jeg ikke husker noe speiselt fra, ble min venninne Elin med hjem til meg. Jeg husker s godt at Elin, mamma og jeg hrte p julekassetter og satt ved kjkkenbordet med den rde juleduken og laget hvite kake-menn og -koner. Et av samtaleemnene var at Elin fylte 10 og et halvt r akkurat den dagen. Det feiret vi med ferdigstekte hvite kake-menn og -koner. Da lillesstra og moren til Elin kom for hente henne kledde vi p oss og gikk ut for leke, jeg husker s godt at vi lekte Amalies Jul og at en av oss skulle miste votten, akkurat som i julekalenderen som det ret ble vist p nrk. Vi var nissefar, nissemor og lille nisseungen. Og leken ble avbrutt fordi de mtte dra hjem. Egentlig s vet jeg ikke hvorfor jeg husker den dagen s godt. Men jeg vil tro at det er fordi det var en utrolig fin dag. Det er s fint tenke p, at en helt vanlig hverdag kan vre s fin at man husker den 17 r senere.

Det som er enda finere er at jeg fortsatt kan dele den historien med Elin. I gr var vi p julebord. Til bords satt seks venninner som har delt klasserom i minst tre r, p ungdomsskolen. To og to og to av oss som satt der har delt hele ti r i samme klasserom. Praten gikk lett og etterhvert kom vi inn p tema adventsbarnetv, og dermed Amalies Jul. Da fortalte jeg Elin om dagen som tydeligvis gjorde inntrykk p meg i positiv forstand. Det fine er at hun ogs husker den dagen godt. Det forsterker jo tanken min om at det var en fin hverdag. Det kunne dele en snn historie, nesten tjue r tilbake i tid og enda sitte rundt samme bord og fortsatt snakke om dagens hverdag sammen. Det er trygt, og det er godt. Jeg er s takknemlig for den flokken jeg har rundt meg. Det er jo de, alle som en, som bidrar til at jeg er den jeg er. De jeg deler gleder, sorger, hverdag, fest og ikke minst felles historie med. Det betyr alt.

Ikke vr et 1-tall p jorden. Bry deg om flokken din.sitat Per Fugelli. Jeg er enig.

God frjulstid!

Alt skr vra som det alltid har vri

I fjor gikk jeg p leting etter en flelse som aldri kom. Slike r da den riktige flelsen aldri kommer s er det fint at man har kjent p den tidligere r...for da kan man jo bare tenke tilbake p de episodene som ga julestemning...snn som her.

Det er en plass i landet, et hus i universet hvor "alt skr vra som det alltid har vri" til jul. Nemlig hemme. Juleplakater skal henge oppe, lysestaken med engler som plinger hrer like mye hjemme p julemiddagsbordet som ribba og julekrybba skal st der den alltid har sttt. Vi kan godt snakke litt om den julekrybba. Da jeg var lita sto den opp en stor ovn som vi aldri brukte. Jeg husker at tanta mi og jeg laget bakgrunn til den et r. Det var to store bl ark som vi limte gule stjerner p som vi hadde klippet ut selv. Etter det jeg kan erindre s kan man peke ut hvilke stjerner hvem av oss hadde klippet ut, men det er vel endel av sjarmen. Jeg var spent p hvor julekrybba skulle st det ret mamma bestemte seg for fjerne den ovnen julekrybba alltid sto p. Men heldigvis kom jeg hjem til jul og oppdaget at hun hadde plassert julekrybba p et bord i det hjrnet ovnen hadde vrt. Men var det ikke noe som manglet allikevel? Jeg sto og s p den, og alle delene var intakt....eller var de det? Jesusbarnet l i krybba si, Josef og Maria passet p, det var bde dyr og vise menn... Men hva var det jeg s? Det var bare en gjeter som passet p sauene? Det stemte ikke. Hvor var de to andre gjeterene? De jeg laget av eggekartong og filt i alle regnbuens farger i barnehagen.. Da jeg var lita falt det meg aldri inn at mamma hadde plassert de ved julekrybba bare fordi jeg hadde laget dem. N, s mange r etter har jeg jo tenkt den tanken...Men n hrer de hjemme der. Alt skr vra som det alltid har vri, og jeg hper gjeterene er p plass til jul.

Julemagien har allerede meldt seg i r. Jeg har hrt p julemusikk en stund allerede, og jobben min hjelper ogs p. For barn og jul hrer sammen. Jeg gleder meg med jubelrop til desember i barnehagen...og p hjemmebane. Her hjemme har vi jo allerede pyntet juletreet en gang. Det fant sted torsdag kveld 13. november. Litt tidlig, syns du? Det syns jeg ogs. Men har jeg ftt en plan i hodet blir det somregel snn...nesten.

I november i fjor prvde vi oss p et mislykket prosjekt her hjemme. Nemlig julekortfotografering. Ingen av bildene med hjemmestrikka nisselue p fjolla vr ble srlig vellykket, s da venninna mi som virkelig kan ta bilder spurte om vi ikke skulle ta julekortbilder en gang vi var p besk var svaret kort og greit JA. Hun hadde allerede en haug av ideer og fant frem bde det ene og det andre. Vi hengte opp et mrkt teppe til bakgrunn, jeg fikk p meg hel nissedrakt. Jeg slapp heldigvis unna nissemaska, men nisseskjegget mtte p. Fjolla fikk p seg en fin rd og hjemmestrikka dress og nisselue, og vi fikk heldigvis mange fine bilder velge mellom. I r fant jeg ut at jeg mtte da klare dette p egenhnd. En ide dukket opp i hodet, og snn skulle det bli, mente jeg. Litt forberedelse mtte til, for for f til noen bilder inns jeg at dette ikke kunne ta for lang tid. S p en torsdag kveld tok jeg turen ned i den skumle boden og hentet julekassene. Jeg satte opp juletreet. S kom jeg p at vi jo ikke har hatt annet juletre enn et bittelite ferdigpynta et tidligere r. Heldigvis har jeg kjpt julekuler som jeg har dekorert julebord og krukker med tidligere r, s jeg satte meg ned og tredde i trd i alle julekulene snn at de var klare til brukes p treet. Men for f stemningen p bildet jeg hadde sett for meg mtte jeg jo ha lys p treet. Endelig kom den til nytte, den enorme lyslenken jeg skaffet meg et r og som viste seg vre ubrukelig da jeg kom hjem etter handleturen. Den var ikke s ubrukelig allikevel, og plutselig ble det en god stemning i stua med lysende og glitrende juletre og rde julegardiner. Kvelden etter var det tid for julefotografering. Jeg hadde linet opp, gubben hadde ladet kamerabatteriet og fjolla var kledd opp i passende klr. Hun syns klrne var fine, men at hun skulle st stille og se p treet i stua? Alts, mamma hadde satt opp et tre i stua...og ikke minst hengt opp en haug med kuler som det blinket s fint i...og s skulle hun ikke dra ned de fra treet, hun skulle st og se p? Nei. Alternativet med at hun kunne holde i en vogn med gaver da, kanskje... Ja, det fungerte i to sekunder. Alts, har noen pakket inn en gave skal den vel pakkes opp? Og etter en stund var det absolutt morsomtste ta julekulene ned fra treet og lpe rundt i stua. Vi tok 70 bilder, og hadde to bilder velge i da vi skulle bestille julekort. De fleste var som flger:


Snn kan det g, da det ikke gr som planlagt. Jeg m jo si at jeg liker det snn. At man har en plan, men uansett om det blir som den eller ikke, s blir det alltid en arti historie.

N lurer jeg p hva fjolla etterhvert mener med at "Alt skr vra som det alltid har vri" for at det skal bli den riktige julestemningen. Kanskje jeg ogs m krype til korset og ha rosa,grnne,svarte og bl hyrder p marken om noen r og for all fremtid? Jeg hper mine gjetere str parat til passe p sauene til jul, hemme hos mamma. For i r skr je hemmat tell jul, og det gleder jeg meg til! ...og jeg gr og venter p at vi skal pynte treet for andre gang i r...

En liten kveldshistorie

<<ett r og fire mneder tilbake i tid.

Det var snart dags. Termindatoen nrmet seg med stormskritt, og jeg trstet meg med at det fra gammelt av betydde ulykke om alt var klart fr den nye verdensborgeren kom. For skruene til sprinkelsenga viste seg vre borte den dagen vi bestemte oss for sette den opp. Man fr hre og man kan lese mye og mangt om samsoving, og vi var fast bestemt p at vrt lille nurk skulle ha en egen seng, ja. Vi skulle ikke ligge p nler hver natt og vre redd for rulle over den lille bylten, og vi skulle heller ikke ha noe av at ungen vr hadde fast plass mellom oss i senga. Heldigvis fant vi skruene etter en stund med leting. Som med s mye annet her i huset hadde vi lagt de p en lur plass. Spr meg ikke hvorfor vi (antageligvis kan du lese: jeg) ans sokkeskuffen som en lur plass for skruene til sprinkelsenga, men det var n der de var, og fremtidsutsiktene var lyse for at vi kunne ha 90cm sove p hver selv etter familieforkelsen.

>>ett r og fire mneder frem i tid.

Jeg vkner med en arm og et bein dovnet bort etter at de har tilbragt natten p utsiden av senga. Resten av meg ligger som en stiv stokk langs kanten p senga. Jeg snur meg og ser at samboeren min om noen minutter antageligvis vkner p akkurat samme mte som meg, bare med motsatt arm og bein dovnet bort. I midten ligger ei frken og sover fornyd. Hun har beina godt plantet i ryggen p faren og hun har nettopp dratt armen sin til seg etter at jeg nesten la meg opp den da jeg skulle snu meg. At et menneske p tti centimeter kan ta s stor plass annet enn i hjertet hadde jeg nok aldri forestilt meg. Men hva gjr man ikke for noen timer eller minutters sammenhengende svn?

Kvelden i forvegen la hun seg og sov stt fra halv sju til ti. Klokka ti var hun klar for en ny dag, mens foreldrene snart var klare for en god natts svn. Jeg sto byd over sprinkelsenga og sang nattasang etter nattasang, jeg satt ved siden av senga med hnda gjennom sprinklene og sang nattasang etter nattasang...og to vidpne og vkne yne stirret p meg mens hun flirte og lo. Da jeg til slutt ga opp nattasangen og bare fortsatte stryke p henne reiste hun seg opp og sa klart ifra at hun var ferdig med nattesvnen. Jeg var veldig klar for min, s tok henne opp for prve lulle og lalle henne i svn. Om det fungerte denne gangen? Nei. Om hun ikke har vist srlig stor interesse for tallerkenhylla med bker p rommet sitt fr var det n dags. Hun akte seg bort fra meg og tok frem den ene boka etter den andre og bladde litt. Til slutt fant hun favorittboka: Albert berg. Hun tok den med seg og akte bort til hylla si. Reiste seg opp og dro ut og s p hver eneste bamse hun har i hylla og la de pent ned p gulvet. Hun plukket opp boka hun hadde tatt med seg og la den inn i hylla. Hun bladde om en side og mora hadde ikke sltt p lyset s hun mtte bye hodet godt inn for kunne se i boka si. Noen lysstrler fra gangen rakk antageligvis frem. For hun flira litt og sa "d" og pekte i boka fr hun bladde om til neste side, og sa "d" igjen. Dette gjentok hun for alle de fem sidene i boka.

Ok, tenkte jeg. Kanskje hun roer seg og vil sove om jeg leser litt for henne? Den gang ei. Hun fortsatte bare flire, peke og skravle og var tydeligvis ikke enig i at det var natta. Pappaen stakk hodet inn og sa at han gikk og la seg, og litt etter det s jeg p klokka igjen, og den hadde passert halv tolv. Jeg kjente p meg at jeg ogs var ganske moden for noen timers svn, s da endte det jo med at jeg tok med vesle fjolla inn p vrt rom. Der fortsatte hun showet med skravle, peke (les trykke hardt) p nesene vre, sette seg opp, ake seg rundt og flire og le. P ett eller annet tidspunkt sovnet vi alle tre. Og morgenen etter vknet jeg alts med bortdovnet arm og bein.

Jeg m innrmme at selv om jeg var aldri s trtt da jeg satt og fulgte med p hennes lille kveldsshow s var det en utrolig fin stund. Vel vitende om at det ikke var denriktigemten gjre det p, s var jeg jo med p det. Og det var fint. Om ikke vi to voksne fikk den beste svnen, s sov hun i alle fall godt. Det er ikke frste gangen hun har sovet mellom oss, men det er langt fra hver natt hun gjr det.

Jeg liker at livet inneholder fine stunder sammen, og dette var historien om en av mange i vr lille familie.

Hoi hvor det gr!

Ammetke er et kjent begrep. Jeg tror ikke p ammetke, jeg tror det kan kalles tilpasse-seg-smbarnsliv-tke. Selv etter at jeg hadde sluttet amme mtte jeg dobbeltsjekke at jeg hadde p bde genser og bukse fr jeg gikk ut dra hjemme. Det er nok lurt at jeg fortsetter med det. For n har det vist seg at den stressende hverdagen har innhentet selv oss. Vi som har snakket om at vi ikke skal la oss stresse...

For et par uker siden hadde veslefrkna noen reale hostekuler p natterstid. Hver hostekule begynte i det sekundet jeg hadde falt i svn. S da kan du kanskje tenke deg hvor mye svn jeg fikk den natta. En time sammenhengende tipper jeg at det ble tilsammen. Jeg sjelte meg gjennom en dag p jobb og jeg dro endelig for og hente fjolla i barnehagen. Jeg hentet henne, satte henne inn i bilstolen, festet beltet hennes mens jeg satt vedsidenav i baksetet og gikk s og satte meg i frersetet og forlot barnehagens parkeringsplass.

Vi hadde kjrt i nrmere en kilometer og mtte vr frste rundkjring. Jeg kjrte rundt den med forkjrsretten p min side, men en bil til hyre for meg valgte allikevel ligge p hornet. Han tuta helt vilt og jeg tenkte at "kjre vene slike hissige sjfrer alts.. kanskje han har ei fdende kone ved sin side og skal bort p riksen.." S kom jeg meg ut av rundkjringen og der mtte jeg jammen i meg enda en bil som l p tuta. Bilsjfren l her i tillegg over rattet sitt og pekte ivrig p meg. Jeg begynte ane at da to biler tuter p meg, og han siste i tillegg pekte p meg var det noe galt med bilen min. Jeg svingte derfor inn p nrmeste "lomme" og gikk ut av bilen. Umiddelbart s jeg hvorfor de hadde vrt s ivrig p tuta. Det l nemlig en rosa barnehagesekk p taket! "ops" tenkte jeg og plukket den ned. Det er jo helt utrolig at den har holdt seg p samme plass som jeg la den fr jeg satte meg inn for feste veslefrkna i bilstolen. Tusen takk til dere to greie bilister som varslet meg! Selv om jeg var oppgitt over dere med en gang, s snudde det fort til takknemlighet ;-)

I dag tidlig sto jeg opp med vesle fjolla etter at pappaen hennes hadde dratt p jobb. Vi trengte begge en dusj, s vi fikk dusja og vaska oss begge to. Jeg fikk kledd p oss og fikk i oss mat begge to. Fjolla ble levert i barnehagen og heldigvis var hun fortsatt blid da jeg gikk ut dra derfra. Jeg kom inn p jobb og fikk mange klemmer fra de sm barna "mine" der. Vi lekte bde ute og inne fr det var klart for samlingsstund. Barna trakk sangkort og vi sang og sang og sang..og s var det et barn som tok frem et bilde av en edderkopp. Vi satte i gang..Satte venstre tommelfinger og hyre pekefinger mot hverandre og de klatret oppover mens vi sang "Lille Petteredderkopp som klatret p min.." akkurat der traff fingrene mine hodet mitt. Jeg kjente det med en gang. I dag fikk balsamen virkelig virke i hret mitt. Hret som fingrene mine traff var nemlig litt klissete og hang i "remser" nedover. Jeg kunne ikke annet enn le.

Jeg tror rett og slett ikke at ammetke har noe med amming gjre. Jeg tror heller det handler om at man tilegner seg en ny livsstil og hverdag!

P andre siden av gjerdet

Det nye livet vrt hadde vart i nesten to uker. P morgenen var vi begge to med p levere vesle fjolla vr til en dag med lek sammen med hennes nye venner. Og for frste gang begynte hun grte da vi skulle g. Jeg er vant til vre p den andre siden av gjerdet i den situasjonen. Mange ganger har jeg sagt "det gr bra, mamma og pappa skal p jobben og s skal du vre her sammen med oss leke.. og s kommer mamma og pappa og henter deg igjen" og "Det gr bra, det gr fort over. Vi kan sende deg en melding om hvordan det gr om litt". N var det min tur til f hre det. Jeg sto p motsatt side av gjerdet. Jeg kjente at klumpen i magen kom, hendene mine stresset litt og jeg sa "detta gr bra, vi kommer og henter d etterp, ha det bra!" og s snudde jeg p helen og gikk ut dra med pappaen p slep.

For det er jo det rdet jeg gir, og som jeg er trygg p at er riktig da jeg er p jobb. Ikke dry tida ved levering. Det beste er at vi leverer henne, sier ha det og gr. Jeg fikk virkelig smake p hvordan det er vre p andre siden av gjerdet. Jeg vet at hun har det fint i barnehagen, det merker jeg jo bde p henne og p hva de voksne p avdelingen forteller oss om dagene hennes. Hun viser dem sitt sanne jeg og fornyd viser hun oss leker hun leker med da vi henter henne. En ny fase og en ny opplevelse - for oss alle tre.

"Jaaada ho skr binne i barnehagen da ho er litt over ret... i august.. det gr nok s bra s" har jeg med sindig tone sagt til flere som har spurt ilpet av sommeren. Jeg fikk rett, det har jo gtt veldig fint med vesle fjolla vr i barnehagen. Jeg har flt meg heldig denne siste tiden. Jeg vet hva som foregr i en barnehage. Jeg vet at de spiser mat ca klokka elleve og ca klokka to. Jeg vet at de har kompetente voksne som tar seg av barna, som leker med dem, som steller med dem og som vil deres beste. At de lrer barnet mitt kjenne fort fordi de har samme nske som meg, nemlig at barnet mitt skal trives i barnehagen. Nettopp av den grunnen at jeg vet mye om hva en barnehage er bestemte vi oss for at pappaen skulle f flge p frste tilvenningsdag.

Det har seg jo snn at man ikke alltid kan vre forberedt p alt. Det var en ting jeg ikke hadde tenkt p.

Dagen kom. Frste dag i barnehagen. Fr jeg dro p jobb var vesle fjolla pkledd, hadde sekk p ryggen og trillet gtralla inn p soverommet for vekke pappa'n. Jeg sto bak med trer i ynene. Det kjentes som et slags lynnedslag i meg. Som dere antageligvis har forsttt var jeg relativt avslappet til bde barnehagehverdagen og tilvenningsperioden som l foran oss. Men flelsen som slo ned i meg gikk rett inn i hjertet mitt. Min lille fjolle har p et blunk blitt "stor"! Livet gr alltid i faser, og hennes frste milepl var ndd. N innhentet plutselig hverdagen oss alle tre. Hun skal ut og mte nye mennesker og lre dem kjenne uten at vi er tilstede - hele tiden. Hun som traska av grde med gtralla og sekk p ryggen sto, uten helt vre klar over det selv, foran sitt frste mte med verden uten mamma eller pappa vedsiden av hvert minutt. Rent egoistisk sett som forelder kjenner jeg p flelsen av at det er s rart. Vi blir jo hver dag fortalt hva hun har gjort og vrt med p, og hvem hun har vrt med. Men vi har ikke vrt der da det skjer. Vi har ikke sett p og ikke vrt tilstede i yeblikkene.

P min kjente side av gjerdet har jeg tenkt to tanker ganske ofte. Det ene er "Hm..de virker ikke som de er s interessert i det vi forteller om dagen.. de er mest opptatt av hvor mye mat det er igjen i matboksen fremfor det jeg forteller...det er jo litt rart" og det andre har vrt "Vil de ikke bare komme inn og gi barnet sitt en klem og si hei her er jeg n skal vi hjem..n da de kommer for hente". Jeg har tenkt at de har lengtet etter barnet sitt hele dagen, s hvorfor vil de ikke bare forte seg hente barnet sitt med en eneste gang de kommer inn dra? N str jeg ogs p den andre siden av gjerdet, og jeg har besvart sprsmlene mine selv. Allerede frste dagen ble de sprsmlene besvart - av meg selv.

Da man ikke er der i alle de fine og kanskje de vanskelige yeblikkene s klarer man ikke helt f med seg all informasjonen. Man fr med seg at hun har spist godt, sovet godt og at hun kanskje har vrt med p en eller annen aktivitet. Og s er man kanskje mest opptatt av komme seg hjem s man fr starte p middagen snn at man kan f litt tid sammen med barnet sitt fr det skal legge seg. Man vil jo ha den lille tiden som er igjen av dagen sammen. Men som forelder tar man seg ogs ofte tid til stoppe opp p hjrnet for titte inn p avdelingen bare for se barnet sitt i selskap med sine nye venner. For en liten stund vre flue p veggen. P den mten fr man kanskje med seg ett og annet av de yeblikkene man gr glipp av da man er p jobb. Det er ganske fint, det ogs.

Jeg har fortsatt samme nske for fjolla mi som jeg hadde da hun kom til verden. At hun skal bli ei sosial lita frken og etterhvert ei sosial stor frken. Jeg hper hun kan f seg mange gode venner i barnehagen. S langt ser det lovende ut. Barnehagelivet er fint det, bde p den ene og den andre siden av gjerdet, egentlig! :-)

1 r

Det var s varmt at bde byen og jeg nesten kokte. Jeg sto byd med armene over rekkverket p verandaen. Kulemagen som hang tungt ned under meg laget en real svai i ryggen min. Det var fire dager etter termindatoen og jeg grein. Det var over et dgn siden jeg hadde kjent noe liv i magen. Jeg sto byd og hulket s trene traff verandagulvet med plask og mellom hulkene prvde jeg forklarte jordmora p sykehuset at jeg hadde drukket mange glass med iskald saft uten at det hadde noen innvirkning p livet i magen. Overbevist om at den angstrivende tanken jeg hadde gtt med i seks mneder hadde blitt realitet, dro vi til sykehuset. Noen timer etter dro vi lettet hjem og la oss, de fant hjerterytmen hennes raskt.

Formiddagen etter kom du, og plutselig var vi en familie p tre.


Hvis jeg kjenner etter kan jeg huske hvordan det fltes ligge og bare se p deg de frste dagene. Jeg husker ogs svrt godt de timene jeg l p overvkningen. Jeg visste at jeg burde sove, men jeg bare klarte det ikke. Jeg hadde jo blitt mamma, for aller frste gang! Det eneste jeg klarte tenke p var at jeg snart skulle f vre med den lille jenta vr som hadde kommet til verden.

Stuebordet vrt er helt reint. Det har et totalt fravr av duker, lysestaker, serviettholder, blader, penner, glass og ellers alt som har pleid samle seg bde opp og p hylla under. Du gr nemlig runde p runde, p runde p runde - p runde. Gjerne hele dagen om du fr. Hvis du kommer til f ye p en "fruktsmootiepose" p ene enden av bordet er du ikke sein om travle deg dit. Du tar styrkedrikken din p en-to-tre og traver videre rundt. Du kommer deg fra bordet og bort til sofaen og videre derfra om det er noe sttte seg til. Boms, sier det innimellom og du blir sittende p gulvet. Tydelig skuffet over deg selv kjefter du litt fr du plutselig finner noe annet interessant rett ved siden av deg.

Det er s moro se hvor nyskjerrig du er p omgivelsene. At du ser muligheter foran begrensninger er til tider tydelig. Jeg har iherdig ligget p gulvet et lite stykke foran deg og lokket med en av favorittlekene dine, mens du bare har tittet p meg med et blikk som sier "Tror du jeg gidder prve krype meg frem til deg der, jeg har jo denne fine leken her!" Og s har du begynt plukke p og leke med en leke ved siden av deg som du aldri har vist interesse for tidligere.

Rundt psketider satt du stolt i tripptrappen din og strakte arma s hyt opp i vret som du klarte hver gang vi spurte deg hvor stor du var. Samtlige venner og familiemedlemmer spurte deg hele pskeferien om hvor stor du var, og til slutt tror jeg nesten at du gikk lei. S det ble med halvhjerta forsk etterhvert. Det s til slutt ut som at du viste oss hvor sterk du var, i stedenfor hvor stor du var. S etter at vi hadde spurt deg hvor sterk du var flekset du armene dine litt fremover og tok i s du ble helt rd i toppen! S sterk er du faktisk! :-)

"Ha'faaaa" hrte jeg og tittet inn i stua hvor ei lita hnd strakte seg opp mot meg. Den frste uka tilbake i jobb var over for min del, og det vil si at pappaen hadde vrt hjemme i akkurat en uke. De to hjemmevrende hadde hatt et intensivt kurs den uka. Nemlig lre seg "High Five!" Kurset var besttt, og n "Ha'faaaa'er" du med alle du mter, hvis du selv finner det for godt at du vil gjre det da, selvflgelig.

Det var s varmt at bde vi og resten av det lille tettstedet omtrent kokte. Gradestokken hadde nok ikke vist under 20 varmegrader p hele natta, og da du begynte skravle med bamsen din p morgenkvisten kjente jeg at det hadde vrt en natt med drlig svn. Pappaen din hjalp deg opp s du fikk tak i kanten p reisesenga og sto stolt og tittet over kanten. ynene mine var smale, og det var s vidt jeg skimtet noe gjennom de trtte gluggene mine. "Hallooo", sa jeg bare til deg. Du strlte opp med det fineste smilet jeg vet. Stolt tok du hnda opp til ret og svarte: "Aloooo". Man klarer ikke vre morgengretten da man mtes med slike smil og hendelser.

Eller etter tropenatta og "telefonsamtalen" vi hadde p morgenkvisten, da kom vi ut p kjkkenet hvor du og venninna di ble satt i hver deres stol inntil frokostbordet og dere bare s p hverandre og fniste sammen. Det gjr et mammahjerte s utrolig stolt og glad.

Tenk det, at i helga skal vi feire din aller frste bursdag! <3

Kjolen som krympet i skapet

rets sommerferie str for tur!

Jeg hadde pakket ferdig kofferten til veslefrkna og min egen sto for tur. Jeg fant frem de aller fleste plaggene jeg hadde planlagt pakke. Denne koffertpakkinga har jeg nemlig planlagt en stund. Vi bestilte denne ferieturen i vinter, og vi reiser sammen med en vennefamilie. Venninna mi og jeg har hele vren snakket om hva vi skal ha med og p bde oss selv og barna den ene sommerferieuka. Tidligere i vr var vi ogs en tur innom et kjpesenter sammen, og vi fant oss hver vr sommerkjole som vi spanderte p oss selv. "For den kan vi jo bruke p ferieturen vr!" Jeg m innrmme at jeg har brukt kjolen litt i smug n fr ferieturen ogs, fordi det har jo vrt s knallfint vr i juni! Det skulle vise seg vre lurt...for hvem vet hva som skjer med plagg som ligger i skapet!

Da jeg hadde lagt nedi de fleste plaggene i kofferten kom jeg plutselig p den kjolen og fant den igjen, klar til legge den ned i kofferten... Men det var da merkelig s liten den egentlig var? Jeg tok en kjapp titt p lappen i nakken... S for small! Dere som kjenner meg vet at jeg ikke akkurat er en typisk S for Small! Selv om jeg syns den s liten ut, tenkte jeg at jeg mtte prve den p i tifelle den var feilmerket fra produsenten. Samboeren min trodde det var en topp og ikke en kjole...s da kunne vi jo raskt konstantere at den ikke var feilmerket fra produsenten... S n har jeg alts en hvit- og svartstripete sommerkjole i strrelse small.

Jeg har mer enn en gang vasket et plagg p litt for hy temperatur i vaskemaskina, da har jeg ogs ftt plagg som er for sm til min kropp... men at vaskemaskinen ogs korrigerer strrelsen p plagget? Ikke vrt borti fr.. Mange snakker ogs om at bunader og andre plagg man ikke bruker s ofte krymper i skapet... Jeg har hele tiden glist av det og syns det har vrt en vittig kommentar til at man kanskje har kost seg litt siden sist man brukte det plagget. Men n.. n tror jeg faktisk det har skjedd!

Hvis du som leser dette n sitter og fler at du svmmer i den hvit- og svartstripete sommerkjolen din, s kan det hende du blir skuffet nr du leser p merkelappen i nakken...Du har nok ikke gtt ned s mye i cm som du kanskje trodde... For det kan hende vi har bytta kjoler, uten at vi vet at det har skjedd! N hper jeg at kjolen blir i riktig strrelse for kroppen min igjen i kofferten p vei til feriedestinasjonen!

...og heldigvis for meg s fikk jeg igjen p skatten i r, og da gikk jeg bananas p kjoleshopping! S jeg har et par andre kjoler bruke....S ferietur blir det uansett!

Betongsofa som kjkkentram

Noe av blodet som suser i rene mine er innvandrer-blod. Det er i grunn en underdrivelse si at det er noe av blodet. For det er vel okring 75 prosent hvis man ser p slektstreet mitt. Jeg er alltid p farten...og det skylder jeg p dette blodsrelaterte forholdet mitt til de dype skoger for. Finneblodet.

Her en kveld fikk jeg ogs erfart at blodet som suser i rene mine pvirker en annen del av meg ogs. Jeg liker sitte og grave litt lenger inn i mitt tidvise melankolske og dype sinn. Helt alene kan jeg sitte og reflektere over samtaler, relasjoner, tanker og allerede forfattede ord som skaper magi.

Jeg var hjemme alene og var ikke helt i humr til vre nettopp det, alene. Selskap var det jeg trengte. Frst prvde jeg skru p radioen, som pleier vre mitt beste selskap da jeg rusler rundt her alene hjemme. Der var det fotballsending. Det appelerte ikke til meg akkurat da. S jeg satte p tv'en. Der var det tilfeldigvis et program som gjorde at jeg ble sittende helt klistret til tv'en. Det var et program som hyllet den store dikteren fra de dype skoger, nemlig Hans Brli.

Plutselig flte jeg p melankolien i meg. Jeg flte meg nesten dypere enn de grnne granskogene jeg sokner til. Jeg syns det er s vakkert med dikt. Det er s imponerende slik Hans Brli klarte sette sammen noen f, men velvalgte, ord for f frem nydelige tolkninger av de store flelsene.



I kveld har jeg sittet ute p en betongsofa med fargerike lykter, fargerike stoler og fargerike plastikkblomster sammen med en av de mest fargerike personene jeg omgs. Vi surret oss inn i utallige temaer og jeg kjente p s mange flelser. En fantastisk junikveld som har gitt meg s mye. Vi sto med beina p jorda, men hadde hugu i himmel'n, som 'n Brli har sagt selv. Jeg er s takknemlig for slike stunder. Selv om vi satt s midt i bygryta som man kan komme, s langt fra de dype skoger som det gr an...s fungerte betongsofaen som kjkkentram i kveld...

Vi sitter i slrbl junikveld
og svaler oss ute p trammen.
Og alt vi ser har dobbelt liv,
fordi vi sanser det sammen.

Se - Skogsjen ligger og skinner rdt
av sunkne solefalls-riker.
Og balnkt som en ting av gammelt slv
er skriket som lomen skriker.

Og heggen ved grinda brenner s stilt
av nykveikte blomsterkvaster.
N skjelver de kvitt i et pust av vind,
- det er som om noe haster...

, flytt deg nrmere inntil meg
her p kjkkentrammen!
Den er s svimlende kort den stund
vi mennesker er sammen.
-Hans Brli

Takk.

Hvordan vi fr det til?

"Hvordan fr dere til det, egentlig?" Dette sprsmlet fikk veninna mi. Hun hadde nettopp fortalt noe fra turen vr til Kbenhavn. To smbarnsmdre og to sm babyer p 3-4 mneder p cruise! "Jo, de henger med og det er jo hva man gjr det til", svarte venninna mi.

Vi mttes i Mari-tid, som jeg liker kalle det. Mari-tid tilsvarer et par, tre, fire dusin minutter fr alle andre hadde mtt opp til en avtale. Etter en liten matbit/slurk pakket vi bilen - full. Frst to babyer med tilhrende stoler stoler inn i baksetet, s en og en halv barnevogn i bagasjen, en voksen og en halv barnevogn i passasjersetet, resten av bagasjen p gulvet i baksetet - og jeg med kortest bein i frersetet. Ja, det var et litt av et syn. Et n-koser-vi-oss-moment for instagram var det, men vi lot vre forevige det der. Vi kom oss til kaia i Mari-tid og kom oss ombord p bten.

Lugaren vr ble umiddelbart forvandlet om til en labyrint. Vi gikk ut og inn p tur over, under og forbi vogner og bagasje fr vi fant ut at vi skulle f oss en matbit. Min lille frken var litt irritert, og jeg vet enda ikke helt hvorfor. (Kanskje det var fordi faren hadde satt ned foten fr vi dro og beordret at hun ikke skulle f vre p disco lenger enn til klokka sju?) Etter kort tid roet hun seg og sovnet stt i vognen sin. Vi satte oss ned p det eneste stedet det var pen matservering og spiste et bedre mltid. Mltidet ble dog fortrt i rekordfart grunnet en eldre dame uten respekt for sovende babyer. Man skal vel aldri vekke en baby som sover? Jeg trodde det var almenn viten. Tok feil.

Kvelden gikk med til skravling, ei lita frken som sov med armene rett til vrs og ei frken som viste at hun kunne trke seg selv med serviett. I tillegg viste hun oss diverse dansemoves hun sikkert kunne tenkt seg bruke p dansegulvet p diskoteket, men med en sovende venninne ble det lite med discodans!

Vi var vel av de f ombord p bten som var klare for Kbenhavn lenge fr vekke-meldingen kom over hytaleranlegget, og vi kom oss ut av bten, ombord p bussen til sentrum og tuslet rundt i de fine sentrumsgatene. Noen utfordringer er det jo med barnevogn i slike handlegater, det er trapper meg her - og kun lov sitte ute meg der. Men det er da inget hinder? kose seg klarer man uansett - det er jo bare hva man gjr det til! Mette barn er glade barn og mette foreldre er glade foreldre.

Grunnen til at de gladelig deler ut gratis turer med disse btene er vel fordi de vil fylle opp lugarene og regner med at de vil tjene godt p alt gratispassasjerene bruker inne p bten? De lurte ikke oss!Med grsdagens middag friskt i minnet tok vi med oss take away-middag fra sentrum inn p bten, og vi gikk hver vr kjappe tur innom taxfreen mens den andre passet p begge babyene p lugaren. Etter klokka halv sju var alle ifrt pysjamas, lugaren hadde en dunkel belysning, to sm babyer sov - den ene med arma rett til vrs og den andre med beina rett til vrs, og med den durende btlyden som bakgrunnsmusikk fikk vi mdrene lst verdensproblemer over hver vr colaboks, lukseris (og mer eller heller mindre lunken) take-awaymiddag og pose med smgodt. Morgenen etter var vi vel hjemme i Norge igjen etter en utrolig koselig og fin tur!

Hvordan vi fr det til? Med litt is i magen og lsningsorienterte hoder, mye omsorg for bde hverandre som mdre og for begge babyene som er med p tur, eventyrlyst og et motto som "alt gr" fr vi det til! Den skolerte delen av meg har prvd stille meg det belrende sprsmlet "blir ikke veslefrkna di stresset av at du tar henne med ut p disse eventyrene?" Men jeg svarer meg selv med, og fr til stadighet bekreftet, at hun trives s lenge jeg trives. S lenge hun fr maten hun trenger, svnen hun trenger, kosen og omsorgen hun trenger... s blir hun faktisk et sosialt barn av disse eventyrene! Hun er vant til omgs forskjellige mennesker og vet at mammaen aldri er langt unna. Jeg ser, og andre ser og kommenterer, at veslefrkna mi virker s trygg og tilfreds. Og det er noen av mine nsker for mitt barn, at hun skal vre trygg og tilfreds.

Om en dry ukes tid skal vi utforske et nytt cruiseskip og en ny by! Denne gangen skal fedrene f vre med p moroa ogs! Har hrt rykter om at de har billig barneutstyr der!
Ready, set, go!

Ut p tur, aldri sur!

I vinter tok noen freidige gjester seg til rette i kjellerboden vr. Jeg var sjeleglad for at de valgte ta seg inn i boden og ikke inn i selve leiligheten vr. For det m vre en utrolig ekkel flelse - at noen helt ukjente, og helt sikkert ekle, mennesker har vrt og snoket i private ting der man selv bor. Det er i aller hyeste grad private ting man oppbevarer i en kjellerbod ogs, men det begrenser seg stort sett til ski, bildekk, halvfulle malingsspann og man lever ikke akkurat i boden. Frst s det kun ut som de hadde rotet noe voldsomt der inne. Men etter noen dager ble det plutselig ganske mange kuldegrader ute og jeg gikk ned for hente dunparkasen min. Da oppdaget jeg at de hadde forsynt seg litt allikevel. Alle vinterklrne vre var borte, og vi dro av sted og fikk handlet inn nytt. Da viste det seg at man fikk en gratistur til Kiel i to dgn hvis man handlet for s-s mye p sportsbutikken.

Jeg tok gladelig imot gavekortet, og vi inviterte med oss et vennepar og deres barn p tur ogs, s n blir det bttur p oss smbarnsfamilier! Vi skal tilbringe tte timer i Kiel, og i lpet av de tte timene er eneste gyldige legitimasjon pass. Greit nok for oss voksne som allerede har det, men babyene m ogs ha pass. Jeg er ofte (les: alltid) ute i god tid og tenkte at det var lurt ordne pass med det samme. Da er vi i alle fall sikre p at ingen skal tro vi har kidnappet med oss en baby til Kiel i tte timer. S i gr dro vi av sted til byens sentrum. Der politihuset ligger.

Vi gikk til tbanen og satte oss p den. Frkna var vken p tbanen for frste gang, noe jeg tror hun syns var kjempespennende! Det var jo s mye lyder og mange nye folk se p! Hun skravlet litt med en mann som verken forsto eller snakket norsk, kikket rart ut av vinduet da vi plutselig var over bakken og det ble lyst igjen, hun snudde seg og tittet rundt og rundt for f studert de aller fleste som var med p tbaneturen. Omsider kom vi oss av, og jeg fant diskret frem gps p mobilen for ikke g meg vill der nede i bygryta.

Etter at vi hadde vrt innom en kiosk og kjpt litt drikke kom jeg plutselig til legge merke til at det var veldig tomt under vogna! Vi hadde det jo egentlig ikke s travelt p morgenen, men jeg hadde tydeligvis vrt litt stressa akkurat i det vi forlot leiligheten, for stellebagen sto igjen i gangen hjemme! Og jeg som trodde jeg begynte bli en erfaren smbarnsmor med det meste p stell? Jeg slo meg til ro med at det umulig kunne ta s lang tid f bestilt et pass til en baby p en mandags formiddag, s vi fortsatte i retningen gpsen hadde sendt oss. Etter at frkna hadde ftt studert alle kjoler og gevanter som glitret i butikkvinduene og vi hadde strebet oss gjennom grupper med folk som sto i klynger fant vi til slutt frem til politihuset.

Jeg trakk en klapp. Det var bare 80 foran oss i ken. Dette gr nok helt sikkert radig, tenkte optimisten i meg. Vi trillet bort til fotoboksene og jeg leste bruksanvisningen nye for at billedtagningen ikke skulle ta for lang tid. Men f til et godt passbilde er ikke bare-bare. Jeg satte meg p taburetten og satte frkna mi p fanget. Hun s rett inn p bildet av seg selv og gransket det hun s. Dette gr jo som en lek!, tenkte optimisten i meg. Jeg trykket p knappen og en alvorlig frken ble avbildet. Det var da bare som sren at jeg ikke hadde klart strekke halsen opp som en giraff. For bak den ste, men alvorlige frkna ruvet min dobbelthake. Det sto jo klart og tydelig i bruksanvisningen at andre enn barnet ikke skulle synes p bildet.

P forhnd hadde jeg fryktet at fotomodellen jeg hadde med meg bare skulle fjase og ikke klare se rett i kamera, men s var det alts dobbelthaka til mora som ble problemet. Lettere oppgitt over meg selv ble jeg enda litt mer oppgitt da jeg selvflgelig klarte trykke p print-knappen istedenfor prv-igjen-knappen. S vi mtte vente, og ut kom fire bilder av en alvorlig frken og dobbelthaka til mor. Mens jeg ventet fant jeg en hvit firkantet skjerm inne i fotoboksen. Hadde det vrt noen som s meg bak forhenget hadde de sikkert sett en stor lyspre over hodet mitt, for jeg tenkte aha! og satte meg ned igjen med frkna p fanget.

Har du noen gang prvd sitte stille p en taburett samtidig som du holder i en ti kilos baby som vrir seg i alle kanter, som skal prve trykke p alle knappene som lyser, samtidig som du holder en hvit stor firkantet skjerm imellom deg og babyen? Optimisten i meg begynte falme. Frkna hadde jo allerede studert ferdig babyen i kamera, s den var ikke like spennende lenger! De lysende knappene som hun hadde oppdaget derimot, de var spennende! Etter mye om og men og litt "Bblillelam" i rekordfart fikk jeg henne til se p babyen i kameraet, og hun smilte som en liten luring, men s fort jeg skulle trykke p knappen som tok bildet oppdaget hun knappene p nytt... Til slutt fikk jeg trykket p knappen som tok bildet samtidig som hun s i kamera. Selv om hun helst skulle ha munnen lukket p bildet og tommelen min syntes ved magen hennes tenkte jeg at etter s mye strev s fikk bildet vre bra nok.

Vi gikk ut igjen og satte oss. Optimisten i meg hadde tenkt at dette mtte g radig og at det sikkert snart var vr tur. Jeg tok grundig feil. Optimisten var long gone og s satt vi der da. Det var heldigvis veldig mange spennende mennesker studere for veslefrkna. Jeg satt og tenkte p at jeg var glad hun hadde spist veldig mye til frokost den dagen, for da holdt det litt lenger til neste mltid. Etter at det hadde gtt en time og vi hadde rykket kun tte plasser frem i ken tok vi oss en tur ut.

Jeg trillet og trillet rundt i parken der. Tenkte at jo flere runder jeg gikk jo nrmere kom vi skranken. Jeg gikk ogs og ventet p f se Benny og Kjell vente p Egon som skulle komme ut med nok en god plan fra fengselet der. Det var ingen se og det er jo ikke s rart, for de legger jo sikkert mange lure planer der de er oppe i himmelen. Men hvitveisene blomstret s fint og sola skinte s godt. S en fin trilletur og en dupp senere var det n bare tretti foran oss i k!

Etter enda litt venting og skravling med en liten gutt og hans mamma var det endelig vr tur. Skjemaet tok maks fire minutter fylle ut og bildet ble godkjent selv med tommelen til mor synlig og veslefrkna med pen munn. Vips var vi ferdige. Vi smlp tilbake til tbanen og fikk en god trimtur hjem. Jammen var jeg glad da vi kom hjem og det tror jeg veslefrkna var ogs. For etter en god porsjon mat og ren bleie sovnet hun godt og drmte sikkert om glitter og gevanter hun hadde studert store deler av dagen.

At s mange skal ha pass en mandag formiddag syns jeg er rart, og det aner meg at det ikke er kun mandags morgener det er spass med k der nede?S til alle som skal fornye passet sitt her i byen anbefaler jeg en dag totalt blottet for planer, og det gjr ikke noe om du ikke rekker kjpe med deg en kaffekopp p tur til politihuset, for du har jammen i meg god tid til g kjpe deg en kaffe mens du venter!

Les mer i arkivet Desember 2017 November 2017 September 2017
Mari

Mari

30, Oslo

Hei! Her kan du lese om noen av mine sm og store tanker. Hper de kan underholde deg litt!

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker