Mamma som statsminister

Hun hadde forstått at dette var en viktig tur ut, det så man tydelig. For hun hadde valgt støvlene fremfor joggeskoene med litt kranglete borrelås. Jakka hang også halvveis på. "Nå skal vi til valglokalet her borte på skolen og stemme fordi det er valgdag", fortsatte jeg samtalen med henne som vi hadde startet ikke i leiligheten.

"Hva velger man da?" Spurte hun. "Man stemmer på det man syns er best for sitt liv i Norge, og velger hvem som skal bli statsminister og bestemme mest i Norge". Hun stoppet opp midt i kappløpet bort for å trykke på heisknappen. Jeg kunne se sammensuriumet av tanker som fløy rundt inni hodet hennes. Selvanalyserende som jeg kan være tenkte jeg at min setning hadde vært altfor lang og surrete for en liten fireåring. Jeg forkortet setningen min og supplementerte den forrige setningen "alle voksne i Norge skal få være med og bestemme hvem som blir statsminister." Tankene hennes fortsatte å surre på høygir. Jakka hun hadde slengt på seg i farten falt halvveis av i dét hun snudde seg rundt for å fortelle meg noe fra tankene sine. Hun så på meg med oppspilte øyne "da får vi se da vi kommer til valglokalet hvem vi velger, da", sa hun. 

Hun rettet opp jakka og før jeg rakk og tenke ferdig tanken om at jeg nok burde forberedt henne bedre på at hun ikke fikk være med å velge statsminister sa hun "tror du de velger deg som statsminister, mamma?" 

Nå så jeg plutselig veldig tydelige bilder inni mitt hode fra tankesurret hennes. Hun hadde jo selvfølgelig ingen forutsetning for å forstå hvordan dette foregår, for ved forrige stortingsvalg var hun ca 1,5 måneder gammel. Kanskje hun så for seg at alle som kom til valglokalet stilte seg på rekke, også skulle en av de i rekka velges? Fra en fireårings perspektiv så er det jo oftest voksne som bestemmer, og hvem er det som bestemmer mye i hennes liv? Jo, mamma. Og hvor stor er en fireårings verden? Jo for henne er den ca så stor som mellom Grefsen og Torshov, noen ganger strekker den seg til Solør, Finnskogen og Folldal. Men det er omtrent det livet er i areal. Så hvorfor skulle ikke statsministerposten dekkes av noen fra vårt nærområde? 

Jeg har en storebror, eller egentlig storefetter da, som er over gjennomsnittet politisk aktiv. Denne historien delte jeg med ham, og han kom også med et veldig godt poeng sett fra fireåringsperspektivet. "Hun har skjønt et viktig prinsipp. Blir du valgt er du nødt til å stille, til og med om mot egen vilje og overbevisning", sa han. Det er jo noe i det, det er en nær sammenligning ved å være statsminister for moderlandet og å være mamma i en familie. Man gir jernet, svelger noen kameler og går utenom og forbi seg selv i blant. 

Heldigvis ble ikke jeg valgt til statsministerposten i år. Skjønner ikke det helt? Der jeg sto i kø til valgavlukket i oversized regnjakke, støvler til knærne, bustete hår etter jobb (du vet sånn det ser ut da man kan ta inn radio fra både Kina og Zambia på samme tid) og mysende øyne på grunn av tidenes hodepine... Men jeg utførte borgerplikten min. Om jeg fikk valgønsket mitt innfridd, det er jo hemmelig. Men jeg kan jo si såpass at jeg kanskje burde gjort meg litt mer flid med mitt ytre før jeg dro til valglokalet. Kanskje jeg hadde fått sjansen til å bli statsminister? 

I så fall skulle jeg satsa innmari mye på barna. De som lærer så utrolig mye nyttig via leken sin. Tenk for et løsningsorientert, kreativt og nytenkende samfunn vi kunne levd i, om de fikk leke lenger enn de får lov i dagens system. 

Den lille bygda med det store hjertet

Jeg har de siste sju årene levd som bydame. Det er absolutt å anbefale, og det er ikke så verst å være bonde i by'n. Noe jeg trodde før, jeg trodde nemlig det var det aller verste jeg kunne utsette meg selv for. At det ikke var noe for meg. Så feil kan man ta, så jeg er veldig glad for at jeg gikk imot meg selv og fikk litt videre syn på hva som kan være det verste jeg kan utsette meg selv for. Dette kan jeg komme tilbake senere.

Nå er jeg bydame, her jeg tar trikken jevnlig, her jeg har et bredt kulturliv å boltre meg i, her jeg jobber i barnehage uten tilhørende gapahuk, men med utrolig mange spennende turdestinasjoner, og her bor jeg i høybokk. Selv om jeg lever sånn nå har jeg fortsatt røtter en plass et godt stykke utenfor Sinsenkrysset. Røtter som ikke fløtter. Så heldig er jeg faktisk at jeg har røtter i to bygder på en gang. Du kan kanskje si at jeg har festet røttene mine med ett bein i hver bygd. Hver av disse bygdene er forskjellige, tross at de er like. Da det er snakk om bygda viser man ofte til alt område utenfor bygrenser, og det er for så vidt sant. Man er enten bybarn eller bygdeunge. "De på bygda er slik og sånn", "dessa bifælka innafær..." sier man. Vi generaliserer, deler og skaper skiller. Akkurat som vi gjør på andre arenaer i samfunnet. Jeg lurer ofte på hvorfor vi ofte ønsker å gjøre oss bedre enn noen andre? Hvorfor noen tenker at å rakke ned på noen vil gjøre dem selv eller det de brenner for bedre av den grunn? Hvorfor noen tenker at verden blir bedre av å være oss og dem i stedefor vi? Cant we all just get a long? Og bli enige om å være uenige og heller kjempe for det vi tror på og står for, uten å rakke ned på noen andre og deres liv og meninger? Vi må jo huske på at vi til sammen i landet vårt er ganske få sett i verdenssammenheng. Hva har vi å tjene på at naboen kan bli så innmari skummel?

Da det kommer til disse bygdene jeg har røtter i har de nok mange fellesnevnere, også fordi de ligger nære geografisk sett. Men noen forskjeller er det. Dialektene er både like og ulike på samme tid, de er preget av det svenske språket begge to. Den ene bygda er meget mer befolket enn den andre. Men de har omtrent like mye skog og like mange sjøer, da. Den ene har nærbutikk, den andre har det ikke. De har begge engasjerte folk som brenner for bygda si. Og det er akkurat dette sistnevnte punktet som fascinerer meg. 

Fulgte du med på tvprogrammet Sommeråpent i sommer? Toget tutet og kjørte frem og tilbake på landets jernbaner. Folk sto glade på sidelinja og veivet med flagg, folk møtte opp på stasjoner om sendingen varte i to timer eller to minutter derfra. Bygder og byer fikk vist seg frem. Det er ganske flott! Vi deltok på arrangementet i den ene bygda mi. Det var dramatisert vikingetid, kortreist mat ble solgt, kakebakeren hadde bakt en stor kake og det var utstillinger av både traktorer og miniatyrtog. Helt ærlig var vi der aller mest for å møte Fantorangen, og det fikk vi også, til stor jubel i heimen. Poenget mitt er at det er ganske rørende faktisk, å se alt engasjementet og stoltheten for eget sted. Folk heiste flagg på gårdsplassen sin og sto på taket av lysthuset sitt langs elva og veivet med flagget for å bevise at det fortsatt bor folk på bygda! Flott!

I bygda der den andre foten min står med sine røtter, der går det ingen jernbane igjennom, det er stort sett bare den svarte asfaltåren som går fra byen og over til söta bror som er gjennomfartsåren. Mange, mange folk har nok kjørt forbi den lille grenda og ikke helt lagt merke til den. Det er ikke så rart, for den er ikke så stor. Men den er nydelig på sin måte. Grenda bærer på mange fine minner fra varme sommerdager med både sol og tordenvær, samt minner fra iskalde vinterdager med snø. Man får god tid til å planlegge, fundere, tenke etter og slappe av med bjørke- og granskogsus som eneste «støyende» lyd. Det hender man hører ei rødningssag, en gressklipper eller en motorsag også, da. Eller en fuglesang eller ti, men elgen, den verken ser eller hører man så ofte der lenger. Men du vet en sånn plass hvor man bare puster dypt inn med nesa, langt ned i magen og ut igjen med munnen i det man setter sine føtter der? Der er det.

På sensommeren deltok min familie og jeg på en grendedag der. En dag med grendas fellesskap i fokus. Det er ganske godt gjort å få over 100 prosent i oppmøte på arrangementer. Men det klarer de, hvis vi ser på antall mennesker som er fastboende der. For det er nemlig ikke bare de fastboende som er engasjert i fellesskapet der. Hyttefolket, barn, barnebarn og til og med onkelbarn av fastboende og hyttefolk stiller opp. Noen ordner i stand koldtbord til frokost, sånn at alle samles på felles frokost på samfunnshuset, før noen drar hjem igjen, noen kaster hestesko eller støvler som i gamledager, noen spiser seg stappmette på vafler, noen er med og baker steinovnsbakt brød i den gamle badstua på likt vis som de gjorde den gangen finnene innvandret dit. En trubadur synger om kapp med trærne, og noen danser på gårdsplassen. På kvelden er det kulturkveld med lokale innslag av folk fra nærmiljøet. Til slutt er det loddtrekning og fruktkurven deles ut til en heldig vinner.

Hva skal til for at folk stiller opp på en slik dag? Jeg tror at den eneste drivkraften for å få folk med er å være et inkluderende fellesskap. Det er ikke sånn at det eneste arrangementet i grenda er denne dagen jeg skrev om. De har arrangementer gjennom hele året, både juleverksted, julebord og vinteraktivitetsdag også. I denne lille grenda får de til og med til å møtes hver onsdag i sommerhalvåret for kaffeslabberas på et fast sted utendørs. Bare for å skravle sammen. Det er jo absolutt en god måte å ta vare på hverandre på.

Det er så fint at nettopp små grender får til dette. Det gjør liv laga. De som bor der er ganske avhengig av å holde sammen i det samfunnet de lever i. Det er mer selvfølgelig at de tar vare på hverandre da de er få, selv om behovet kanskje er vel så stort i større samfunnslag. I disse små bygdene, eller grendene, bor det mange «nabokjerringer» og «nabogubber», det er så flott! De passer på, stiller opp og bidrar til et fellesskap utenfor en skjerm som lyser imot en. Hvis en eller annen har operert ei hoft spør man om de trenger hjelp til noe, er noen nyinnflyttet til grenda møter en eller to naboer opp på døra og inviterer de med på arrangementer og inn i fellesskapet. Om noen ikke har førerkort inviterer noen med førerkort med på tur til byen, eller de bare samkjører til jobb i byen for å spare miljøet. For ei slik lita grend er ikke stor nok til å få kollektivtilbud, og den ligger for langt unna for en gåtur til butikken.

Da jeg var lita gikk det en buss om dagen til nærmeste by. Den bussen kom med avisene til den nå nedlagte butikken. Så ved at butikken ble nedlagt ble også kollektivtilbudet borte også. Bestemora mi var daglig en tur på butikken nedi bakken. Jeg tviler på at hun kjøpte all verden hver dag, men hun satt der og skravlet med de som jobbet der og ellers andre fra grenda som var ute i samme ærend som henne. Da butikken forsvant, forsvant jo også det viktige sosiale tilbudet for beboerne. Det er jo ingen tvil om at det i den sammenheng er enda viktigere med disse overnevnte arrangementene og grendecafe på samfunnshuset en gang i blant. Jeg er så stolt over alt de arrangerer og hva de faktisk får til for flokken sin. De beviser at man ikke trenger å være mange eller store eller høgrøsta for å få til et inkluderende fellesskap.

Jeg føler meg heldig som tidvis får ta del i det disse bygdene mine får til for lokalsamfunnene sine. Det er faktisk en rikdom som jeg kunne ønske flere fikk oppleve, og flere fikk forståelse for at er så fint. For ikke å snakke om så viktig det er! En forståelse for at det må bevares for både stoltheten og tilhørigheten man har til et sted, for folkehelsa, og ikke minst for landet vårt. For det er jo sånn at folket trenger bonden, tre ganger om dagen, minst. 

 

Og skal det være liv i landet vårt, både i bygd og i by, så må man ta vare på og investere i folka som lever over alt i dette langstrakte landet vårt. Man kommer ikke så langt med å sitte i byen og fortelle de som bor i bygdene hvordan de skal leve og ha det. Visa versa.

Hilsen hun som har røtter i små bygder, og hjertet litt spredt ut overalt.

Hverdagssamtalene våre

"Vi tar førstemann ned trappa!" sier Fjolla. "Ja!" svarer venninna. Ned trappa betyr fem steintrapper ned. I en veldig stor barnehage. Midt i hentetida en fredags ettermiddag. Det var litt av en utfordring Fjolla ga venninna. Mora var mest redd for at de små barna skulle oppleve dette som en eneste stor bowlingbane. Hvor jentene i full fart nedover var bowlingkuler og de små som så vidt har lært seg å sitte på rumpa nedover trappene skulle føle seg som bowlingkjegler. Heldigvis er disse to "store" fireåringene vant til disse trappene så det gikk veldig fint. Fjolla vant nedoverrennet, og venninna var nok egentlig ikke særlig fornøyd med sitt eget resultat, så for å takle det laget hun en egen konkurranse uten å si ifra til hun som vant trappeløpet. For når Fjolla ruslende kom frem til sin plass i garderoben satt allerede venninna og blomstret på sin plass. "Jeg kom først!" sa hun glad. "Det var ikke om å komme først til plassen, jeg vant ned trappa." "Ja, men jeg kom først på plassen." sa venninna. Så var det liksom greit. Begge hadde fått hver sin triumf.

"Men hvor er mamma?" sa venninna. Hun hadde nok i kampens hete glemt at mamma hadde tatt heisen. "Jeg vet ikke. Der er mammaen min." Sa Fjolla. Hun var nok beredt for å vinne nok en konkurranse. Man vet jo aldri med disse venninnene som finner på nye konkurranser uten å si ifra til deltagerene. Jenta satt og ventet tålmodig på plassen sin, og mens Fjolla tok på seg skoene skravlet vi litt alle sammen om dagen i barnehagen. Fjolla var ikke så veldig delaktig i samtalen akkurat, men venninna kunne fortelle at det hadde vært nok en innholdsrik dag. Fjolla viste tydelig tegn til at mora ble for masete. "Jasså, det er så tidlig jeg må begynne å belage meg på å føle meg som en kjip mor som vil bli kjent med vennene dine, altså" tenkte jeg i mitt stille sinn. "Men vet du veien hjem hvis du må gå selv da?" spurte Fjolla. Tydelig litt bekymret over at mora til venninna ikke hadde kommet enda. "Ja, det gjør jeg..." venninna dro litt på det. "Eller nei. Ikke helt" sa hun og så litt bekymret ut. Uttrykket hennes ble litt lettere da Fjolla fortalte at hun ikke visste veien hjem hun heller. Kanskje dette også kunne oppleves som en "jeg-vet-veien-hjem-konkurranse"? Så kom mora til jenta og vi kunne alle dra hjem til helg. 

Det er så fint å være mamma til en fireåring. Det er fint og følge med på hvordan hun forholder seg til vennene sine, hvordan hun er når vi er med henne og få fortalt hvordan hun er når hun er med andre hun kjenner. Det er så mange tanker, samtaler, spørsmål og veldig lite filter på hva som blir sagt. Det er rett fra levra. Samtalene har også begynt å arte seg til å bli velformulerte. Med argumenter, humor, oppfølgingsspørsmål og løsningsorienterte tanker. Det er lyd hele tiden. Og da det ikke er ord, men bare lyd, så kan det fra ei mors perspektiv være ganske irriterende, faktisk.

En gang tidlig i livet lærte jeg meg at om noen sang en irriterende sang hundre ganger, og helst bare for å irritere, så burde man heller synge med enn å irritere seg. Så da jeg hadde irritert meg lenge nok over disse usammenhengende lydene fra baksetet i bilen på vei hjem, tenkte jeg at jeg fikk slenge meg på. Så da satt vi der og laget lyder. Etterhvert kjente jeg et behov for å gjøre lydene meningsfylte, så når hun kom med ny tirade sa jeg "Ja, det har du helt rett i, nå håper jeg det snart blir grønt lys.." og etter den dagen er det sånn samtalene våre foregår på vei hjem. Annenhver gang sier vi lyder som i en setning, og så oversetter den andre hva det betyr. Stort sett betyr det hun sier hva vi skal ha til middag, eller om ting vi passerer på veien. Mine setninger derimot, de heller mer mot kategorien bæsj, promp og verdensrommet. Har du med en fireåring å gjøre anbefaler jeg denne leken på det sterkeste!

Mange forteller meg det, at da man er forelder lever man med konstant dårlig samvittighet for ett eller annet man ikke har fått gjort. Det er helt sant det, altså. Samtidig som jeg tenker at man ikke kan rekke over alt man ønsker å gjøre sammen med barna sine. Det er kanskje ikke det vi foreldre legger aller størst innsats i å få gjennomført som blir husket av barnet senere heller. Kanskje det er stikk motsatt? At det man bare gjennomfører på stående fot som blir risset inn i hukommelsen? Kanskje aller helst det som ikke går som det skal... Fjolla for eksempel, hun nevner til stadighet at "Husker du da du hadde bursdag mamma, og ville spise middag på Åpent Bakeri, og så var det stengt på bursdagen din, det ville ikke du at det skulle være." Det var ikke det at jeg gjorde så innmari stort nummer ut av at det var stengt, men jeg ble jo litt kje da, som vi sier. Det gikk ikke som planlagt. Det skal huskes og minnes på i motsetning til teltturen vi var på i sommer hvor mor og far klarte å late som de likte friluftsliv. Det gikk ganske som planlagt, og det nevnes sjelden. 

Det jeg har aller mest dårlig samvittighet for i hele verden er at jeg er tom for tålmodighet, tom for lekeenergi og er egentlig ganske ferdig med lyd i øra da jeg kommer hjem fra jobb. Jeg har prøvd å lete meg frem til strategier for å ha igjen noe i disse bankene da jeg kommer hjem. For lunta er kort hver eneste ettermiddag. Og årene flyr, merker jeg. Snart er det for sent å være med henne, for snart vil hun heller ut med venner enn å være med meg. I løpet av dette barnehageåret har jeg lovet meg selv at jeg skal gi mer av meg selv og min tid til mitt eget barn. Hvordan, det finner jeg nok ut av.

Heldigvis er det helg, nå! Den skal nytes sammen med Fjolla og mannen! Kanskje vi skal drive med oversettelsesbusiness hele helga? Hvem vet...

Min favorittdag i 2017

 

"Jeg skjønner ikke vitsen med å gifte seg, ikke i det hele tatt", "Okei, ja, jeg kan forstå at det er noen økonomiske fordeler ved å gifte seg, altså, men...", "Jeg hadde sikkert likt all den oppmerksomheten for en dag jeg, altså, men kjære vene, nei gifte meg ser jeg ingen grunn til..." og "Jeg har ikke lyst til å gifte meg i det hele tatt jeg, egentlig..." Dette er fire utsagn som har kommet fra min munn i løpet av de siste årene. Det har heller ikke vært noen tvil om at jeg har ment det jeg har sagt, for det har jeg gjort. Der og da. Samtidig har jeg til tider vært snurt fordi jeg ikke har blitt fridd til? Forstå det den som kan, men jeg kan vel konkludere med at jeg har hatt svært få prinsesselignende drømmer for livet mitt. Samtidig som jeg er veldig kvinnelig i den forstand at humøret svinger oftere enn i blant og jeg bytter mer enn gjerne meninger like ofte som det inntreffer. 

Så da jeg ikke ble fridd til, fridde jeg ikke sjæl heller. Men her i huset må man i blant bare bestemme noe for å få det gjennomført. Bryllupsinvitasjoner ble sendt som overraskelse til familie og venner. (Brudgommen visste om det da...) Den 4.mars var det heldigvis få som hadde andre planer! Etter en tur til söta bror for å skaffe kjole sammen med to som muligens følte de var med på "say yes to the dress", og som jeg i etterkant er ganske takknemlige for at var så ærlige som de var. Etter noen møter her og der og et heidundrandes utdrikningslag hvorpå brura ble lura på morgenen og ikke var i seng før morgenen etter. Etter sying av kjole, et par frisørbesøk, mange telefonsamtaler, etter å ha forstyrra presten på vinterferie fordi vi ikke tok notater og var redd vi måtte ha tolv vers av ei salme, og etter ei natt på hotell med gode venner... Og etter en morgen med hotellfrokost og brudepynting var det dags for akkurat det jeg aldri har skjønt vitsen med.

Så her sitter jeg med gullring på høyre ringefinger. Og i ettertid så forstår jeg jo hvorfor folk gifter seg, jeg skjønner vitsen. Særlig da man har delt hovedfokus en hel dag sammen med den mannen man både ønsker og har tenkt å dele resten av livet med, og da man var støl i dobbelthaka i flere dager etterpå fordi man har ledd og smilt så mye en hel dag. Da man har dansa og svingt seg med både familie og venner til alt fra Ingemars til Hanson via Matoma, da man har glemt å ta familiebilder fordi det var så mye som skjedde hele tiden, da man har fått utallige fine og morsomme ord i taler, da man har spist nydelig mat og kaker, da man har slått ut confetti og sjokolade fra en pineata, og kasta brudebuketten til den venninna som er den som hadde fortjent å gifte seg før meg... Da jeg forsto at dette ikke er dømt til å være en prinsesse- og fasadedag for alle, det var da jeg forsto at dette rett og slett bare var gæranes arti! Og jeg lever for alt som er akkurat det!

Det er vanskelig å sette fingeren på hva som var det fineste av alt den dagen. Men akkurat det at så mange virkelig gjorde alt de kunne for at vi to skulle få en så fin dag som vi fikk, det er i alle fall med på topplista! Det tar litt tid å fordøye alle inntrykk fra årets 4.mars.

Tusen takk til hver i sær. 


Fotograf: Sigmund Woie Aarhaug (http://www.sigmundaarhaug.com/)

Det er en engangsgreie, detta å gifte seg. Og det er jo litt synd at man ikke kan gifte seg hvert år, syns nå jeg. I dag. 

"...jeg kan lære den å løpe!"

"En arm opp, den andre armen opp, snurr rundt ooooog hopp!", sier du stolt mens du gjør bevegelsene. Dansekooreografien har utviklet seg omkapp med alderen i det siste, og du snurrer rundt på gulvet som en ballerina. Du legger frem Frostbladet ditt på bodet foran meg, og sier bestemt "nå må du si hva jeg skal gjøre" så går du ut på stuegulvet og gjør deg klar. Ansiktet ditt forvandler seg til å bli Elsa og jeg sier "da tar du først en arm opp" du strekker en arm opp. "Så tar du den andre armen ut til siden", og andre armen din går ut til siden. "Så strekker du det ene benet ditt rett ut bak" sier jeg. Du prøver litt før du, hver gang, strekker benet ut til siden og sier "jeg tar det sånn ut til siden, jeg." Og så står du der så lenge balansen holder. 

"Elsaansiktet" ditt så vi første gang på treårsdagen din i sommer. Da du fikk en Elsautkledningskjole. Det er rart hvordan en Disneyprinsesse kan få så stor plass i ei lita jentes liv. I dèt kjolen kom på ble ansiktet ditt forvandlet til Elsa. Du sto stiv og strakte armen ut, og jeg tror at du inni hodet ditt gjorde om hele stua vår til is. Du sa "du må være Anna" og selv om gjestene satt i stua og skravla måtte du og jeg gå på rommet ditt og leke. Det vil si, jeg slapp ikke inn på rommet ditt, for det var isslottet ditt, så jeg måtte stå og synge "Vil du være med å lage snømann, kom bli med meg og lek, du kommer aldri ut til meg, du skjuler deg, det er som du er vekk" i nøkkelhullet og så ropte du inne fra rommet ditt "gå VEKK Anna!" Da jeg tittet inn satt du stiv og streng som Elsa i senga di, og da du oppdaget at jeg tittet inn fikk jeg streng beskjed om at Anna ikke skulle komme inn til Elsa. Etterhvert kom Elsa tilbake på bursdagsfesten, da, heldigvis.

Denne innlevelsen i lek er så fantastisk. Alle disse frie tankene og hva man ser for seg som barn. Det er så viktig, og det er viktig å bevare. For som voksen kan jeg også fantasere meg inn en drømmeverden jeg egentlig vet at ikke finnes, og akkurat det er både nyttig og fint. Du er heldigvis midt inne i en slik fantasiverden da du leker, og forteller tankerekkene dine også, forsåvidt. Noen ganger synker hjertet mitt litt når du skaper deg visse forventninger. 

Som da du til jul fikk et dinosauregg! På selveste nyttårsaften ville du legge dinosauregget i en bolle med vann, sånn at det skulle klekkes. Vi hadde gjester som tidligere på kvelden på mirakuløst vis hadde tryllet frem raketter, så at en dinosaur plutselig skulle klekkes i stua vår var absolutt ikke utenkelig i din verden. Egget ble lagt i vann, og forventningene var høye. Du måtte stå på stolen ved siden av bollen i lang tid for du kunne ikke gå glipp av denne hendelsen. Etter utallige forklaringer om at du trygt kunne leke litt og til og med sove litt før egget klekket fikk vi deg til å bli med å spille spill. På pakningen sto det nemlig at det tok tre døgn å klekke egget, men jeg vet ikke helt om du trodde på oss. I løpet av de tre neste døgnene var forventningene store. Du fulgte nøye med både morgen og kveld. Det gikk relativt fort opp for oss at du trodde at dette var en helt ekte dinosaur. Du sa at den kunne få sove i skuffen på senga di, for du hadde jo plass der. Det som gjorde at hjertet mitt sank litt ekstra var da du forventningsfullt løp over stuegulvet mens du sa "jeg gleder meg jeg. For den dinosaurusen er jo først liten og kan ikke gå, men da den blir litt større så kan jeg jo lære den det og så kan jeg lære den å løpe! Den kan løpe etter meg og leke med meg."

Jeg er jo glad for at den dinosaurusen kom ut i gummi og heller krymper enn blir større for hver dag som går. Men det er noen kommentarer som stikker litt dypere inni meg og jeg syns det er litt sårt at du har slike forventninger til noe som skal komme. Akkurat som de på din alder som skal bli storesøsken har til babyene som enda er i magen til mamma'n. Jeg håper du kan få småsøsken en dag, for de kommer til å få det fint med deg som storesøster. Du har jo så mye fint å lære bort, både av omsorg, lek og løping! 

 

Da a mor skal ordne julemagi for datra si

Jula er for barna, sier folk. Det er klart at jeg er enig i det, julemagien hører barndommen til, med alle forventningene og magien man skaper rundt høytiden. Jeg for min del leter alltid etter den magiske julestemningen i tida før jul, tenker tilbake på og leter etter den følelsen fra barndommen. Den perioden da man har masse lys i vinduene, aller helst ser snø på bakken og koser seg med forberedelsene til jul er fin. Etter jeg fikk barn har jeg funnet ut at man lager en slags forventning for seg selv på at man skal gjøre alt man kan for at sitt barn også skal oppleve denne gode stemningen, kjenne på alle forventningene, vente spent og at ens eget barn også skal få kjenne på julemagien, 

Da Fjolla bare var noen måneder gammel kjøpte jeg en bok jeg tenkte kunne være et bidrag på veien til å skape denne julemagien. Boka har gullkanter og et nydelig bilde av to små barn som står og ser ut vinduet på snøen. Bare synet av boka skapte en magisk stemning inni meg, og innholdet i boka er gamle, kjente og kjære historier relatert til jul. Jeg hadde ingen intensjon om å lese i denne boka for henne den første førjulstida hennes, og andre og tredje førjulstida hennes fant jeg også ut at vi måtte vente enda litt til. 

I kveld derimot, fant jeg frem boka fra bokhylla og sa "I kveld skal vi lese et nytt nattaeventyr, det tror jeg blir fint!" I det siste har det liksom gått en loop mellom "Karsten får ikke sove", "Muldvarpen som ville vite hvem som hadde bæsja på hodet hans" og "Snart sover du". Det er ingen tvil om at foreldrene er mer metta på de tre historiene enn Fjolla selv. Nå da julemåneden desember nærmer seg med stormskritt tenker jeg at det er naturlig å begynne å skape disse forventningene og magien, og jeg ville altså utfordre de kjente nattaeventyrene med et nytt bidrag. 

Jeg så på innholdsfortegnelsen og fant ut at det kanskje ikke var så lurt å begynne med "Piken med svovelstikkene" som første utfordrer. Derimot var det flere historier fra Astrid Lindgren's univers i boka. For min egen del har jeg et slags barndomsromantisk forhold til hennes historier, så i min tankeverden kunne ikke et nattaeventyr fra hennes verden på noen måte slå feil. 

Om det ble feil er jeg usikker på enda, men at det ble et ganske annet utfall enn mine forventninger, det er nok tilfelle. Fjolla hadde fått på seg pysj og vi satt klare ved siden av hverandre i senga hennes. Hun lurte på om det var Mamma Mø vi skulle lese. "Nei...Denne boka har også gullkanter ja, men dette er en julebok, med julehistorier.. Jeg tenkte vi kulle lese den som heter "Se, Marikken det snør!" "Åja" sa Fjolla og vi så på første bildet. Det fine og magiske bildet som også er på forsiden av boka av disse to jentene som står og ser på snøen utenfor vinduet. 

Fra min egen barndom husker jeg så inderlig godt hvor fint det var da mamma levde seg inn i historiene hun leste for meg. Da hun laget ulike stemmer på de ulike karakterene, da hun levde seg inn i historien da hun formidlet - så ble jo jeg også mer revet med i historien. Disse effektene bruker jeg også når jeg leser bøker for barn, selvfølgelig inkludert mitt eget barn... Marikken, Lisabet, Alva, Andersons, Hansons, mor og far fikk alle ulike stemmer. Med sorg i stemmen leste jeg om at Marikken fikk feber og ikke kunne bli med på julehandel med Lisabet og Alva. Med en litt ertende og overlegen stemme formidlet jeg at Lisabet fortalte at hun syns det var fint å få dra alene med Alva.

Fjolla satt konsentrert ved siden av og fulgte med. "Er det den senga Marikken må ligge i når hun har feber?", "Er det lekebutikken?" og "Oj, se der da, der er det en hest" spurte hun og var tydelig engasjert. "Flott, dette er koselig" tenkte jeg, og fortsatte å lese med innlevelse. Det hører til den historien at Alva ber Lisabet vente utenfor lekebutikken en liten stund, men Lisabet syns det blir langtekkelig og vil gjøre som en kamerat og stå bak på en slede. Sleden drar av sted langt innover skogen og Andersons nekter å kjøre henne tilbake da hun gjør seg bemerket. 

Det varte og det rakk i historien, og Fjolla satt musestille og hørte på og nikket bare da jeg spurte om hun ville at jeg skulle fortsette så vi fikk se om Lisabet kom seg trygt hjem til Marikken, mor og far. Etter langt om lenge kom det en annen hest og slede forbi som tok henne med. På bildet ser vi at Lisabet sitter på fanget til Hansons fru og er på vei hjem. Jeg sang samme salme som Hansons fru sang for Lisabet.. "Blott en dag" sang jeg så fint min sangstemme lar meg synge... og midt i sangen hørte jeg et VRÆL ved siden av meg. Fjolla pekte på bildet og var oppløst i tårer. 

Jeg ble så paff. For i følge mine egne tankerekker så var jo ikke historien så skummel lenger. Nå gikk det jo bra, Lisabet var jo på vei hjem til Junibakken! "Der...Der..Hun skal hjeeeeem" sa Fjolla og pekte på bildet gjentatte ganger. Vi hadde tydeligvis tenkt det samme, vi hadde bare litt ulikt reaksjonsmønster på det hele. "Ble du glad for at noen kom og hjalp Lisabet?" spurte jeg. "Jaaaaaaa!" sa hun og roet seg litt. Vi klemte hverandre og et sekund var jeg litt usikker på om hun egentlig ville at jeg skulle lese videre. Men hun fortalte at hun ville høre at Lisabet kom seg vel hjem. Så jeg leste ferdig historien om at Lisabet kom hjem og Marikken ga henne kveldsmat og at de la seg. "Hesten kom og tok med Lisabet hjem den" sa Fjolla da historien var ferdig. "Ja, det gjorde den, Hansons var snille som tok med seg henne. Det var godt at hun kom seg hjem til Marikken og mamman og pappan sin". "Mm", svarte hun. Så sang vi nattasang og etter at jeg hadde gått ut av rommet hørte jeg hun lå og fortalte Bolla noen hemmeligheter. Mon tro om Bolla fikk gjenfortalt den fine julehistorien hun nettopp hadde blitt fortalt selv?

Det er ikke bare-bare å være tre år og ha ei mor som er overivrig på å formidle historier med innlevelse. Særlig da man blir fortalt på forhånd at man skal få høre et eventyr om snø, og det starter med at de lager snømann og skal kjøpe julegaver. Etterhvert kan faktisk historien bli litt for spennende. Det blir mange følelser i sving. Kanskje er det godt å kjenne på disse følelsene. At det er så spennende at man må sitte helt stille og håpe og håpe og håpe at det skal gå bra, for så å slippe ut alt man har kjent på av følelser da man blir så letta for at det ordner seg.  

 

Om ikke julestemningen kommer etter dette nattaeventyret så vet ikke jeg!

Jeg tror vi skal prøve oss på "Jul i Bakkebygrenda" i morgen...



 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Småkjæresterier og påfølgende tanker

Fjolla har hele livet hatt ei fast lekevenninne som er eldre enn mora. Ei som gladelig stiller opp som barnevakt, som er mer leken enn de fleste voksne jeg kjenner, som reflekterer som ei gammel dame og har en iboende egenskap i å forstå bittesmå barn. Det er ikke rart at fjolla har sett på henne som en av sine venner! Stine kan triksene også, etter å ha hentet Fjolla i barnehagen går de på kafeen og kjøper skolebolle, det betyr jo ikke annet enn stjerne i boka. En dag Fjolla satt i sofaen til Stine og så på Løvenes Konge og koste seg med skolebolle kom det plutselig en mann inn døra hos Stine. Han kunne også noen triks og hadde med seg en pose seigmenn. Seigmanntrikset ga ingen stjerne i boka, for Stine var ikke til å deles - akkurat som om hun var som en skolebolle man kunne dele i to? Nei, Henrik måtte slukøret trekke seg tilbake og komme igjen senere. At Stine hadde fått seg kjæreste, det var en tanke som måtte modnes litt hos lille Fjollemor. Senere samme kveld irriterte nok Fjolla seg litt over foreldrene sine. De hadde nemlig bedt han Henrik om å bli med Stine og Fjolla da de skulle komme hjem! Heldigvis kunne Henrik enda et triks! Han kunne nemlig løpe fort-fort med vogna oppover, slik kom han seg i alle fall på plussida på skalaen.

Da livet i blant krever at man må godta ting man ikke kan bestemme over selv er det greit å lære seg noen teknikker for å takle det som skjer. Fjolla har tillært seg en spesiell taktikk for å takle ulike ting hun egentlig ikke har noen bestemmelsesrett over. Hun protesterer først, for så å bruke litt betenkningstid, før hun vrir avgjørelsen til å bli sin egen. På den måten føler hun muligens at hun er "herre i eget hus". Men det faktum at Stines oppmerksomhet nå måtte deles, det krevde litt lengere tid enn mange tidligere avgjørelser som var tatt. Det kan man jo forstå, for hvordan i all verden skulle hun få det til å bli sin avgjørelse at Stine hadde fått akkurat Henrik som kjæreste? Det var en prosess som gikk i flere måneder!

I august dro vi på Spaniaferie sammen med Stine og Henrik, og selv om hun i løpet av tiden før hadde snakket både med og om ham, var det fortsatt litt uvant. På vei ned fant hun endelig en konklusjon som muligens, på barns vis, knyttet henne og Stine enda nærmere sammen. "Stine er kjæreste med store-Henrik, og jeg er kjæreste med lille-Henrik!" Lille-Henrik har vært barnehagekompisen til Fjolla i et års tid, og de skulle rett etter Spaniaferien begynne på samme storebarnsavdeling. Tenk så fint da, å ha en så god venn som gjør barnehagehverdagen trygg og fin! På den måten hadde hun og Stine noe likt - de hadde begge en kjæreste som het Henrik! På den måten var det egentlig bare gøy. Etter Spaniaferien har store-Henrik fått mange stjerner i boka. Han viste seg jo å være en veldig god lekekamerat, han kunne lese favorittbøkene hennes, og ikke minst så kunne han trylle frem lørdagsgodt! I helga skulle Stine passe Fjolla da foreldrene skulle få vifte seg litt på konsert, og da vi fortalte Fjolla at Henrik også skulle være med kom det et gledesutbrudd uten like! Det går seg med andre ord til.

Første dag tilbake i barnehagen etter Spaniaferien meddelte Fjolla med lille-Henrik at de var kjærester. Det var greit for lille-Henrik, og de lekte videre som de alltid hadde gjort. Tenk så greit og relativt uproblematisk dette foregår da man er 3 år. Pappaen til Fjolla sukket litt over avgjørelsen, ikke for at det var lille-Henrik for han er en god og høflig liten kar, men han hadde kanskje forventet at det ikke sto friere på døra før Fjolla var i tenårene. Så feil kan man altså ta. 

For i september ble lille-Henrik med hjem etter barnehagen. De lekte brannmann og kokker på rommet, så på Frost og spiste kjøttboller. Under middagen lurte de to vennene på om lille-Henrik kunne overnatte for Fjolla hadde jo seng med skuff under som hun kunne dra ut til en ekstra seng. Vi ble enige om at det kanskje var lurt å vente litt med det, da. Dagen etter at lille-Henrik hadde vært på besøk meddelte Fjolla en stor nyhet ved middagsbordet. "Jeg skal bli mamma jeg!" "Å, skal du det?" svarte jeg. Jeg så svetteperlene piplet i panna til pappaen. "Ja! og da, da blir du mormor du mamma!" "Hehe, ja da du blir mamma blir jo jeg mormor, hva blir pappa da?". "Han blir bestefar han da ha-ha..Og lille-Henrik skal bli pappan". Her var altså planen klar. Vi snakket ikke videre om dette, men Fjolla har jevnlig tatt opp temaet, og vi har snakket om at det blir nok noen år til enda.Selv om hun selv lurer på om hun skal bli mamma 2.august.

I dag var en jubelens dag. Hun sto opp og måtte ha på kjole, for i dag var det onsdagen da hun skulle bli med lille-Henrik hjem fra barnehagen! De skulle spise pannekaker for det hadde mammaen til lille-Henrik fortalt. Da jeg kom og hentet henne viste det seg at de hadde storkost seg, selv om det var litt vanskelig å dele lekene. Ved middagsbordet hadde Fjolla annonsert at hun skulle bli mamma. Lille-Henrik hadde også annonsert at han skulle bli pappa. Om vi skal ta de på deres ord, er jo lille Fjolla ganske tøff - som sitter på første middag hjemme hos svigers og forteller såpass store nyheter! Det krever litt av et mot, vil jeg si! "Og lille-Henrik hadde støvsuger en lekestøvsuger altså på rommet sitt" "åja, så han kan støvsuge rommet sitt selv han da?" spurte jeg. "Nei det var jeg det, som gjorde det altså". Hun vet å bidra da, da hun er borte på besøk, det er jo godt å vite.

Det er så fint å vite at lille Fjolla har så gode venner rundt seg i hverdagen! Og jammen er det gøy å få være delaktig i  alle disse tankerekkene og strategiene hun holder på med. 

Kjære deg, det er så lenge siden sist

Det er seks og et halvt år siden sist, og jeg lover deg at tida går fort. For hvis jeg ikke tenker nøye etter kunne jeg funnet på å si at det var tre år siden. Tida legger noen skorper som dekker til noen sår også. Hvis jeg tenker nøye etter så er det for min del faktisk en utdanning, tre bosteder, et barn og fire år i jobb siden. I tillegg er det mange bekjentskaper, erfaringer, samtaler, episoder og til og med 2388 dager siden. Tenk på det. Mer eller mindre har tankene mine streifet om deg i 2388 dager uten at du har vært fysisk deltagende i livet mitt. Jeg har snakket om deg og, for det syns jeg i aller høyeste grad at du fortjener. Å bli omtalt som det fantastiske mennesket du var.

Jeg nevner deg i sammenhenger som omhandler det å miste en god venn. Det er ikke sjelden du blir nevnt hvis temaet i samtalen er en morsom fest og studenttid. Jeg nevner deg også ofte i sammenhenger som omhandler livsvisdom og klokskap. For det forundrer meg til stadighet hvordan du som 22 åring kunne være i besittelse av så mye livsvisdom og kunne være så klok og reflektert. Jeg lever enda etter noe av klokskapen jeg lærte av deg og de reflekterende samtalene vi hadde på trappa. Du var nok en gammel sjel i en ung kropp, selv om det til stadighet viste seg at du var akkurat like ung som alderen skulle tilsi også. 

Det har aldri hatt seg slik at jeg har kjørt forbi plassen du vokste opp, og endte opp på til slutt. Men det hender noen ganger i løpet av et år at vi passerer plassen der jeg får klump i magen når vi kjører forbi. Sist jeg passerte på vei oppover tenkte jeg at det var rart at plassen var akkurat den samme som den januarkvelden. Det var bare slik nå at naturen og hverdagslivet hadde lagt et slør over plassen sånn at det ikke lenger var noen tegn til at noe vondt hadde skjedd der. Det var da jeg begynte å reflektere over hvor lenge det egentlig var siden. Det var da jeg bestemte meg for at jeg skulle ta turen innom deg på veien hjem igjen.

Det var tross alt bare noen minutters omvei. Noen minutters omvei som gjorde stor forskjell, fant jeg ut. Selv om jeg fortsatt tenker på deg daglig, selv om jeg snakker om deg med våre felles bekjente og folk du ikke aner hvem er, ser på bilder av deg og selv om jeg fortsatt spiller både Ambitions og Cobrastyle på fest fordi den bringer frem så mange morsomme minner med deg... Så ble det i løpet av de minuttene så innmari mye nærmere. Jeg kjente det på kroppen.

Jeg parkerte og så meg om etter noen markblomster jeg kunne plukket med til deg, men de er gode med kantklipperene der oppe. Med klump i magen og mange vekslende bilder i hodet gikk jeg målrettet rett til steinen navnet ditt står på. Sola skinte, og blomstene på grava de var så fine - akkurat slik jeg tror du hadde likt det, og jeg satte meg ned vedsiden av deg. Innerst inne håper jeg at du hørte alt jeg fortalte deg, for jeg hadde mange nyheter fra de siste seks årene samt noen hemmeligheter å dele med deg. 

Da jeg satt der og hvisket nyheter og hemmeligheter til deg så presset tårene frem i øynene mine. For det kjennes fortsatt like urettferdig og vondt. Det gjør det uavhengig av hvor jeg befinner meg, for tankene mine streifer som regel innom det også hver gang jeg tenker på deg. Jeg måtte bare komme meg opp til bygda di for å kjenne det skikkelig på kroppen. Selv om det kjentes både nærere og vondere der jeg satt, så var det også godt, på en måte. Det var vel slik at skorpen ble revet av såret jeg fikk i sjela da du døde, det er det ingen tvil om.

Etter seks og et halvt år vil jeg igjen takke deg for både vennskapet vårt, de gode minnene og alt du lærte meg om klokskap, kjærlighet, livet og ikke minst Erik. Du kjente han jo tross alt før meg, og jeg håper du fikk med deg alt jeg hvisket til deg om at vi fortsatt deler livet sammen. Ingen i hele verden kommer til å fylle eller ta over rommet ditt i hjertet mitt.

 



Til alle dere andre; Ta vare på flokken deres.

Svaberg, strikkegarn, fantasivenner og sommer

Jeg har et laken som er hvitt med utallige grønne blomster på i skapet. Hver gang jeg får øye på det lakenet flommer det over av sommerinntrykk fra minnebanken min. Det strømmer på sanseinntrykk av følgende sort:

- Følelsen av svaberg som er varme å gå barbeint på om sola skinner, og glatte å gå på om det regner.
- Smaken av skinkeost på lompe til frokost etter å ha våknet opp på et hvitt laken med utallige grønne blomster på, og en dyne med grønt dynetrekk med utallige hvite blomster på.
- Gleden jeg følte da vi "endelig" kunne dra på stranda
- På stranda der sanda var kompakt, bunnen var myk å gå på i vannet, saltvannssmaken smakte sommer og svabergvarmen fra skjærene varmet etter kalde bad. De svabergene vi lå på fordi verken mamma eller mormor syns noe særlig om blandingen av klebrig solkrem og klebrig sand.
- Synet av mormor som beiset hytta og vasket stigen og seg selv med whitespirit med høy frekvens
- Følelsen av å ligge i ei hengekøye sammen med sommervenninna - hun som var noen år eldre og innmari kul
- Gleden da gamletanter og onkler kom innom
- Latteren som fulgte utover kvelden da den eldre garden ikke så forskjell på grønne og blå kort i Uno - og jeg stort sett alltid vant.
- Softis på brygga, den brygga med mange røde hus på rekke og et anker utenfor
- Lyden fra en rød, liten kassettspiller 
- Latteren som runget da klessnora røyk
- Følelsen da man fant markjordbær på den samme plassen som året før og året før det igjen
- Synet av mamma og tante som tømte utedassen etter sommerens opphold - de ansiktsuttrykkene, og kommentarene som "kunne du ikke holdt deg til vi var nede i sentrum og brukte doene der, Mari(5 år)?"
- Tegnetid i sofakroken iført den grønne joggedressen

Det var noen fine sommere der på øya helt ytterst. 
 

BHXwVGJgrmFH6p1hPmuZNeo-vBqccSD4TOBITQ0


 


Ellers var åtte ukers sommerferie fylt av hverdagslige aktiviteter, de også uten særlig prestisje:

Hvis det regnet tegnet jeg eller fingerheklet opp alt restegarnet til bestemor...
Hvis det var varmt fra morgenen av var det om å gjøre og være førstemann til den lokale badeplassen - for da fikk man førsterett på flåta som lå der...
Jeg lekte med dukkene mine og trillet turer med dukkevogna... og bygget lego - hvis mamma var med... 
Jeg syklet, spiste is og jordbær eller ringte til venninnene mine og så besøkte vi hverandre...
Brevvenninnene mine fikk også lange brev i sommermånedene, jeg hadde jo ingen skolestiler å utgreie på...
Sist, men ikke minst - så kjedet jeg meg en del!

Høres det fælt ut? 

Min bardoms sommerferier bar ikke preg av stressende steder, dårlig tid for alt man må rekke. Eller kostbare ferier. Mest av alt var det lange og avslappende dager. Det var egentlig helt fantastisk. Særlig den delen med at jeg kjedet meg en del. For hvordan skal man ellers utvikle kreativiteten sin og skape sine egne fantasiverdner? Jeg kunne jo være både storesøster, lillesøster, hund og Tjorven på en dag jeg, og i realiteten så var jeg ute på gårdsplassen helt alene i flere timer...

Jeg har også vært på sommerferieturer utenfor Norges grenser i barndommen. Men nå sitter jeg og tenker... - og ja da, jeg husker de også som gode minner... Det er klart det har gjort inntrykk. Men mest av alt husker jeg egentlig de fine stundene i de vanlige dagene i sommerferien, de uten særlig planlagt innhold - det var jo tross alt de det var flest av.

Akkurat det er jeg så glad for at jeg har i denne minnebanken jeg stadig bruker for å fiske etter gode ting å tenke på. Og akkurat det er kanskje noen tanker å ta med seg... For jeg syns egentlig ikke synd på de som "bare" er hjemme i sommerferien, for det er jo ikke kvantiteten av ting man finner på med barna sine som teller, det teller heller ikke å kunne ramse opp utallige plasser du har dratt til - hvis det har vært preget av et tidsskjema som er like stressende som den overveldende tidsklemma man lever under i hverdagene... Det er kvaliteten på tida med noen man er glad i... og bare prøv å se kvaliteten i det og bare slappe av og kjede seg littebittegrann. 

 

God sommer! 

Jeg er voksen, altså...

"Jeg blir voksen" sa Fjolla en dag vi satt ved middagsbordet. "Ja, en dag blir du og voksen, men det er veldig lenge til" svarte jeg samtidig som jeg tenkte "Takk Gud for at det er lenge til, jeg syns det er gøy at du bare er to år..." "Ja, da jeg blir fem år da blir jeg voksen. Jeg kan leke voksen". "Ja, leker du voksen noen ganger?" "Ja, i banagen" "Hvordan er det å være voksen da?" "Gøy! Halvor er pappa og Elise er mamma og jeg er voksen, du er voksen mamma" "Ja jeg er voksen, men kan jeg leke barn da?" "Ha-ha, ja!" 

Noe av det jeg syns er gøy med å være mamma er jo at jeg får leke igjen! Når jeg leker, leker jeg jo forsåvidt ikke at jeg er barn, jeg bare finner tilbake til barnet i meg, den jeg engang var. Det har seg jo sånn at jeg har valgt et yrke hvor jeg får lov til å leke dagen lang, men samtidig bringer jobben min med seg så mye mer enn bare lek, så det å leke hjemme er noe annet enn å leke på jobb. Her en ettermiddag da vi hadde tatt feil trikk hjem måtte vi gå i en time for å komme oss hjem etter endt jobb- og barnehagedag. Sparkesykkelen vi hadde med oss hjalp oss i ca fem minutter, til Fjolla falt på rumpa. Da jeg spurte om hun ikke skulle sparke avgårde litt til fikk jeg standardsvaret hennes på alt hun ikke ønsker å gjøre (eller ha på) "Nei, den er for trang for meg". Ettersom tålmodigheten min ikke kunne tåle at humøret dalte enda mer måtte jeg koble på pedagogen igjen og vi fant ganske mange spennende trær og buskevekster langs veien, og mange steiner vi kunne stoppe å se på. Den beste avledningsmanøveren på denne turen var "Jakten på Isbilen".

Heldigvis var Isbilen på sin faste runde i boligfeltet vi gikk gjennom, og spilte sin velkjente melodi. Fjolla hadde enda ingen erfaring med Isbilen, men hun vet jo hva is er, og hun liker is! Vi gikk langs veien og tittet oss rundt etter Isbilen, samtidig som vi fantaserte om hva slags is vi skulle kjøpt av isbilen, hvordan isen så ut og hvordan den smakte. Jeg husker så godt den rosa og gule saftisen jeg brukte kjøpe av isbilen da jeg var lita, den var så innmari god! Vips var vi hjemme igjen. Vi fikk ikke øye på isbilen på veien, men vi hørte den veldig godt. Fjolla bestemte at vi skulle tegne da vi kom hjem. Vi skulle tegne isbilen og vi skulle tegne lekestua hos mormor og huset til mormor og blokka vår og mamma og pappa og Fjolla som kjøper is av isbilen. Mens isbilmelodien gikk på repeat i hodet mitt (du vet den, barampampam, barampampam, bararararararabampam") tegna og koste jeg meg Hun skrev bokstaven sin mange ganger på sitt ark, og så fargela vi sammen etterpå. En veldig hyggelig ettermiddag, selv om vi tok feil trikk hjem.

I påsken var vi innom mamma en tur. Da Fjolla var der på vinterferie der tidligere i år lekte hun masse med mine gamle Barbiedukker og mitt Barbiehus. I påsken tenkte jeg at det var på sin plass at jeg ryddet litt på rommet mitt, det er jo tross alt ti år siden jeg bodde der, så plakater ble plukket ned fra veggene og så oppdaget jeg at noe i Barbiehuset var så ødelagt at det måtte kastes i samme sekk som plakatene. Så begynte jeg å sortere litt i Barbiedukkene og klærne, og kanskje møblene i huset måtte omorganiseres litt? Etter en times tid oppdaget jeg at Fjolla for lengst var opptatt med å grave etter legoklosser i en kasse en annen plass i rommet. Der fant jeg meg selv sittende foran Barbiehuset og lekte med Barbie akkurat som da jeg var ti år. Det var så nostalgisk og fint!

Her en dag kjøpte jeg en gigantisk boks med perler, og noen brett som hører til. Det er en viss enighet i hjemmet om at perlene er både mamma og Fjolla sine, vi kan dele på dem. Det er vel i bunn og grunn mammaen som er mest enig i det, men heldigvis er Fjolla veldig opptatt av å dele og låne bort for tida, så så lenge hun får velge perlebrett først så er det ok. Hun velger alltid brettet med bokstaver på, og det er det brettet mammaen har nederst på ønskelista, så det går egentlig ganske greit med delingen. På de store brettene kan man jo lage så mange fine mønster, og man kan jo lage bilder og... I går kveld for eksempel, da perlet vi en del. Hun perlet bokstaver og en firkant i ulike farger litt random satt på brettet. Jeg perlet litt forskjellige mønster på et annet brett. Da Fjolla hadde sovet søtt i senga si i to timer satt jeg enda og perlet. Det ble ei bjørk, et flagg og litt gress og litt blomster før jeg gikk og satte meg i stua... Å perle er jo en avkobling på lik linje med fargelegging, som jeg også holder på med fra tid til annen. Det er godt å glemme tida litt, det gjør man så til de grader da man leker. Det er som de sier "Det er leken som leker oss, ikke vi som leker leken". 

Så, ja, det er ikke så værst å være mamma til en toåring som liker å leke voksen, så lenge mammaen også får lov til å leke barn...og hun som leker voksen er så grei at jeg får låne lekene hennes i blant.

Sør Afrika Del2

Jeg sitter på kjøkkenstolen min og ser ut av kjøkkenvinduet. Dattera mi på to år skravler med dokka si inne på soverommet sitt. Det høres ut som hun har det veldig gøy, jeg tror hun leker barnehage med dokka. Jeg sitter og ser utover byen som jeg har blitt så glad i, byen som i dag er tåkelagt. Jeg tar en slurk av kaffekoppen samtidig som jeg sitter og irriterer meg over det grå været. Jeg er nemlig så værsjuk, at på overskyede dager kan jeg bli veldig amper og sur. Det er jo ikke noe gøy å gå ut i slikt vær, og dattera mi på to kan jo i alle fall ikke gå ut og leke alene der vi bor. Det er jo masse farer rett utenfor døra. Det er biler som kjører både fort og sakte, det kan være et skummelt menneske med fæle intensjoner som står i buskene bak blokka, det kan jo komme en hund opp til henne og hun er jo faktisk veldig skeptisk til hunder.

Da jeg sjekker facebook ser jeg at jeg har mange medsammensvorne, det er mange som irriterer seg over gråværet den samme dagen som meg. Mange av dem har riktignok mye å gjøre i huset sitt, så de skriver om dette husarbeidet de er nødt for å gjøre. Det får meg til å tenke at om vi bare hadde hatt litt bedre plass, og en hage? Så hadde nok slike gråværsdager vært enklere å takle. Leiligheten vår har jo ikke et ekstra rom som vi sårt hadde trengt. Det er jo to soverom, men vi skulle hatt det ekstra rommet til alt småtteriet vårt, for stua, kjøkkenet og gangen har jo allerede fulle skuffer og skap.

Livet blir nok bedre den dagen vi får oss et større hus, med hage. Ekstra jobb, men bedre plass. Sistnevnte trenger vi i alle fall? Jeg tenker på at jeg syns det er vanskelig å velge hvilket område vi skal kjøpe hus i. Vi sitter jo stadig og ser på finn.no, for å se om drømmehuset kommer til salgs. Parallelt med at vi ønsker oss et passe stort hus i passe bra standard tenker vi mye på hvilket oppvekstmiljø vi flytter til eller fra. Hvor vil vi at barnet vårt skal vokse opp? Valgmulighetene er jo så uendelig mange. Vi står jo fritt til å velge, så sant vi får drømmejobben vår dit vi flytter. Vi må jo i det minste jobbe med det vi er utdannet til, men helst så vil vi jo ha en jobb vi trives i på alle mulige måter også.

 

«På andre siden av kloden står samtidig ei mor og henger opp klesvasken. Det er viktig at både hun, mannen hennes og barna hennes er flinke med hygienen. Før hun gikk ut for å henge opp de nyvaskede klærne hadde hun samlet de fem barna sine, og de hadde sagt den faste reglen som de gjorde hver morgen. Den som går sånn: «Jeg må pusse tennene mine, så jeg kan spise mat. Jeg må vaske meg så jeg blir ren og så jeg ikke blir syk. Jeg må gå på skolen så jeg kan få meg jobb. Det er min kropp og bare min kropp som jeg bestemmer over. Hvis noen tar på den mot min vilje må jeg si ifra til mamma eller noen på skolen.» Hun håper at de forstår alvoret i den regla, særlig den siste delen.

På kveldene ligger hun og får ikke sove. Bekymringene er så mange. Nå har eldste datteren hennes blitt like gammel som hun selv var da hun ble gravid og fikk henne. Alle fem barna hennes sover der ute i fellesarealet i huset, for tiden bekymrer hun seg mest over tanken om at eldste dattera hennes skal havne i samme ulykka som henne selv. Hun har hørt fra mange av de andre i landsbyen at det skjer flere voldtekter her inne enn de tidligere har vært klar over. Hun bekymrer seg også fordi det i det siste har vært noen store fester i huset, festene har kommet helt ut av kontroll. En mann hadde knust en flaske i hodet på mannen hennes så han måtte på legevakten og sy. Hun lurer også på om det er lenge til de får denne familieboligen de har blitt lovet. Hun har passet på å legge av husleiepengene med en gang hun har fått penger om hender, for de sier jo at hvis man følger reglene til punkt og prikke får man egen familieleilighet innen ca ett år. Det fine med de leilighetene er at man betaler leie for dem hver måned, og da man har betalt en viss sum så har man kjøpt leiligheten. Hun smiler når hun tenker på familieleiligheten, for livet kommer til å bli så fantastisk når de får den leiligheten! Tenk å slippe å dele rom med to andre familier. Inne på rommet hvor senga de eier står så er de 17 personer som deler rom. Det er litt trangt om plassen, så hun gleder seg veldig til å få bedre plass.

At sønnen løp fra skoene sine på rommet i dag og nå løper rundt i landsbyen barbeint blant knuste glassflasker og annet søppel har hun ikke tid til å bekymre seg over. At hun ikke har sett mellomste jenta på to timer har hun heller ikke tid til å bekymre seg over, de vet hvor de bor og hvor hun befinner seg. Det er bedre for barna hennes at de er ute og løper og leker sammen med de andre barna i landsbyen enn at de sitter inne i det muggene huset de bor i. Hun hører latter og skrål i bakgrunnen, og hun synger en sang mens hun henger opp resten av klesvasken. Hun kjenner at tross alle bekymringene sine så har hun så mye håp for en god fremtid for seg selv og familien sin. De har overlevd å vokse opp og bo i et skur satt opp av plåt, plastikkplater og presenninger, de kan overleve alt i ei fin familieleilighet!»

(Historie diktet av meg, Mari, fra informasjon og sanseopplevelser i Townshipen Langa i Cape Town)

 

I går så jeg ut av et annet kjøkkenvindu. Kjøkkenet var malt i en nydelig blåturkis farge og det var tre grønne planter i vinduskarmen. Sola skinte fra skyfri himmel utenfor og det var så varmt at både kjøkkenvinduet og kjøkkendøra sto åpent. Det var ingen stoler inne på dette kjøkkenet, det var et bord, en vinduskarm med tre planter og resten av rommet var et tomt og hardt betonggulv. Langs veggene var det heist opp fire senger. Vi fikk gå videre innover i huset, for innenfor kjøkkenet var det fire soverom og bad. I samlet flokk gikk vi, og jeg kjente på et utrolig stort ubehag. Jeg følte vi trampet over noen grenser der vi gikk for å se hvordan disse menneskene bodde. På ett soverom var det tre senger, vi var jo forberedt på at det skulle være trangt inni huset. Guiden vår hadde jo også fortalt oss at senga var det man hadde og der man bodde. Men at det var tre familier på henholdsvis 7, 4 og 6 personer som delte ett soverom fikk tårene til å stå i øynene mine. Det betyr 17 personer som deler ett rom på åtte kvadratmeter. De delte også på to kokeplater, og hadde ikke kjøleskap. Barna sov på felles madrasser i oppholdsrommet (tidligere omtalt som kjøkkenet) mens foreldrene sov inne på soverommet. Disse husene var i utgangspunktet bygget for mannlige pendlere som jobbet i byen og hadde familie på landsbygda. Etter hvert har familiene flyttet inn til mennene, dermed blir det jo overfylt av folk i disse husene til de får egne familieleiligheter.

Townchipen vi fikk besøke er en av de eldste og best etablerte, så det er relativt greie forhold der imot mange av de nyere townchipene rundt denne byen. Det er ikke få av dem heller. Inne i Langa har det nå vokst frem en middelklasse, hvor de har finere hus og disse middelklassefolkene skaffer arbeidsplasser til samfunnet sitt der inne. De er nærmest plikta til å ha hushjelp, gartner osv. for å gi arbeidsplasser tilbake til samfunnet de lever i. Menneskene vi møtte der var også svært blide og høflige. Det er klart, de tjener noe penger på oss, for de vet jo at vi kjøper tingene de lager av vår dårlige samvittighet fordi vi har det så bra der vi kommer fra. Samtidig var det en god stemning der blant folka, som gjorde at jeg tror enda mer på utsagnet om at «Norges samfunn mistet noe svært verdifullt den dagen vi ikke trengte å løpe over til naboen for å låne sukker på en søndag.» Eller som Fugelli sier «Ta vare på flokken din.»

 

Fy faen, så lite jeg har å bekymre meg over. Og Saft Suse så sint jeg er på meg selv fordi jeg har klaget over livet mitt.

Vårt Sør-Afrika-eventyr del1

«Å sovne til lyder fra ville hyener og løvebrøl». Det høres jo unektelig spennende ut! «Dere skal ligge i telthus som står på påler». Okei. Sist jeg lå i telt var jeg 13 og det var i den norske fjellheimen, og jeg sov ikke mer enn et par minutter den natta fordi jeg var redd for at en elg eller en bjørn skulle komme og rive ned teltet vårt. Nå skulle vi altså sove i telthus på påler og høre på hylende hyener og brølende løver. I elva rett nedenfor teltområdet hadde vi også tidligere på dagen tatt noen blinkskudd med kamera av flodhester som gjespet og dermed viste oss hele tanngarden sin. Tante og jeg hadde satt på aircondition, begge hadde vi vaska oss ute i bambus-utendørs-dusjen vår og vi hadde krabbet opp i senga og lukket igjen myggnettingen rundt for natta. Vi lå der og hørte på den vanvittig irriterende airconditionmaskinen som durte og durte. «Vi har to valg.» sa tante. «Vi kan enten ligge og høre på den irriterende lyden der, eller vi kan skru den av og høre på alle dyrelydene som er utenfor.» «Jeg klarer å sove med lyden fra aircondition jeg, altså.» svarte jeg kjapt. Sånn ble det, dog våknet jeg med en pute under hodet og en pute over hodet, så lyden må ha irritert meg i løpet av natten. Vi sto opp med friskt mot og kom oss bort til safaribilene som skulle ta oss med på safari i Krügerparken for andre dag på rad.






Dagen før hadde vi for aller første gang i våre liv sett alle de dyrene som Thorbjørn Egner har hyllet med en sang, og flere til. De var ville. Når vi tidligere har sett disse typen dyr har de vært inngjerdet og langt fra de varme strøkene hvor de egentlig hører hjemme. Rollene var nå byttet og det var dyrene som gikk fritt, og vi hadde fått streng beskjed om å holde oss innenfor bilens rammer og på teltcampen var det vi som var buret inne på et område.

Safaribilen var akkurat sånn man ser for seg at en safaribil skal se ut. Den var militærgrønn, hadde et tak, men var ellers ganske åpen. Mamma, tante og jeg valgte å sette oss bakerst og vi dro av sted. Vi forsto fort hvorfor vi skulle ha på oss litt tykkere jakker. På forhånd hadde vi fått klar beskjed om at det var restriksjoner på hva slags farger man kunne ha på klærne på safari. Vi kunne ikke ha blå klær, for det tiltrekker seg innsekter. Vi kunne heller ikke ha fargerike klær, for det ville skremme dyrene. Det var anbefalt å ha kakigrønne klær, eller mørke klær. Jeg hadde vært pliktoppfyllende og kjøpt meg noen kakigrønne klær til akkurat disse dagene, det jeg derimot ikke hadde tenkt på var at jeg måtte ha på meg jakke på safari. Så der satt jeg bakerst i safaribilen og blomstret med knallrosa solbriller og like knallrosa jakke. Så vidt jeg vet ble ingen av dyrene videre skremt av meg. Vi kjørte av sted i en durabelig fart, og håret sto rett opp på hodet på oss alle sammen!

Ved fremme innenfor parkens område møtte vi tidlig på noen dyr vi aldri hadde sett før og fotograferte i full fart mens de spratt over veien. Impala, heter de dyrene, og de blir ofte kalt for løvenes svar på McDonalds. De lever i flokk, er små og er et lett bytte for løvene. Entusiasmen for å fotografere disse Impalaene dalte relativt fort, rett og slett fordi vi så de hele tiden. Etter hvert var det som om man skulle se en lemmen på fjellet i et lemmen-år.

Plutselig dukket det derimot opp et dyr vi på forhånd hadde blitt forberedt på at vi antageligvis ikke kom til å få se. Rett utenfor bilen vår spankulerte en gepard rundt. Den så seg litt rundt og gikk majestetisk bortover. Rett etterpå dukket det opp en gjeng giraffer, visste du at hjertet til giraffen slutter å slå så lenge den drikker vann? Eller at de blir mørkere i fargene jo eldre de blir? Utover de grytidlige morgentimene rakk vi også å se: leoparder, flodhester som duppet i vannet, sebraer som bare ville vise oss rumpene sine, leopardskilpadde som var på vei til en vanndam (regner ikke med at den har kommet frem enda med den toppfarten), en gribb og både elefantene og nesehornene holdt seg på avstand ? men vi fikk se dem. Etter frokost i en landsby inne i parken så vi stenbukk, kuduer, apekatter, bavianer, vannbukk, krokodille, vortesvin, villhunder som visstnok er veldig sjeldent å se og sist, men ikke minst fikk vi også en lang betraktningsstopp ved noen løver. Løver er ganske sløve og sover helst ca 20 timer i døgnet. Det lå fire løver og slappet av under noen trær. Unge hannløver. De var så nydelige, så vi hadde vel alle egentlig lyst til å klatre ut av bilen og klappe dem, men heldigvis var vi alle regelryttere der inne i parken. Det er surrealistisk at vi har vært fem meter unna en helt levende, og vill, løve!





Etter en natts søvn bar det ut på ny safari. Vi var tidlig ute denne gangen også, og vi fikk se mange dyr den dagen også, men dyrene var ikke like lette å finne denne dagen. Vi fikk se et vortesvin, eller Pumba som jeg liker å kalle dem, som var mer enn villig til å posere for kamera. Han løp frem og tilbake med halen rett til værs, stoppet opp litt og snudde på hodet før han snudde andre siden til og gjorde det samme. En arti liten skrue. Vi fikk også se hyener, de lignet ikke helt på hyenene i løvenes konge filmene, men de var ikke nydelige, akkurat. Vi fikk også se mange elefanter på nært hold, for noen majestetiske dyr, og elefantbabyene er de søteste babyene jeg har sett! Nesehorn er en veldig truet dyreart, så de er vanskelig å spotte. Denne dagen fant vi to som var på litt nærmere hold enn dagen før. Grunnen til at de er en truet art er krypskyttere fra andre land. I enkelte land tror nemlig folk på at hornene til nesehornene både kan hjelpe menn med potensen og ikke minst at de kan gjøre kreftsyke friske. I følge vitenskapen består disse hornene av kreatin, akkurat som våre negler og vårt hår. Dermed skulle det fungere på samme måte om vi skulle spise våre egne negler eller hårstråene våre.

Da formiddagspausen ved bassengkanten i teltbyen vår var over bar det ut på ny safariferd. Vi kjørte på en skikkelig offroadsafari. Guiden vi hadde, Pete, var helt fantastisk! Han var både morsom og kunnskapsrik. Han lærte oss bruksområder for de ulike trærne og bladene. Bærene til det ene treet kunne lagres på flasker i tre dager og dermed ble det til Amarulla. Dette treet hadde også et annet bruksområde, og det var at man via denne tresorten kunne nå frem til og kommunisere med avdøde familiemedlemmer. Vi har våre teorier om at det kanskje skjer lettere etter man har drukket Amarullaen? Da klokka begynte å nærme seg solnedgang møttes hele reisefølget vårt på ei slette hvor vi fikk servert Amarulla og nøtter mens vi sto og betraktet solnedgangen over fjellene. Vi hørte ingen løvebrøl, og heldigvis sier nå jeg, men det hadde jo gjort noe med stemningen der ute i bushen.

En stund etter at sola hadde gått ned ble det skumt, og etter hvert mørkt. Pete lyste med en stor lyskaster for å se etter dyr. Vi så noen øyne til disse Impalaene og vi kjørte videre. Plutselig fikk vi opp en melding på radioen vår om løver, og Pete satte opp farten så håret vårt sto rett opp på hodet. Vi fikk se to løver som lå og varmet seg rett foran bilen vår på den asfalterte veien. De var bedagelige, og vandret rundt. Det var en veldig kul opplevelse!

Safarilivet vil jeg anbefale på det sterkeste. Det har vært noen helt utrolige opplevelser de siste dagene. Det har vært veldig mange inntrykk og de fleste helt surrealistiske. Da man syns det er helt normalt at en giraff står og spiser av treet du sitter helt ved siden av? Eller at man ikke blir litt redd en gang når man lyser med lyskaster på en løve rett foran deg i mørket? Dette har absolutt vært en once-in-a-lifetime-opplevelse. For jeg tror faktisk ikke jeg vil ødelegge denne opplevelsen med å gjenoppleve det en annen gang?



Nå venter det nye Sør-Afrikanske eventyr nedover sørkysten, vi er klare!

Love my life 21

"Åja? Du er født i '95 du, da?" spurte jeg da en kollega fortalte meg alderen sin. Plutselig kjente jeg at rynkene i ansiktet mitt ble mye mer synlige, for det gikk vel omtrent akkurat da opp for meg at det er noen år siden jeg var 21. Da jeg var 21 tenkte jeg på de som var rundt tretti som veldig voksne. Anstendige, balanserte, med voksen humor og et velutviklet vokabular. I all hovedsak tenkte jeg vel at man som trettiåring hadde full kontroll på livet sitt. Dette har jeg jo gledet meg veldig til at skal skje med meg. At jeg skal bli anstendig, balansert, slutte og synes at promp er morsomt og begynne å bruke setninger som "jeg er forsynt", "Skal jeg bruke den lille kaserollen?" eller "De må ha meg unnskyldt, jeg må på klosettet". Om en måned så trer jeg ett skritt nærmere tretti. Skremmende nære tretti. Jeg lover deg at jeg skal ta et museskritt. For jeg er ikke klar.

Jeg skal feire bursdag med utkledningsfest, og i den anledningen har jeg googlet meg frem til ulike kostymealternativer. Jeg scrollet nedover nettsiden og da jeg kom frem til "prompeputekostyme" lo jeg så tårene trillet og kunne ønske at jeg het Petra så jeg kunne gå til anskaffelse av det kostymet. Sannheten er jo at jeg ler sammen med barna  på jobb av hele mitt hjerte når vi "lurer" noen til å sette seg på prompeputa vår. Moden nok til å kvalifisere for å tre inn i trettiåra? 

Det kommende året har jeg også litt å jobbe med da det kommer til ordforrådet. For jeg bruker jo mer enn gjerne uttrykk som skulle tilsi at alderen min var nærmere femten enn tretti. For eksempel på nyttårsaften. Etter å ha lest et drøss av fasadestatuser om hvor fantastisk året som hadde gått var og hvor fantastisk innholdsrikt det nye året skulle bli...kjente jeg at jeg dævva litt av hvor flott folk har det, utad.. Misforstå meg rett, jeg unner folk å ha det bra, men noen ganger så er det så gjennomsiktig og påtatt. Hvorfor ikke gjøre det like enkelt som meg og Pia? Vi valgte ord som femtenåringer og vi proklamerte "FML 2015, LML 2016". Er ikke setningen enkel og grei? Det favnet mer eller mindre alt jeg tenkte om året som hadde gått og håpet på for det kommende året. 

Voksne og anstendige mennesker, (altså tidligere tenkt de rundt tretti) kler seg pent og anstendig. Øvelse gjør mester, og jeg prøvde det senest i går.Det er jo som kjent veldig kaldt for tida, og inne i det gamle huset jeg jobber er det også ganske kaldt. Så jeg syns jo det var lurt å ha på seg ullklær, og satte på meg ullstrømpebukse og et tykt skjørt. Seks på morgenen ofret jeg ikke en tanke til hva jeg faktisk gjør da jeg er på jobb. Jeg er høyt og lavt, jeg hopper, ligger og ruller, setter meg ned, spretter opp igen, går, sitter på gulvet og løper litt. Det var upraktsik med skjørt i løpet av dagen, kan du si. Jeg håper ingen av mine kollegaer lurte på om jeg egentlig hadde fått meg nytt belte eller om det var et skjørt. Men det toppet seg på kvelden da vi var på møte. På møter er jo somregel voksne og anstendige mennesker velkledd, så der hadde jeg jo passet godt inn i mitt antrekk for dagen. Hvis det var et kurs i økonomi jeg skulle på, vel og merke. Som du skjønner var det ikke et møte i økonomi jeg var på. Jeg var på møte om musikk i barnehagen, og der hadde vi blant annet "Eventyryoga". De som i løpet av sitt liv har vært på yoga vet at skjørt ikke er egnet som antrekk til det. Her gir jeg meg selv et halvt poeng for at jeg i alle fall kledde meg pent, men jeg har nok litt å jobbe med da det gjelder å finne en anstendig klesstil som matcher min hverdag.

At livet mitt er i balanse, det kan jeg nok ikke påberope meg. Jeg vippes stadig av pinnen. For uansett hva jeg planlegger for morgendagen må planene endres da dagen kommer. Sant og si er det vel akkurat det, at livet mitt avhenger av spontanitet og aldri er helt i balanse som gjør det spennende, for meg. Mine tanker om dette balanserte livet som trettiåring håper jeg egentlig at ikke skal innfris om ett år. Eller om tjue år, for den sakens skyld. Jeg liker tanken om at jeg er lykkeligere om jeg slipper kontrollen, og uten full kontroll tror jeg ikke det kan bli noen balanse, slik jeg hadde tenkt på at det skulle være. 

Her har jeg tydeligvis mye å jobbe med det kommende året. Jeg som tidligere har gledet meg til å bli tretti, har nå snudd på flisa og begynt å grue meg til å få alt på stell. Heldigvis har jeg igjen ett år i tjueåra til å vokse opp og nå mine tidligere forventninger til livet. Jeg vet ikke om jeg vil, uansett jeg, altså. Jeg dævver litt av tanken.

LML Forever 21.







Etterpå

Etterpå.

"Etterpå" sier du, der du står med et tydelig skjerpet ansiktsuttrykk. Tårene som ligger i øyekrokene dine vitner om at du egentlig er veldig frustrert. Du har vært på leting i leiligheten etter smokken, eller "kokken" som du sier, og endelig fant du den. Du kom snikende inn i stua, skrittende sidelengs, med ryggen mot meg så jeg ikke skulle se hva du hadde funnet på din søken. For du vet så godt at smokken bor i senga. Jeg gjennomskuet deg, og skuffet står du der, tapper, mens du sier "Etterpå når jeg sove". Så tar du smokken og tusler inn på rommet ditt og legger smokken oppi senga igjen. 

"Etterpå mamma" sier du. Vi sitter ved kjøkkenbordet og teiper igjen julegaven til bestevenninna di. Du har gledet deg i lange tider til å få pakke inn denne gaven. Gaven har ligget klar oppå hylla på rommet ditt lenge, og flere ganger har du pekt opp og sagt "ÅlleTille få den meg, vi pakke inn?" Mammaen din har vært så treg med innkjøp av julegavepapir, så flere ganger har vi kommet til konklusjonen om at vi må "vente litt", "en annen dag" eller "etterpå en gang". Endelig hadde denne "etterpå'en" kommet, og vi satt ved kjøkkenbordet. Vi teipet på pakka annenhver gang, og konsentrert satte du de små teipbitene på pakka - akkurat der du syns de passet best. Da vi nesten var ferdig med innpakkingen spurte du om vi skulle til ÅlleTille med pakka med en gang. "Nei, det kan vi ikke, for nå er det snart natta vet du.." svarte jeg. "Etterpå mamma", svarte du. "Ja, etterpå, en annen dag skal vi til ÅlleTille, og da må vi ikke si hva hun får for det er hemmelig." "Mm." svarte du kontant.

"Etterpå kommer snø!" Sa du. Det var bare september, men du hadde allerede ventet på snøen en stund. Etter det jeg har forstått så har du ventet på snøen fordi du vet det er synonymt med å ake akebrett. Flere ganger i uka spurte du om vi kunne ake akebrett. Etter flere turer i vinduet for å se ut om det hadde kommet snø, etter flere nederlag fordi bakken fortsatt var grønn og etter flere ganger med svar som "nei, vi må nok vente på snøen, for akebrettet går så dårlig på asfalt.." TIl slutt ble du så oppgitt over at denne "etterpå kommer snøen" aldri kom, så du visste råd. Du ba om perler og perlebrett, og vi fant frem. "Jeg pæle snø." sa du, "Etterpå kommer snø!" sa du, kontant. Jeg håper den etterpå'en kommer snart.

For hvis det er noe du har lært, så er det at etterpå er et relativt begrep.

Etterpå skal vi ake akebrett på hvit og kald snø. Det gleder jeg meg også til, for det er noe av det morsomste jeg vet!

Etterpå skal vi pakke inn flere pakker som vi kan gi til julenissen. For han kommer etterpå, han også. Og den etterpå'en er det ikke mange dagene igjen til er der.

Etterpå skal vi også fortsette på de lange samtalene våre. For eksempel om da mamma var liten. Samtalen har jo allerede gjentatt seg noen ganger og går som følger. "Mamma liten, bo mo'or. Mamma liten dyne, mo'or stooor dyne. Meg liten, bo mamma, meg liten dyne, mamma stooor dyne." Den andre pågående samtalen vi har kan vi også fortsette på etterpå en gang. Den samtalen om da du var "biiiiittebitteliten, bo inni magen mamma. Jeg dytta mage mamma. Jeg åpne døra komme ut. Liiiiiten gråte jeg sulten." 

Etterpå skal vi også leke, skravle, pynte pepperkakehus, besøke alle besteforeldrene dine. Sammen skal vi tegne, gå på tur, perle, ha hyggelige måltider sammen. Vi skal danse til Rosa Helikopter i stua, vi skal på teater, vi skal løpe rundt og vi skal trykke på knappene i heisen. Etterpå.  Vi skal krangle og diskutere litt. Vi skal smile og le og tøyse. Vi skal kose og ha det fint. Alt dette skal vi gjøre etterpå.

Og mest av alt håper jeg at som nå, så skal du etterpå ha det bra. Lille fjolla mi, som blir sur når jeg sier du er liten. For du er "stor jente to år". 

Kjære lille, store deg!

Kjære deg, du lille jenta mi som har blitt stor/du store jenta mi som fortsatt er ganske lita...

...du som kan sitte konsentrert og tegne en time av gangen. 

...du som absolutt skal ha på deg vårjakka fra i fjor hver dag. Den jakka som er tre størrelser for liten. Vi skulle jo bare prøve den en gang for å se om den kanskje passet. Du har en egen evne til å snuse deg frem til hvor jeg har gjemt den kvelden i forvegen fordi jeg ikke har hatt tid til å gå ned på boden med den.

...du som liker så godt å se på bilder av deg selv...

...du som syns at hårspennene og strikkene på butikken er så fine, men som nekter å ha de i håret...

...du som har laget en egen koreografi til sangen "rosa helikopter". Du veiver entusiastisk med armene til refrenget og går sidelengs over stuegulvet på versene.

...du som jeg blåste såpebobler sammen med på balkongen i går. Vi var like entusiastiske begge to, og pappa sto på kjøkkenet og skjønte ingenting da såpebobler fløy i full fart rett forbi kjøkkenvinduet høyt her oppe hvor vi bor...

...du som mistet den heliumsfylte ballongen din ute og ropte "Mine balle!" så høyt du kunne utover hele nabolaget vårt, og ble utrøstelig i en times tid...

...du som har etablert vennskap med mange små på din egen alder i barnehagen din. De du løper inn til hver morgen og sier "hei" til og som du får mange klemmer av da du skal dra hjem på ettermiddagen...

...du som blir så rasende på meg i blant...

...du som syns at yoghurt er det beste i hele verden...

...du som gjør grimaser hver gang noen skal ta bilde av deg...

...du som aldri vil gå av huska og gang på gang teller "tooo teeee" for å få oss til å dytte deg enda en gang til før vi går inn.

...du som løper så fort du kan bortover samtidig som du roper "heia heia" til deg selv...

...jeg heier med deg, og jeg kommer til å heie på deg så lenge vi er her på jorda sammen...

...for jeg er så glad i deg!

Oransje lys og glitrende sjø

Jeg våknet og åpnet øynene. Det var tydelig at sola skinte på utsiden av vinduet for hele rommet jeg lå i badet i et spesielt lys. Rommet var lyst opp i samme oransje farge som gardinene som vagt blafret i brisen fra vinduet som sto på gløtt. Jeg lå i underkøyen og madrassen i overkøya var tatt ut og flyttet ned på gulvet. På den lå venninna mi og begynte å våkne hun også. Det var enklere å skravle før vi sovnet om vi lå vedsiden av hverandre enn om en skulle ligge i overkøya.

Vi kledde fort på oss sommerklærne, for vi kjente begge igjen lyset i rommet. Det kunne ikke bety annet enn at det lå en strålende sommerdag som bare ventet på oss. Like fort som vi hadde kledd på oss kom vi oss ut døra, vi gikk barbeint langs grusveien med skoa i hånda og over til det andre huset, huset til bestemor hvor vi spiste frokost. Etter at frokosten var fortært gikk vi ut igjen og nedover grusveien for å komme oss til dagens mål, nemlig sjøen. På vei nedover fortsatte samtalene vi hadde hatt kvelden i forvegen, slike samtaler venninner i ungdomsskolealder har med hverandre. 

Samtidig som vi gikk og skravla kjente venninna mi på lukten av alle blomstene som vokste vilt i grøftekanten, og vi kjente sola varmet. Vi gikk nedover veien mot badeplassen. Den veien der det ofte er gjørmete og et eldorado for de bittesmå og de litt større froskene, men denne dagen var den helt tørr og uten frosker. Vi hentet årene som sto gjemt bak den faste grana i skogkanten, fikk dyttet den gamle trebåten ut i vannet og hoppet oppi. Venninna mi hadde den faste oppgaven ved årene og jeg satt i bakenden av båten og skravla. Vi hadde for flere sommere siden funnet ut at det var den smarteste arbeidsfordelingen om vi i det hele tatt skulle komme oss rundt på sjøen og ikke minst inn til land igjen. 

Ved føttene mine oppdaget jeg at det kom litt vann piplende inn, så jeg satte stortåa mi ned i sprekken og vi rodde trygt rundt med ei stortå til propp. For hvert åretak nærmet vi oss den fine plassen vi hadde en plan om å komme frem til. For hver sang vi sang kom vi nærmere. Da vi var fremme i oset kikket vi opp om noen oppholdt seg på plassen i sommerferien sin. Kysten var klar på land og vi la til. Kjorte fast båten i ei bjørk og gikk opp til blomsterenga foran det gule huset. Vi la oss ned i blomsterenga og funderte over livet, både med ord og i våre egne tanker der vi lå. Vi gikk en tur rundt på grusveiene og de mosegrodde stiene hvor blåbærlyngen kilte og stakk på leggene. Etter en stund gikk vi tilbake ned til sjøen som glitret av alle solstrålene som traff den. Vi kom oss ut på sjøen igjen med våre faste oppgaver og da vi kom i land på andre siden av sjøen badet vi på badeplassen. Den badeplassen hvor de faste stupesteinene er. De som gjorde at vi en gang sto med skuldrene over vann om vi sto på dem, men nå gjorde de at vannet rakk oss til midjen om vi sto på dem. 

På veien hjem igjen plukket vi med oss hver vår bukett av blomstene som prydet grøftekanten langs grusveien som støvet litt, fordi det var så fint og tørt sommervær. Noen av prestekragene ga oss tvetydige svar på samtaleemnene vi hadde hatt i løpet av dagen og det spilte egentlig ingen rolle. Det hadde jo uansett vært en strålende sommerdag i vårt rolige og fredlige univers.

 

Jeg føler at jeg kanskje drømmer når jeg tenker på slike dager, men egentlig så er jeg bare på fisketur etter fine minner fra barndommens minnebank for å gjøre en grå dag litt finere. Jeg er glad for at minnebanken min er så innholdsrik og fin. 

 

Ordning och reda

"Hvor har du lagt den nå? Jeg hadde jo den her, og nå har du rydda i mine ting og da finner jeg den ikke!" Jeg har orden i rotet mitt, liker jeg å tro. Det stemmer ofte også det, altså. Jeg vet ofte at den huskelappen min ligger akkurat der, under den boka som lå på stuebordet. Der ligger den sjelden etter at mannen i huset har ryddet i mine ting. Da henger kanskje den huskelappen oppe på kjøleskapet. Da blir det krøll i systemet mitt, som andre kaller rot.

Ett år dro jeg på påskeferie til fjells med ski - men uten skisko. Det hender jo at det skjer en glipp, og de sto sikkert ikke på det jeg så på som en logisk plass for dem.

I går spurte en kollega om vi skulle ta oss en skitur på kvelden. Det ville jeg så absolutt være med på, og skiene mine sto jo klare i boden. I alle fall skiskoene da, viste det seg. For nå var det nemlig motsatt av den påsketuren. Samboeren min var grei og skulle hente skiutstyret mitt på boden mens jeg skifta til skiklær. Det er vel nærmere tre år siden jeg hadde ski på beina sist. Dermed har nok ikke skiklærne blitt lagt lett tilgjengelig, så de fant jeg rett og slett ikke. Så jeg hadde planer om å ha på boblebukse, mens jeg sto og vurderte det frem og tilbake ringte telefonen min. Det var han som var på boden som ringte. "Jeg finner da ikke skia dine jeg", sa han. "Finner du dine egne da?", spurte jeg. Det gjorde han og han fant også ut at mine skisko passet i hans bindinger. Så da kunne jeg jo gå på skitur, for jeg kunne jo bare bruke hans.

Da han var på vei opp igjen med skiene streifet jo tanken meg at han er nærmere 30 cm høyere enn meg. Da han kom inn døra innså jeg at det i alle fall utgjør en forskjell på skiutstyr. Stavene var nemlig like høye som meg, og skituppene rakk jeg ikke opp til da jeg sto på sokkelesten. Jeg hadde gledet meg veldig til skituren, så det var ikke noe annet alternativ. Da jeg var på tur inn i boblebuksene sa samboeren min at jeg kom til å koke bort i dem, siden gradestokken viste null grader. Dermed fant han frem sin skidress og sa jeg burde ta den. Så jeg tok den på og trasket avgårde med skiene og stavene under armen. 

Skituren var både hyggelig og fin den. Vi gikk ca 7 km, og det er jeg veldig fornøyd med, da det er tre år siden sist. Undervegs hadde jeg bare en liten utfordring med de lange skiene.. Da jeg lå etter kollegaen min i en nedoverbakke uten trikkeskinneløyper...og jeg plutselig hadde skikkelig god gli, og bremselengden min ble litt kortere enn jeg var komfortabel med. Prøvde jeg å ploge og plutselig kom trikkeskinnene tilbake og høyre skia mi havnet i venstre spor...jeg så antageligvis ut som ei skadeskutt kråke der jeg for nedover. Høyreskia var lang og farten var stor, så den rikket seg ikke opp fra sporet den hadde funnet veien inn i. Heldigvis bremset venstreskia akkurat nok - akkurat i tide! Vel hjemme igjen hadde jeg røde roser i kinna og var veldig klar for en ny skitur ganske snart!

Det var jo fantastisk å ha like lange staver som meg selv, for jammen ble det fart med de stavtakene! 
 

Vi har fått nytt navn

For tiden konsentrerer jeg meg mest om å leve akkurat nå. Jeg har nok med det, og har verken tid eller ork til å tenke på hva jeg gjør og hvor jeg er om fem år. Det holder å være her jeg er og den jeg er akkurat nå. Akkurat det er uten tvil et godt liv. Da jeg en fredags ettermiddag på jobb tenker at "ah, å nei, nå ser jeg ikke disse menneskene før mandag igjen.." og helst skulle dratt på jobb på en lørdag fordi jeg trives så godt. Ja, da velger jeg å nyte det. Det å trives på jobb er jo ingen selvfølge, og er det noe jeg har lært så er det at livet består av bølgedaler, derfor velger jeg å nyte det nå. 

Jeg nyter livet på hjemmebane også. Jeg har aldri prioritert sokkesortering, men nå har jeg jo ikke tid til å tenke på hva jeg skal finne på til helga en gang før helga plutselig er der. Jeg har nok med å henge med i svinga på utviklingen til fjolla.

Her hjemme skravles det. Eller bables i alle fall. Vi forstår godt når fjolla gir oss fornøyde strofer, når hun er bestemt og når vi egentlig får seriøs tilsnakk. Da det gjelder sistnevnte tror jeg vi kan være glad for at ordene ikke er helt på plass - enda. Fjolla har hele tiden vært veldig glad i sang og musikk. Da hun var på sin første korpskonsert i høst kastet hun fra seg Bolla på gulvet og klappet entusiastisk etter nesten hvert nummer. Hun ror gladelig over kategat, headbanger litt til ulike låter på radioen og hun fulgte nøye med på deler av nyttårskonserten. Det er vel kanskje en del av henne som setter melodi foran selve ordene. Det går gjerne litt i surr med ordene, rett og slett. Hun har stålkontroll på at man sier "hei" når man møter noen og "allooo" når man svarer i telefonen...men det med familieforhold er nok litt hardere nøtt å knekke. Vi har nemlig fått nytt familienavn.

Ved middagsbordet starter samtalen gjerne med at en spør "skal pappa hjelpe deg?" "pappa" sier hun og nikker. Så snur hun seg mot bildet på veggen der vi er avbildet alle tre i vår lille familie. "pappa" sier hun igjen og peker opp på bildet. "Ja, der er pappa, der er mamma og der er du" sier en av oss og peker på bildet. Hun ser alvorlig ut. "Mamma" sier jeg igjen og peker på megselv, og "pappa" sier pappaen og peker på seg, og så peker vi på henne og sier navnet hennes. Så gjentar hun "pappa" og peker på pappan, "pappa" og peker på meg og "pappa" og peker på seg selv. Det er ikke greit å holde styr på alt, alltid.

Hun har det i alle fall det viktigste klart. Det at vi hører sammen, vi som er en familie.

 

En hverdag i 1997

Hverdagene glemmer man fort. Det skjer mye og man får mange inntrykk iløpet av en dag, men det er en brøkdel av dagene vi faktisk husker. Enkelte dager husker man, og det er jo somregel de dagene som skiller seg veldig ut fra hverdagene. Det er slike dager man på forhånd vet at man kommer til å huske i fremtiden. Jeg husker foreksempel at jeg ble konfirmert 12.mai, for den datoen var satt i god tid og det var en hyggelig dag med god mat, familie og gaver. En dag fylt med forventning. 

Så er det, blant andre, en hverdag som tydeligvis har gjort inntrykk. For den husker jeg, jeg husker til og med datoen. Det var 11.desember, det var snø ute og en helt vanlig hverdag i adventstiden. Etter en helt vanlig skoledag, som jeg ikke husker noe speiselt fra, ble min venninne Elin med hjem til meg. Jeg husker så godt at Elin, mamma og jeg hørte på julekassetter og satt ved kjøkkenbordet med den røde juleduken og laget hvite kake-menn og -koner. Et av samtaleemnene var at Elin fylte 10 og et halvt år akkurat den dagen. Det feiret vi med ferdigstekte hvite kake-menn og -koner. Da lillesøstra og moren til Elin kom for å hente henne kledde vi på oss og gikk ut for å leke, jeg husker så godt at vi lekte Amalies Jul og at en av oss skulle miste votten, akkurat som i julekalenderen som det året ble vist på nrk. Vi var nissefar, nissemor og lille nisseungen. Og leken ble avbrutt fordi de måtte dra hjem. Egentlig så vet jeg ikke hvorfor jeg husker den dagen så godt. Men jeg vil tro at det er fordi det var en utrolig fin dag. Det er så fint å tenke på, at en helt vanlig hverdag kan være så fin at man husker den 17 år senere. 

Det som er enda finere er at jeg fortsatt kan dele den historien med Elin. I går var vi på julebord. Til bords satt seks venninner som har delt klasserom i minst tre år, på ungdomsskolen. To og to og to av oss som satt der har delt hele ti år i samme klasserom. Praten gikk lett og etterhvert kom vi inn på tema adventsbarnetv, og dermed Amalies Jul. Da fortalte jeg Elin om dagen som tydeligvis gjorde inntrykk på meg i positiv forstand. Det fine er at hun også husker den dagen godt. Det forsterker jo tanken min om at det var en fin hverdag. Det å kunne dele en sånn historie, nesten tjue år tilbake i tid og enda sitte rundt samme bord og fortsatt snakke om dagens hverdag sammen. Det er trygt, og det er godt. Jeg er så takknemlig for den flokken jeg har rundt meg. Det er jo de, alle som en, som bidrar til at jeg er den jeg er. De jeg deler gleder, sorger, hverdag, fest og ikke minst felles historie med. Det betyr alt.

 «Ikke vær et 1-tall på jorden. Bry deg om flokken din.» sitat Per Fugelli. Jeg er enig. 

 

God førjulstid!

Alt skær væra som det alltid har vøri

I fjor gikk jeg på leting etter en følelse som aldri kom. Slike år da den riktige følelsen aldri kommer så er det fint at man har kjent på den tidligere år...for da kan man jo bare tenke tilbake på de episodene som ga julestemning...sånn som her.

Det er en plass i landet, et hus i universet hvor "alt skær væra som det alltid har vøri" til jul. Nemlig hemme. Juleplakater skal henge oppe, lysestaken med engler som plinger hører like mye hjemme på julemiddagsbordet som ribba og julekrybba skal stå der den alltid har stått. Vi kan godt snakke litt om den julekrybba. Da jeg var lita sto den oppå en stor ovn som vi aldri brukte. Jeg husker at tanta mi og jeg laget bakgrunn til den et år. Det var to store blå ark som vi limte gule stjerner på som vi hadde klippet ut selv. Etter det jeg kan erindre så kan man peke ut hvilke stjerner hvem av oss hadde klippet ut, men det er vel endel av sjarmen. Jeg var spent på hvor julekrybba skulle stå det året mamma bestemte seg for å fjerne den ovnen julekrybba alltid sto på. Men heldigvis kom jeg hjem til jul og oppdaget at hun hadde plassert julekrybba på et bord i det hjørnet ovnen hadde vært. Men var det ikke noe som manglet allikevel? Jeg sto og så på den, og alle delene var intakt....eller var de det? Jesusbarnet lå i krybba si, Josef og Maria passet på, det var både dyr og vise menn... Men hva var det jeg så? Det var bare en gjeter som passet på sauene? Det stemte ikke. Hvor var de to andre gjeterene? De jeg laget av eggekartong og filt i alle regnbuens farger i barnehagen.. Da jeg var lita falt det meg aldri inn at mamma hadde plassert de ved julekrybba bare fordi jeg hadde laget dem. Nå, så mange år etter har jeg jo tenkt den tanken...Men nå hører de hjemme der. Alt skær væra som det alltid har vøri, og jeg håper gjeterene er på plass til jul.

Julemagien har allerede meldt seg i år. Jeg har hørt på julemusikk en stund allerede, og jobben min hjelper også på. For barn og jul hører sammen. Jeg gleder meg med jubelrop til desember i barnehagen...og på hjemmebane. Her hjemme har vi jo allerede pyntet juletreet en gang. Det fant sted torsdag kveld 13. november. Litt tidlig, syns du? Det syns jeg også. Men har jeg fått en plan i hodet blir det somregel sånn...nesten. 

I november i fjor prøvde vi oss på et mislykket prosjekt her hjemme. Nemlig julekortfotografering. Ingen av bildene med hjemmestrikka nisselue på fjolla vår ble særlig vellykket, så da venninna mi som virkelig kan å ta bilder spurte om vi ikke skulle ta julekortbilder en gang vi var på besøk var svaret kort og greit JA. Hun hadde allerede en haug av ideer og fant frem både det ene og det andre. Vi hengte opp et mørkt teppe til bakgrunn, jeg fikk på meg hel nissedrakt. Jeg slapp heldigvis unna nissemaska, men nisseskjegget måtte på. Fjolla fikk på seg en fin rød og hjemmestrikka dress og nisselue, og vi fikk heldigvis mange fine bilder å velge mellom. I år fant jeg ut at jeg måtte da klare dette på egenhånd. En ide dukket opp i hodet, og sånn skulle det bli, mente jeg. Litt forberedelse måtte til, for for å få til noen bilder innså jeg at dette ikke kunne ta for lang tid. Så på en torsdag kveld tok jeg turen ned i den skumle boden og hentet julekassene. Jeg satte opp juletreet. Så kom jeg på at vi jo ikke har hatt annet juletre enn et bittelite ferdigpynta et tidligere år. Heldigvis har jeg kjøpt julekuler som jeg har dekorert julebord og krukker med tidligere år, så jeg satte meg ned og tredde i tråd i alle julekulene sånn at de var klare til å brukes på treet. Men for å få stemningen på bildet jeg hadde sett for meg måtte jeg jo ha lys på treet. Endelig kom den til nytte, den enorme lyslenken jeg skaffet meg et år og som viste seg å være ubrukelig da jeg kom hjem etter handleturen. Den var ikke så ubrukelig allikevel, og plutselig ble det en god stemning i stua med lysende og glitrende juletre og røde julegardiner. Kvelden etter var det tid for julefotografering. Jeg hadde linet opp, gubben hadde ladet kamerabatteriet og fjolla var kledd opp i passende klær. Hun syns klærne var fine, men at hun skulle stå stille og se på treet i stua? Altså, mamma hadde satt opp et tre i stua...og ikke minst hengt opp en haug med kuler som det blinket så fint i...og så skulle hun ikke dra ned de fra treet, hun skulle stå og se på? Nei. Alternativet med at hun kunne holde i en vogn med gaver da, kanskje... Ja, det fungerte i to sekunder. Altså, har noen pakket inn en gave skal den vel pakkes opp? Og etter en stund var det absolutt morsomtste å ta julekulene ned fra treet og løpe rundt i stua. Vi tok 70 bilder, og hadde to bilder å velge i da vi skulle bestille julekort. De fleste var som følger:


Sånn kan det gå, da det ikke går som planlagt. Jeg må jo si at jeg liker det sånn. At man har en plan, men uansett om det blir som den eller ikke, så blir det alltid en arti historie.
 

Nå lurer jeg på hva fjolla etterhvert mener med at "Alt skær væra som det alltid har vøri" for at det skal bli den riktige julestemningen. Kanskje jeg også må krype til korset og ha rosa,grønne,svarte og blå hyrder på marken om noen år og for all fremtid? Jeg håper mine gjetere står parat til å passe på sauene til jul, hemme hos mamma. For i år skær je hemmat tell jul, og det gleder jeg meg til! ...og jeg går og venter på at vi skal pynte treet for andre gang i år...

En liten kveldshistorie

<<ett år og fire måneder tilbake i tid.

Det var snart dags. Termindatoen nærmet seg med stormskritt, og jeg trøstet meg med at det fra gammelt av betydde ulykke om alt var klart før den nye verdensborgeren kom. For skruene til sprinkelsenga viste seg å være borte den dagen vi bestemte oss for å sette den opp. Man får høre og man kan lese mye og mangt om samsoving, og vi var fast bestemt på at vårt lille nurk skulle ha en egen seng, ja. Vi skulle ikke ligge på nåler hver natt og være redd for å rulle over den lille bylten, og vi skulle heller ikke ha noe av at ungen vår hadde fast plass mellom oss i senga. Heldigvis fant vi skruene etter en stund med leting. Som med så mye annet her i huset hadde vi lagt de på en lur plass. Spør meg ikke hvorfor vi (antageligvis kan du lese: jeg) anså sokkeskuffen som en lur plass for skruene til sprinkelsenga, men det var nå der de var, og fremtidsutsiktene var lyse for at vi kunne ha 90cm å sove på hver selv etter familieforøkelsen.

>>ett år og fire måneder frem i tid. 

Jeg våkner med en arm og et bein dovnet bort etter at de har tilbragt natten på utsiden av senga. Resten av meg ligger som en stiv stokk langs kanten på senga. Jeg snur meg og ser at samboeren min om noen minutter antageligvis våkner på akkurat samme måte som meg, bare med motsatt arm og bein dovnet bort. I midten ligger ei frøken og sover fornøyd. Hun har beina godt plantet i ryggen på faren og hun har nettopp dratt armen sin til seg etter at jeg nesten la meg oppå den da jeg skulle snu meg. At et menneske på åtti centimeter kan ta så stor plass annet enn i hjertet hadde jeg nok aldri forestilt meg. Men hva gjør man ikke for noen timer eller minutters sammenhengende søvn?

 Kvelden i forvegen la hun seg og sov søtt fra halv sju til ti. Klokka ti var hun klar for en ny dag, mens foreldrene snart var klare for en god natts søvn. Jeg sto bøyd over sprinkelsenga og sang nattasang etter nattasang, jeg satt ved siden av senga med hånda gjennom sprinklene og sang nattasang etter nattasang...og to vidåpne og våkne øyne stirret på meg mens hun flirte og lo. Da jeg til slutt ga opp nattasangen og bare fortsatte å stryke på henne reiste hun seg opp og sa klart ifra at hun var ferdig med nattesøvnen. Jeg var veldig klar for min, så tok henne opp for å prøve å lulle og lalle henne i søvn. Om det fungerte denne gangen? Nei. Om hun ikke har vist særlig stor interesse for tallerkenhylla med bøker på rommet sitt før var det nå dags. Hun akte seg bort fra meg og tok frem den ene boka etter den andre og bladde litt. Til slutt fant hun favorittboka: Albert Åberg. Hun tok den med seg og akte bort til hylla si. Reiste seg opp og dro ut og så på hver eneste bamse hun har i hylla og la de pent ned på gulvet. Hun plukket opp boka hun hadde tatt med seg og la den inn i hylla. Hun bladde om en side og mora hadde ikke slått på lyset så hun måtte bøye hodet godt inn for å kunne se i boka si. Noen lysstråler fra gangen rakk antageligvis frem. For hun flira litt og sa "dæææ" og pekte i boka før hun bladde om til neste side, og sa "dæææ" igjen. Dette gjentok hun for alle de fem sidene i boka.

Ok, tenkte jeg. Kanskje hun roer seg og vil sove om jeg leser litt for henne? Den gang ei. Hun fortsatte bare å flire, peke og skravle og var tydeligvis ikke enig i at det var natta. Pappaen stakk hodet inn og sa at han gikk og la seg, og litt etter det så jeg på klokka igjen, og den hadde passert halv tolv. Jeg kjente på meg at jeg også var ganske moden for noen timers søvn, så da endte det jo med at jeg tok med vesle fjolla inn på vårt rom. Der fortsatte hun showet med å skravle, peke (les trykke hardt) på nesene våre, sette seg opp, ake seg rundt og flire og le. På ett eller annet tidspunkt sovnet vi alle tre. Og morgenen etter våknet jeg altså med bortdovnet arm og bein.

Jeg må innrømme at selv om jeg var aldri så trøtt da jeg satt og fulgte med på hennes lille kveldsshow så var det en utrolig fin stund. Vel vitende om at det ikke var den riktige måten å gjøre det på, så var jeg jo med på det. Og det var fint. Om ikke vi to voksne fikk den beste søvnen, så sov hun i alle fall godt. Det er ikke første gangen hun har sovet mellom oss, men det er langt fra hver natt hun gjør det.

Jeg liker at livet inneholder fine stunder sammen, og dette var historien om en av mange i vår lille familie.

 

Hoi hvor det går!

Ammetåke er et kjent begrep. Jeg tror ikke på ammetåke, jeg tror det kan kalles tilpasse-seg-småbarnsliv-tåke. Selv etter at jeg hadde sluttet å amme måtte jeg dobbeltsjekke at jeg hadde på både genser og bukse før jeg gikk ut døra hjemme. Det er nok lurt at jeg fortsetter med det. For nå har det vist seg at den stressende hverdagen har innhentet selv oss. Vi som har snakket om at vi ikke skal la oss stresse...

For et par uker siden hadde veslefrøkna noen reale hostekuler på natterstid. Hver hostekule begynte i det sekundet jeg hadde falt i søvn. Så da kan du kanskje tenke deg hvor mye søvn jeg fikk den natta. En time sammenhengende tipper jeg at det ble tilsammen. Jeg sjelte meg gjennom en dag på jobb og jeg dro endelig for og hente fjolla i barnehagen. Jeg hentet henne, satte henne inn i bilstolen, festet beltet hennes mens jeg satt vedsidenav i baksetet og gikk så og satte meg i førersetet og forlot barnehagens parkeringsplass.

Vi hadde kjørt i nærmere en kilometer og møtte vår første rundkjøring. Jeg kjørte rundt den med forkjørsretten på min side, men en bil til høyre for meg valgte allikevel å ligge på hornet. Han tuta helt vilt og jeg tenkte at "kjære vene slike hissige sjåfører altså.. kanskje han har ei fødende kone ved sin side og skal bort på riksen.." Så kom jeg meg ut av rundkjøringen og der møtte jeg jammen i meg enda en bil som lå på tuta. Bilsjåføren lå her i tillegg over rattet sitt og pekte ivrig på meg. Jeg begynte å ane at da to biler tuter på meg, og han siste i tillegg pekte på meg var det noe galt med bilen min. Jeg svingte derfor inn på nærmeste "lomme" og gikk ut av bilen. Umiddelbart så jeg hvorfor de hadde vært så ivrig på tuta. Det lå nemlig en rosa barnehagesekk på taket! "ops" tenkte jeg og plukket den ned. Det er jo helt utrolig at den har holdt seg på samme plass som jeg la den før jeg satte meg inn for å feste veslefrøkna i bilstolen. Tusen takk til dere to greie bilister som varslet meg! Selv om jeg var oppgitt over dere med en gang, så snudde det fort til takknemlighet ;-) 

I dag tidlig sto jeg opp med vesle fjolla etter at pappaen hennes hadde dratt på jobb. Vi trengte begge en dusj, så vi fikk dusja og vaska oss begge to. Jeg fikk kledd på oss og fikk i oss mat begge to. Fjolla ble levert i barnehagen og heldigvis var hun fortsatt blid da jeg gikk ut døra derfra. Jeg kom inn på jobb og fikk mange klemmer fra de små barna "mine" der. Vi lekte både ute og inne før det var klart for samlingsstund. Barna trakk sangkort og vi sang og sang og sang..og så var det et barn som tok frem et bilde av en edderkopp. Vi satte i gang..Satte venstre tommelfinger og høyre pekefinger mot hverandre og de klatret oppover mens vi sang "Lille Petteredderkopp som klatret på min.." akkurat der traff fingrene mine hodet mitt. Jeg kjente det med en gang. I dag fikk balsamen virkelig virke i håret mitt. Håret som fingrene mine traff var nemlig litt klissete og hang i "remser" nedover. Jeg kunne ikke annet enn å le. 

Jeg tror rett og slett ikke at ammetåke har noe med amming å gjøre. Jeg tror heller det handler om at man tilegner seg en ny livsstil og hverdag! 

På andre siden av gjerdet

Det nye livet vårt hadde vart i nesten to uker. På morgenen var vi begge to med på å levere vesle fjolla vår til en dag med lek sammen med hennes nye venner. Og for første gang begynte hun å gråte da vi skulle gå. Jeg er vant til å være på den andre siden av gjerdet i den situasjonen. Mange ganger har jeg sagt "det går bra, mamma og pappa skal på jobben og så skal du være her sammen med oss å leke.. og så kommer mamma og pappa og henter deg igjen" og "Det går bra, det går fort over. Vi kan sende deg en melding om hvordan det går om litt". Nå var det min tur til å få høre det. Jeg sto på motsatt side av gjerdet. Jeg kjente at klumpen i magen kom, hendene mine stresset litt og jeg sa "detta går bra, vi kommer og henter dæ etterpå, ha det bra!" og så snudde jeg på helen og gikk ut døra med pappaen på slep. 

For det er jo det rådet jeg gir, og som jeg er trygg på at er riktig da jeg er på jobb. Ikke drøy tida ved levering. Det beste er at vi leverer henne, sier ha det og går. Jeg fikk virkelig smake på hvordan det er å være på andre siden av gjerdet. Jeg vet at hun har det fint i barnehagen, det merker jeg jo både på henne og på hva de voksne på avdelingen forteller oss om dagene hennes. Hun viser dem sitt sanne jeg og fornøyd viser hun oss leker hun leker med da vi henter henne. En ny fase og en ny opplevelse - for oss alle tre.

"Jaaada ho skær binne i barnehagen da ho er litt over året... i august.. det går nok så bra så" har jeg med sindig tone sagt til flere som har spurt iløpet av sommeren. Jeg fikk rett, det har jo gått veldig fint med vesle fjolla vår i barnehagen. Jeg har følt meg heldig denne siste tiden. Jeg vet hva som foregår i en barnehage. Jeg vet at de spiser mat ca klokka elleve og ca klokka to. Jeg vet at de har kompetente voksne som tar seg av barna, som leker med dem, som steller med dem og som vil deres beste. At de lærer barnet mitt å kjenne fort fordi de har samme ønske som meg, nemlig at barnet mitt skal trives i barnehagen. Nettopp av den grunnen at jeg vet mye om hva en barnehage er bestemte vi oss for at pappaen skulle få følge på første tilvenningsdag.

 

Det har seg jo sånn at man ikke alltid kan være forberedt på alt. Det var en ting jeg ikke hadde tenkt på. 

Dagen kom. Første dag i barnehagen. Før jeg dro på jobb var vesle fjolla påkledd, hadde sekk på ryggen og trillet gåtralla inn på soverommet for å vekke pappa'n. Jeg sto bak med tårer i øynene. Det kjentes som et slags lynnedslag i meg. Som dere antageligvis har forstått var jeg relativt avslappet til både barnehagehverdagen og tilvenningsperioden som lå foran oss. Men følelsen som slo ned i meg gikk rett inn i hjertet mitt. Min lille fjolle har på et blunk blitt "stor"! Livet går alltid i faser, og hennes første milepæl var nådd. Nå innhentet plutselig hverdagen oss alle tre. Hun skal ut og møte nye mennesker og lære dem å kjenne uten at vi er tilstede - hele tiden. Hun som traska av gårde med gåtralla og sekk på ryggen sto, uten å helt være klar over det selv, foran sitt første møte med verden uten mamma eller pappa vedsiden av hvert minutt. Rent egoistisk sett som forelder kjenner jeg på følelsen av at det er så rart. Vi blir jo hver dag fortalt hva hun har gjort og vært med på, og hvem hun har vært med. Men vi har ikke vært der da det skjer. Vi har ikke sett på og ikke vært tilstede i øyeblikkene. 

På min kjente side av gjerdet har jeg tenkt to tanker ganske ofte. Det ene er "Hm..de virker ikke som de er interessert i det vi forteller om dagen.. de er mest opptatt av hvor mye mat det er igjen i matboksen fremfor det jeg forteller...det er jo litt rart" og det andre har vært "Vil de ikke bare komme inn og gi barnet sitt en klem og si hei her er jeg nå skal vi hjem..nå da de kommer for å hente". Jeg har tenkt at de har lengtet etter barnet sitt hele dagen, så hvorfor vil de ikke bare forte seg å hente barnet sitt med en eneste gang de kommer inn døra? Nå står jeg også på den andre siden av gjerdet, og jeg har besvart spørsmålene mine selv. Allerede første dagen ble de spørsmålene besvart - av meg selv. 

Da man ikke er der i alle de fine og kanskje de vanskelige øyeblikkene så klarer man ikke helt å få med seg all informasjonen. Man får med seg at hun har spist godt, sovet godt og at hun kanskje har vært med på en eller annen aktivitet. Og så er man kanskje mest opptatt av å komme seg hjem så man får starte på middagen sånn at man kan få litt tid sammen med barnet sitt før det skal legge seg. Man vil jo ha den lille tiden som er igjen av dagen sammen. Men som forelder tar man seg også ofte tid til å stoppe opp på hjørnet for å titte inn på avdelingen bare for å se barnet sitt i selskap med sine nye venner. For en liten stund være flue på veggen. På den måten får man kanskje med seg ett og annet av de øyeblikkene man går glipp av da man er på jobb. Det er ganske fint, det også.

Jeg har fortsatt samme ønske for fjolla mi som jeg hadde da hun kom til verden. At hun skal bli ei sosial lita frøken og etterhvert ei sosial stor frøken. Jeg håper hun kan få seg mange gode venner i barnehagen. Så langt ser det lovende ut. Barnehagelivet er fint det, både på den ene og den andre siden av gjerdet, egentlig! :-) 

1 år

Det var så varmt at både byen og jeg nesten kokte. Jeg sto bøyd med armene over rekkverket på verandaen. Kulemagen som hang tungt ned under meg laget en real svai i ryggen min. Det var fire dager etter termindatoen og jeg grein. Det var over et døgn siden jeg hadde kjent noe liv i magen. Jeg sto bøyd og hulket så tårene traff verandagulvet med plask og mellom hulkene prøvde jeg å forklarte jordmora på sykehuset at jeg hadde drukket mange glass med iskald saft uten at det hadde noen innvirkning på livet i magen. Overbevist om at den angstrivende tanken jeg hadde gått med i seks måneder hadde blitt realitet, dro vi til sykehuset. Noen timer etter dro vi lettet hjem og la oss, de fant hjerterytmen hennes raskt. 

Formiddagen etter kom du, og plutselig var vi en familie på tre.


Hvis jeg kjenner etter kan jeg huske hvordan det føltes å ligge og bare se på deg de første dagene. Jeg husker også svært godt de timene jeg lå på overvåkningen. Jeg visste at jeg burde  sove, men jeg bare klarte det ikke. Jeg hadde jo blitt mamma, for aller første gang! Det eneste jeg klarte å tenke på var at jeg snart skulle få være med den lille jenta vår som hadde kommet til verden.

 

Stuebordet vårt er helt reint. Det har et totalt fravær av duker, lysestaker, serviettholder, blader, penner, glass og ellers alt som har pleid å samle seg både oppå og på hylla under. Du går nemlig runde på runde, på runde på runde - på runde. Gjerne hele dagen om du får. Hvis du kommer til å få øye på en "fruktsmootiepose" på ene enden av bordet er du ikke sein om å travle deg dit. Du tar styrkedrikken din på en-to-tre og traver videre rundt. Du kommer deg fra bordet og bort til sofaen og videre derfra om det er noe å støtte seg til. Boms, sier det innimellom og du blir sittende på gulvet. Tydelig skuffet over deg selv kjefter du litt før du plutselig finner noe annet interessant rett ved siden av deg.

Det er så moro å se hvor nyskjerrig du er på omgivelsene. At du ser muligheter foran begrensninger er til tider tydelig. Jeg har iherdig ligget på gulvet et lite stykke foran deg og lokket med en av favorittlekene dine, mens du bare har tittet på meg med et blikk som sier "Tror du jeg gidder å prøve å krype meg frem til deg der, jeg har jo denne fine leken her!" Og så har du begynt å plukke på og leke med en leke ved siden av deg som du aldri har vist interesse for tidligere.

Rundt påsketider satt du stolt i tripptrappen din og strakte arma så høyt opp i været som du klarte hver gang vi spurte deg hvor stor du var. Samtlige venner og familiemedlemmer spurte deg hele påskeferien om hvor stor du var, og til slutt tror jeg nesten at du gikk lei. Så det ble med halvhjerta forsøk etterhvert. Det så til slutt ut som at du viste oss hvor sterk du var, i stedenfor hvor stor du var. Så etter at vi hadde spurt deg hvor sterk du var flekset du armene dine litt fremover og tok i så du ble helt rød i toppen! Så sterk er du faktisk! :-)

"Ha'faaaa" hørte jeg og tittet inn i stua hvor ei lita hånd strakte seg opp mot meg. Den første uka tilbake i jobb var over for min del, og det vil si at pappaen hadde vært hjemme i akkurat en uke. De to hjemmeværende hadde hatt et intensivt kurs den uka. Nemlig å lære seg "High Five!" Kurset var bestått, og nå "Ha'faaaa'er" du med alle du møter, hvis du selv finner det for godt at du vil gjøre det da, selvfølgelig.

 

Det var så varmt at både vi og resten av det lille tettstedet omtrent kokte. Gradestokken hadde nok ikke vist under 20 varmegrader på hele natta, og da du begynte å skravle med bamsen din på morgenkvisten kjente jeg at det hadde vært en natt med dårlig søvn. Pappaen din hjalp deg opp så du fikk tak i kanten på reisesenga og sto stolt og tittet over kanten. Øynene mine var smale, og det var så vidt jeg skimtet noe gjennom de trøtte gluggene mine. "Hallooo", sa jeg bare til deg. Du strålte opp med det fineste smilet jeg vet. Stolt tok du hånda opp til øret og svarte: "Aloooo". Man klarer ikke være morgengretten da man møtes med slike smil og hendelser. 

Eller etter tropenatta og "telefonsamtalen" vi hadde på morgenkvisten, da kom vi ut på kjøkkenet hvor du og venninna di ble satt i hver deres stol inntil frokostbordet og dere bare så på hverandre og fniste sammen. Det gjør et mammahjerte så utrolig stolt og glad.

 

Tenk det, at i helga skal vi feire din aller første bursdag! <3

 

Kjolen som krympet i skapet

Årets sommerferie står for tur!

Jeg hadde pakket ferdig kofferten til veslefrøkna og min egen sto for tur. Jeg fant frem de aller fleste plaggene jeg hadde planlagt å pakke. Denne koffertpakkinga har jeg nemlig planlagt en stund. Vi bestilte denne ferieturen i vinter, og vi reiser sammen med en vennefamilie. Venninna mi og jeg har hele våren snakket om hva vi skal ha med og på både oss selv og barna den ene sommerferieuka. Tidligere i vår var vi også en tur innom et kjøpesenter sammen, og vi fant oss hver vår sommerkjole som vi spanderte på oss selv. "For den kan vi jo bruke på ferieturen vår!" Jeg må innrømme at jeg har brukt kjolen litt i smug nå før ferieturen også, fordi det har jo vært så knallfint vær i juni! Det skulle vise seg å være lurt...for hvem vet hva som skjer med plagg som ligger i skapet!

Da jeg hadde lagt nedi de fleste plaggene i kofferten kom jeg plutselig på den kjolen og fant den igjen, klar til å legge den ned i kofferten... Men det var da merkelig så liten den egentlig var? Jeg tok en kjapp titt på lappen i nakken... S for small! Dere som kjenner meg vet at jeg ikke akkurat er en typisk S for Small! Selv om jeg syns den så liten ut, tenkte jeg at jeg måtte prøve den på i tifelle den var feilmerket fra produsenten. Samboeren min trodde det var en topp og ikke en kjole...så da kunne vi jo raskt konstantere at den ikke var feilmerket fra produsenten... Så nå har jeg altså en hvit- og svartstripete sommerkjole i størrelse small.

Jeg har mer enn en gang vasket et plagg på litt for høy temperatur i vaskemaskina, da har jeg også fått plagg som er for små til min kropp... men at vaskemaskinen også korrigerer størrelsen på plagget? Ikke vært borti før.. Mange snakker også om at bunader og andre plagg man ikke bruker så ofte krymper i skapet... Jeg har hele tiden glist av det og syns det har vært en vittig kommentar til at man kanskje har kost seg litt siden sist man brukte det plagget. Men nå.. nå tror jeg faktisk det har skjedd!

Hvis du som leser dette nå sitter og føler at du svømmer i den hvit- og svartstripete sommerkjolen din, så kan det hende du blir skuffet når du leser på merkelappen i nakken...Du har nok ikke gått ned så mye i cm som du kanskje trodde... For det kan hende vi har bytta kjoler, uten at vi vet at det har skjedd! Nå håper jeg at kjolen blir i riktig størrelse for kroppen min igjen i kofferten på vei til feriedestinasjonen!

...og heldigvis for meg så fikk jeg igjen på skatten i år, og da gikk jeg bananas på kjoleshopping! Så jeg har et par andre kjoler å bruke....Så ferietur blir det uansett!

Betongsofa som kjøkkentram

Noe av blodet som suser i årene mine er innvandrer-blod. Det er i grunn en underdrivelse å si at det er noe av blodet. For det er vel okring 75 prosent hvis man ser på slektstreet mitt. Jeg er alltid på farten...og det skylder jeg på dette blodsrelaterte forholdet mitt til de dype skoger for. Finneblodet. 

Her en kveld fikk jeg også erfart at blodet som suser i årene mine påvirker en annen del av meg også. Jeg liker å sitte og grave litt lenger inn i mitt tidvise melankolske og dype sinn. Helt alene kan jeg sitte og reflektere over samtaler, relasjoner, tanker og allerede forfattede ord som skaper magi.

Jeg var hjemme alene og var ikke helt i humør til å være nettopp det, alene. Selskap var det jeg trengte. Først prøvde jeg å skru på radioen, som pleier å være mitt beste selskap da jeg rusler rundt her alene hjemme. Der var det fotballsending. Det appelerte ikke til meg akkurat da. Så jeg satte på tv'en. Der var det tilfeldigvis et program som gjorde at jeg ble sittende helt klistret til tv'en. Det var et program som hyllet den store dikteren fra de dype skoger, nemlig Hans Børli.

Plutselig følte jeg på melankolien i meg. Jeg følte meg nesten dypere enn de grønne granskogene jeg sokner til. Jeg syns det er så vakkert med dikt. Det er så imponerende slik Hans Børli klarte å sette sammen noen få, men velvalgte, ord for å få frem nydelige tolkninger av de store følelsene. 



I kveld har jeg sittet ute på en betongsofa med fargerike lykter, fargerike stoler og fargerike plastikkblomster sammen med en av de mest fargerike personene jeg omgås. Vi surret oss inn i utallige temaer og jeg kjente på så mange følelser. En fantastisk junikveld som har gitt meg så mye. Vi sto med beina på jorda, men hadde hugu i himmel'n, som 'n Børli har sagt selv. Jeg er så takknemlig for slike stunder. Selv om vi satt så midt i bygryta som man kan komme, så langt fra de dype skoger som det går an...så fungerte betongsofaen som kjøkkentram i kveld...

Vi sitter i slørblå junikveld
og svaler oss ute på trammen.
Og alt vi ser har dobbelt liv,
fordi vi sanser det sammen.

Se - Skogsjøen ligger og skinner rødt
av sunkne solefalls-riker.
Og balnkt som en ting av gammelt sølv
er skriket som lomen skriker.

Og heggen ved grinda brenner så stilt
av nykveikte blomsterkvaster.
Nå skjelver de kvitt i et pust av vind,
- det er som om noe haster...

Å, flytt deg nærmere inntil meg
her på kjøkkentrammen!
Den er så svimlende kort den stund
vi mennesker er sammen.
-Hans Børli 

 

Takk.

Hvordan vi får det til?

"Hvordan får dere til det, egentlig?" Dette spørsmålet fikk veninna mi. Hun hadde nettopp fortalt noe fra turen vår til København. To småbarnsmødre og to små babyer på 3-4 måneder på cruise! "Jo, de henger med og det er jo hva man gjør det til", svarte venninna mi.

Vi møttes i Mari-tid, som jeg liker å kalle det. Mari-tid tilsvarer et par, tre, fire dusin minutter før alle andre hadde møtt opp til en avtale. Etter en liten matbit/slurk pakket vi bilen - full. Først to babyer med tilhørende stoler stoler inn i baksetet, så en og en halv barnevogn i bagasjen, en voksen og en halv barnevogn i passasjersetet, resten av bagasjen på gulvet i baksetet - og jeg med kortest bein i førersetet. Ja, det var et litt av et syn. Et nå-koser-vi-oss-moment for instagram var det, men vi lot være å forevige det der. Vi kom oss til kaia i Mari-tid og kom oss ombord på båten. 

Lugaren vår ble umiddelbart forvandlet om til en labyrint. Vi gikk ut og inn på tur over, under og forbi vogner og bagasje før vi fant ut at vi skulle få oss en matbit. Min lille frøken var litt irritert, og jeg vet enda ikke helt hvorfor. (Kanskje det var fordi faren hadde satt ned foten før vi dro og beordret at hun ikke skulle få være på disco lenger enn til klokka sju?) Etter kort tid roet hun seg og sovnet søtt i vognen sin. Vi satte oss ned på det eneste stedet det var åpen matservering og spiste et bedre måltid. Måltidet ble dog fortært i rekordfart grunnet en eldre dame uten respekt for sovende babyer. Man skal vel aldri vekke en baby som sover? Jeg trodde det var almenn viten. Tok feil.

Kvelden gikk med til skravling, ei lita frøken som sov med armene rett til værs og ei frøken som viste at hun kunne tørke seg selv med serviett. I tillegg viste hun oss diverse dansemoves hun sikkert kunne tenkt seg å bruke på dansegulvet på diskoteket, men med en sovende venninne ble det lite med discodans!

Vi var vel av de få ombord på båten som var klare for København lenge før vekke-meldingen kom over høytaleranlegget, og vi kom oss ut av båten, ombord på bussen til sentrum og tuslet rundt i de fine sentrumsgatene. Noen utfordringer er det jo med barnevogn i slike handlegater, det er trapper meg her - og kun lov å sitte ute meg der. Men det er da inget hinder? Å kose seg klarer man uansett - det er jo bare hva man gjør det til! Mette barn er glade barn og mette foreldre er glade foreldre.

Grunnen til at de gladelig deler ut gratis turer med disse båtene er vel fordi de vil fylle opp lugarene og regner med at de vil tjene godt på alt gratispassasjerene bruker inne på båten? De lurte ikke oss! Med gårsdagens middag friskt i minnet tok vi med oss take away-middag fra sentrum inn på båten, og vi gikk hver vår kjappe tur innom taxfreen mens den andre passet på begge babyene på lugaren. Etter klokka halv sju var alle iført pysjamas, lugaren hadde en dunkel belysning, to små babyer sov - den ene med arma rett til værs og den andre med beina rett til værs, og med den durende båtlyden som bakgrunnsmusikk fikk vi mødrene løst verdensproblemer over hver vår colaboks, lukseriøs (og mer eller heller mindre lunken) take-awaymiddag og pose med smågodt. Morgenen etter var vi vel hjemme i Norge igjen etter en utrolig koselig og fin tur!

 

Hvordan vi får det til? Med litt is i magen og løsningsorienterte hoder, mye omsorg for både hverandre som mødre og for begge babyene som er med på tur, eventyrlyst og et motto som "alt går" får vi det til! Den skolerte delen av meg har prøvd å stille meg det belærende spørsmålet "blir ikke veslefrøkna di stresset av at du tar henne med ut på disse eventyrene?" Men jeg svarer meg selv med, og får til stadighet bekreftet, at hun trives så lenge jeg trives. Så lenge hun får maten hun trenger, søvnen hun trenger, kosen og omsorgen hun trenger... så blir hun faktisk et sosialt barn av disse eventyrene! Hun er vant til å omgås forskjellige mennesker og vet at mammaen aldri er langt unna. Jeg ser, og andre ser og kommenterer, at veslefrøkna mi virker så trygg og tilfreds. Og det er noen av mine ønsker for mitt barn, at hun skal være trygg og tilfreds. 

Om en drøy ukes tid skal vi utforske et nytt cruiseskip og en ny by! Denne gangen skal fedrene få være med på moroa også! Har hørt rykter om at de har billig barneutstyr der!
Ready, set, go! 

Ut på tur, aldri sur!

I vinter tok noen freidige gjester seg til rette i kjellerboden vår. Jeg var sjeleglad for at de valgte å ta seg inn i boden og ikke inn i selve leiligheten vår. For det må være en utrolig ekkel følelse - at noen helt ukjente, og helt sikkert ekle, mennesker har vært og snoket i private ting der man selv bor. Det er i aller høyeste grad private ting man oppbevarer i en kjellerbod også, men det begrenser seg stort sett til ski, bildekk, halvfulle malingsspann og man lever ikke akkurat i boden. Først så det kun ut som de hadde rotet noe voldsomt der inne. Men etter noen dager ble det plutselig ganske mange kuldegrader ute og jeg gikk ned for å hente dunparkasen min. Da oppdaget jeg at de hadde forsynt seg litt allikevel. Alle vinterklærne våre var borte, og vi dro av sted og fikk handlet inn nytt. Da viste det seg at man fikk en gratistur til Kiel i to døgn hvis man handlet for så-så mye på sportsbutikken.

Jeg tok gladelig imot gavekortet, og vi inviterte med oss et vennepar og deres barn på tur også, så nå blir det båttur på oss småbarnsfamilier! Vi skal tilbringe åtte timer i Kiel, og i løpet av de åtte timene er eneste gyldige legitimasjon pass. Greit nok for oss voksne som allerede har det, men babyene må også ha pass. Jeg er ofte (les: alltid) ute i god tid og tenkte at det var lurt å ordne pass med det samme. Da er vi i alle fall sikre på at ingen skal tro vi har kidnappet med oss en baby til Kiel i åtte timer. Så i går dro vi av sted til byens sentrum. Der politihuset ligger.

Vi gikk til tbanen og satte oss på den. Frøkna var våken på tbanen for første gang, noe jeg tror hun syns var kjempespennende! Det var jo så mye lyder og mange nye folk å se på! Hun skravlet litt med en mann som verken forsto eller snakket norsk, kikket rart ut av vinduet da vi plutselig var over bakken og det ble lyst igjen, hun snudde seg og tittet rundt og rundt for å få studert de aller fleste som var med på tbaneturen. Omsider kom vi oss av, og jeg fant diskret frem gps på mobilen for å ikke gå meg vill der nede i bygryta.

Etter at vi hadde vært innom en kiosk og kjøpt litt drikke kom jeg plutselig til å legge merke til at det var veldig tomt under vogna! Vi hadde det jo egentlig ikke så travelt på morgenen, men jeg hadde tydeligvis vært litt stressa akkurat i det vi forlot leiligheten, for stellebagen sto igjen i gangen hjemme! Og jeg som trodde jeg begynte å bli en erfaren småbarnsmor med det meste på stell? Jeg slo meg til ro med at det umulig kunne ta så lang tid å få bestilt et pass til en baby på en mandags formiddag, så vi fortsatte i retningen gpsen hadde sendt oss. Etter at frøkna hadde fått studert alle kjoler og gevanter som glitret i butikkvinduene og vi hadde strebet oss gjennom grupper med folk som sto i klynger fant vi til slutt frem til politihuset.

Jeg trakk en kølapp. Det var «bare» 80 foran oss i køen. «Dette går nok helt sikkert radig», tenkte optimisten i meg. Vi trillet bort til fotoboksene og jeg leste bruksanvisningen nøye for at billedtagningen ikke skulle ta for lang tid. Men å få til et godt passbilde er ikke bare-bare. Jeg satte meg på taburetten og satte frøkna mi på fanget. Hun så rett inn på bildet av seg selv og gransket det hun så. «Dette går jo som en lek!», tenkte optimisten i meg. Jeg trykket på knappen og en alvorlig frøken ble avbildet. Det var da bare som søren at jeg ikke hadde klart å strekke halsen opp som en giraff. For bak den søte, men alvorlige frøkna ruvet min dobbelthake. Det sto jo klart og tydelig i bruksanvisningen at andre enn barnet ikke skulle synes på bildet.

På forhånd hadde jeg fryktet at fotomodellen jeg hadde med meg bare skulle fjase og ikke klare å se rett i kamera, men så var det altså dobbelthaka til mora som ble problemet. Lettere oppgitt over meg selv ble jeg enda litt mer oppgitt da jeg selvfølgelig klarte å trykke på print-knappen istedenfor prøv-igjen-knappen. Så vi måtte vente, og ut kom fire bilder av en alvorlig frøken og dobbelthaka til mor. Mens jeg ventet fant jeg en hvit firkantet skjerm inne i fotoboksen. Hadde det vært noen som så meg bak forhenget hadde de sikkert sett en stor lyspære over hodet mitt, for jeg tenkte «aha!» og satte meg ned igjen med frøkna på fanget.

Har du noen gang prøvd å sitte stille på en taburett samtidig som du holder i en ti kilos baby som vrir seg i alle kanter, som skal prøve å trykke på alle knappene som lyser, samtidig som du holder en hvit stor firkantet skjerm imellom deg og babyen?  Optimisten i meg begynte å falme. Frøkna hadde jo allerede studert ferdig babyen i kamera, så den var ikke like spennende lenger! De lysende knappene som hun hadde oppdaget derimot, de var spennende! Etter mye om og men og litt "Bæbælillelam" i rekordfart fikk jeg henne til å se på babyen i kameraet, og hun smilte som en liten luring, men så fort jeg skulle trykke på knappen som tok bildet oppdaget hun knappene på nytt... Til slutt fikk jeg trykket på knappen som tok bildet samtidig som hun så i kamera. Selv om hun helst skulle ha munnen lukket på bildet og tommelen min syntes ved magen hennes tenkte jeg at etter så mye strev så fikk bildet være bra nok.

Vi gikk ut igjen og satte oss. Optimisten i meg hadde tenkt at dette måtte gå radig og at det sikkert snart var vår tur. Jeg tok grundig feil. Optimisten var «long gone» og så satt vi der da. Det var heldigvis veldig mange spennende mennesker å studere for veslefrøkna. Jeg satt og tenkte på at jeg var glad hun hadde spist veldig mye til frokost den dagen, for da holdt det litt lenger til neste måltid. Etter at det hadde gått en time og vi hadde rykket  kun åtte plasser frem i køen tok vi oss en tur ut.

Jeg trillet og trillet rundt i parken der. Tenkte at jo flere runder jeg gikk jo nærmere kom vi skranken. Jeg gikk også og ventet på å få se Benny og Kjell vente på Egon som skulle komme ut med nok en god plan fra fengselet der. Det var ingen å se og det er jo ikke så rart, for de legger jo sikkert mange lure planer der de er oppe i himmelen. Men hvitveisene blomstret så fint og sola skinte så godt. Så en fin trilletur og en dupp senere var det nå bare tretti foran oss i kø!

Etter enda litt venting og skravling med en liten gutt og hans mamma var det endelig vår tur. Skjemaet tok maks fire minutter å fylle ut og bildet ble godkjent selv med tommelen til mor synlig og veslefrøkna med åpen munn.  Vips var vi ferdige. Vi småløp tilbake til tbanen og fikk en god trimtur hjem. Jammen var jeg glad da vi kom hjem og det tror jeg veslefrøkna var også. For etter en god porsjon mat og ren bleie sovnet hun godt og drømte sikkert om glitter og gevanter hun hadde studert store deler av dagen.

 

At så mange skal ha pass en mandag formiddag syns jeg er rart, og det aner meg at det ikke er kun mandags morgener det er såpass med kø der nede?Så til alle som skal fornye passet sitt her i byen anbefaler jeg en dag totalt blottet for planer, og det gjør ikke noe om du ikke rekker å kjøpe med deg en kaffekopp på tur til politihuset, for du har jammen i meg god tid til å gå å kjøpe deg en kaffe mens du venter! 

Fem meter mellom inngangsdørene

Jeg var veldig lei av pendling med buss inn til byen og sjekket stadig markedet for leilighetsleie i storbyen. Samboeren min mente det ikke kunne være så ille å pendle inn til byen fra der vi bodde. Helt til kontoret hans også flyttet inn til storbyen og han for første gang skulle ta toget. Og det ikke kom. Da var det plutselig litt ille å pendle fra der vi bodde allikevel. Så da sjekket vi plutselig begge markedet for leieleiligheter i storbyen. Til slutt var jeg så lei av pendling at jeg skrev en oppsigelse på leiligheten vi på tiden leide, og leverte den på selveste nyttårsaften. En måned til vi måtte være utflyttet og vi ble vel litt stressa begge to. Særlig da vi ved en misforståelse fikk avslag på en plass vi hadde vært på visning på. Men plutselig fikk vi leid oss et lite krypinn.

Vi flyttet rett og slett inn i en dobbel garasje. Det var kjelleren på en villa, og det var to garasjeporter som var dekket av glassdører som kunne åpnes helt. Det var stue og kjøkken i ett, en sovealkove og et lite bad. Ingen bodplass, så på vinteren hadde vi både sommerdekk til bilen og langrennski stablet i et hjørne i stua. Hvis vi ikke hadde lamellene trukket for til enhver tid kunne alle som leverte i nabobarnehagen samt andre naboer se rett inn på hele leiligheten vår. Det kunne faktisk til tider føles som om vi bodde i et utstillingsvindu. Men vi hadde det så utrolig godt der!

Hele kjelleretasjen på villaen vi bodde i besto av tre separate leiligheter. Da vi hadde bodd i leiligheten vår noen måneder skulle plutselig nærmeste naboen vår flytte. Huseieren lurte på om vi ikke tilfeldigvis visste om noen som trengte å leie et lite krypinn, og det gjorde vi jo tilfeldigvis. En av samboeren min sine beste kamerater flyttet inn, og han hadde noe på gang med en av mine beste venninner. For en fin greie. Etter enda en liten stund var det bare knappe fem meter mellom vår inngangsdør og deres inngangsdør.

De hadde også blitt samboere, og bodde nå i det lille krypinnet sammen. Vi hadde på en måte to leiligheter til disposisjon. Gutta satt i ei stue og så fotballkamper på tv, mens vi jentene hadde andre stua og tven der til vår disposisjon. Vi hadde vaffelkvelder, brettspillkvelder, vinogølkvelder, timesvis med skravling og vi kjente vår besøkstid. Vi delte hagemøbler på den lille grønne flekken rett utenfor inngangsdørene våre og spleiset på voksduk til utebordet. Fuglene kvitret i buskasene utenfor, vi delte kulegrill, tok rips av huseieren til dessert og hadde alltid noen å henge sammen med om vi var selskapssyke. Fantastisk fint, morsomt og hyggelig på en gang. Men med fuktighet og mugg på veggene, for ikke å snakke om rotte som forsynte seg i skuffer og skap, så varte ikke idyllen lenger enn knapt års tid. Men to år etter er vi fortsatt veldig gode venner alle fire.

Det er så godt å omgåes mennesker man har vært nær venn med lenge. Det er de som kjenner deg både på godt og vondt, men samtidig velger å være vennene dine. Jeg kjenner meg både så heldig og stolt som har mange av denne typen venner i livet mitt. For meg er de gode vennskapene en egen del av min familie.



Nå ønsker jeg meg bare en tomannsbolig hvor begge naboene skal selge samtidig, som ligger på "riktig plass" og som vi fire kan flytte inn i. Vi kan ha hver vår grill altså, men vi kan jo lettere treffes da enn nå da det er 15 mil imellom oss. For jeg savner den tida da det var fem meter mellom inngangsdørene våre. 

Nyt

Instagram og mange blogger florerer av bilder og tekster som oser av hverdagslykke. Bider av spreke mennesker som står på fjelltopper og jubler, friske blomster i pastellfargede vaser, barn som gladelig hjelper til med alt fra støvtørking til matlaging og kjærlighet to mennesker imellom blomstrer i takt med innholdet i de pastellfargede vasene. Både bildene og tekstene er jo som oftest fantastiske, og jeg blir ofte glad av å se dem. Man unner andre lykka samtidig som man jo leiter etter denna lykka, denna hverdagslykka. Noen ganger kan den virke ganske fjern, men hvis man bare lar være å leite så fælt, så kanskje den er akkurat der man er.




Sånn som i dag. Veslefrøkna sa tydelig ifra at hun ville sove en dupp, sola og benken på verandaen fristet for a mor. Jeg trillet vogna ut på verandaen, kokte meg en kopp kaffe, tok ei bok under armen og satte meg i sola på benken. Jeg rugget vogna med ene foten samtidig som jeg hørte byen summe og sola varmet litt i kinnene. Med ett kjente jeg følelsen inni meg, den fine følelsen av at våren er på vei. Da veslefrøkna sovnet fikk jeg endelig tid og mulighet til å lese i den boka som har stått og ropt mot meg i bokhylla lenge, men som jeg aldri har fått tid eller mulighet til å ta ut og starte på. Endelig kjente jeg på den følelsen som alle kaller "Nyt", og jeg kan love deg at jeg nøt. Øyeblikket av hverdagslykke og vårfølelse smeltet sammen til ett eneste stort "nyt"!

Les mer i arkivet » September 2017 » Mars 2017 » Februar 2017
Mari

Mari

30, Oslo

Hei! Her kan du lese om noen av mine små og store tanker. Håper de kan underholde deg litt!

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker

hits